Jeg brøt den gylne regelen min på siste innlegg: Jeg skrev når jeg ikke hadde det bra. Oppdatering på sist innlegg kommer senere.
Jeg trodde ikke noen arbeidsplass kunne overgå seg selv i hvor lite empati og medmenneskelighet man kan ha for en person, som den jobben jeg hadde i 2010. Jeg fikk ny jobb i mai 2013, men ting går ikke særlig bra her heller. I motsetning til den forrige jobben, der problemene var grunnet min egen psyke, så er problemene her mye mer kompliserte, og bunner kun i arbeidsplassen sine ukonsekvente handlinger, dårlig kommunikasjon, og falske forhåpninger.
Her er noe jeg skrev for et halvt års tid siden, og det gjelder for perioden mai 2013 – juli 2014
Jeg begynte å jobbe på ABC-lager i mai 2013, og var da ansatt som vikar. Den første uken kjørte jeg truck (les: skyvemast), men så viste det seg at de trengte noen til å plukke frukt, hvilket jeg gjorde hele sommeren. Gjennom sommeren var vi ca 5 plukkere på frukt, som alle hadde kontrakt ut august, men hva som skjedde etter dette, var det ingen som visste. I slutten av august fikk jeg beskjed fra avdelingsleder på tørr («Stig»), at de trengte noen der inne til å kjøre truck, da en av de andre trucksjåførene skulle opereres. Jeg takket ja, og fikk samtidig forlenget kontrakten til ut oktober. Alle de andre vikarene fikk fortsette som plukkere på frukt. Personlig syns jeg det var leit å "forlate" min daværende kjæreste, men gledet meg allikevel til å kjøre truck.
På denne tiden var det min eks - svigermor som hadde barna da barnefar var ute. En tung ordning, men det fungerte.
Etter noen uker merket jeg allikevel at jeg begynte å få problemer med nakken. Det var vondt å sitte, og stort sett var det ingenting som hjalp. Innen slutten av november hadde jeg så sterke smerter, at jeg tryglet avdelingsleder på frukt («Ove») om å få lov til å gå tilbake til plukkingen. Svaret var: - Det er ingenting ledig nå, men så snart det kommer en ledig stilling, skal vi tenke på deg.-
I november hadde jeg også jobbet 6 mnd’er. Jeg hadde –nesten- ingen sykedager, og kunne vise til gode tall med få ulykker. Jeg var blid når jeg kom, og blid når jeg gikk. Derfor var overraskelsen stor, da jeg var den eneste vikaren som hadde jobbet i 6 mnd’er, men som ikke ble tilbudt fast kontrakt. Jeg spurte etter det, men det ble «glemt» bort. Jeg fikk derimot forlenget vikarkontrakt ut desember.
I desember sa «Stig» at jeg kunne gå over til å være påfyller. Til nå hadde jeg kun vært innkjører. Som innkjører tar man pallene fra torget, og setter de på plass opp i hyllene. Det er ca 200 paller om dagen, og man går sjeldent av skyvemasten. Som påfyller tar man pallene ned fra hyllene, og setter de på plukkplass. Jeg var fornøyd, og tenkte at nå kunne ting bedre seg. Samtidig krysset jeg fingrene for at det ble en ledig plass på frukt.
Nyttårsaften kom og gikk. Eks - svigermor ble skilt, og plutselig var vi usikre på hvordan vi skulle gjøre det fremover. Etter et møte med barnefar, og forslag til en løsning, spurte jeg «Stig» om godkjennelse.
– Er det greit for (lagersjefen), er det greit for meg. –
Så jeg spurte sjefen om tillatelse til å komme sent, dra tidlig fra jobb for å kunne levere og hente barna. Han godkjente det, da jeg uansett kun ba om 10 dager i løpet av 8 arbeidsuker. Samtidig sa han – hvis det er greit for «Stig», er det greit for meg, men prøv å få ordnet det slik at det ikke varer så lenge. - Jeg svarte at jeg skulle prøve.
I februar, fikk jeg endelig midlertidig, fast kontrakt, etter å ha jobbet som vikar i 8 mnd’er. Barnefar reiser ut for første gang siden eks-svigermor ble skilt, og ordningen med barna fungerer fint. Ryggen holdes i sjakk. Jeg forhører meg med «Ove», om det snart blir noe ledig på frukt. Samtidig sier jeg at det ikke er så nøye at det er frukt, og at jeg fint kunne plukke på tørr, men får samme svar: - Det er ingenting ledig nå, men blir det det, så skal vi tenke på deg.-
Slutten av mars, barnefar kommer hjem, vi har et nytt møte ang barna. Vi blir enige om å høre med sjefen + avdelingsleder om vi kan fortsette med samme ordning fast. – Er det greit for «Stig»/sjefen, er det greit for meg.-
Jeg husker jeg var lettet, og snakket om dette både til tillitsvalgt, og en annen arbeidskollega. Jeg spurte også lagersjef om det burde skrives ny kontrakt med ny arbeidstid (90%), men dette kunne heller gjøres neste gang.
Mai, Jeg begynner å få mer vondt i nakken. Jeg hører med «Ove» på nytt om jeg ikke kan få komme inn på frukt snart, og jeg får enda samme svar. Allikevel i månedsskiftet mai/juni slutter tre svensker, og de leier inn to nye plukkevikarer på frukt, og to nye på tørr. Jeg tar dette opp med tillitsvalgt, som stusser på saken.
I juni begynner nakkesmertene å ta seg mer opp. Jeg snakker ikke lenger med avdelingsledere om å komme over på plukk, men tar opp alt med tillitsvalgt. Tillitsvalgt(T.v) tar det med videre til «Ove», som tross alt har sagt at så lenge det ikke var noe ledig på plukk, så skulle jeg fortsette på skyvemast. Nå var det altså kommet fire nye vikarer, og der satt fortsatt jeg. T.v får til svar at det er så vanskelig å søke etter nye, og gi opplæring til nye vikarer på skyvemast, at jeg skal fortsette å kjøre det. Samtidig går lagersjef forbi, og «Ove» roper han inn. Lagersjef sier (quote):
- Jeg har gitt henne (meg) lov til å tilrettelegge arbeidstiden sin ift barna, så hun skal være takknemlig for at hun kan kjøre skyvemast!-
Innen juni er omme blir ca 15 midlertidige, faste ansatte ropt opp på kontoret til lagersjefen for å signere nye, midlertidige kontrakter ut september. Jeg spurte om min var oppdatert med ny arbeidstid, men dette hadde lagersjefen glemt bort. Han sa allikevel at det ikke hadde noe å si, da lønna forholdt seg til inn/utstemplingsautomaten.
I slutten av juni får jeg min første time hos naprapat. Hun knekker nakken min på plass, men allerede noen dager senere har den låst seg tilbake. Like før første time hos naprapat begynner jeg å slite med hele ryggen.
Den siste uken i juni forsvinner ca 3/7 skyvemastsjåfører på ferie. Dermed leies èn vikar inn til å gjøre arbeidet lettere for oss som er der, samt en plukker som allerede har vært påfyller tidligere, blir brukt av og til.
I begynnelsen av juli begynner enda to nye plukkere. T.v snakker med lagersjef om meg, og får nå vite noe som sannsynligvis har forårsaket «alt»:
Lagersjef mislikte sterkt at jeg kom til han ETTER jeg hadde signert midlertidig, fast kontrakt, angående en ny ordning ift barna. Han mente jeg hadde gått bak ryggen hans, og at han gjorde meg en tjeneste å gi meg tilrettelagt arbeidstid. Det faktum at han selv, «Stig», og en annen plukker har tilrettelagt arbeidstid fordi de er foreldre, har han oversett.
T.v sender et fortvilet brev til forbundslederen på vestlandet, og får følgende til svar:
..----"AML §4 -2 og 4-6 sier noe om tilrettelegging av arbeidsplass. Hvis skyvemastsjåføren får ryggplager av jobben sin, og det ikke nytter å «be» leder om å få en annen type jobb, er de på god vei til å bryte loven. De SKAL, så langt det er mulig, iverksette nødvendige tiltak for at en arbeidstaker skal kunne beholde jobben, eller få annet passende arbeid. Her anbefaler jeg medlemmet å oppsøke sin fastlege med problemet. Hvis hun blir sykmeldt over tid, vil både NAV og fastlege bli innkalt til et møte med bedriften. Et slikt møte kan arbeidstaker kreve. Der plikter bedriften å komme med konkrete tiltak for å tilrettelegge arbeidsplassen for den sykemeldte. Jeg synes det er idioti av bedriften hvis det må gå så langt for at hun får byttet arbeidsoppgave. Hadde skjønt det hvis det var en bedrift med kun truckkjøring som eneste arbeidsoppgave, ABC - lageret er ikke en slik bedrift.
Skulle og tro at det var enklere for bedriften å forholde seg til en tilpasset arbeidstid hos en plukker, enn en skyvemastsjåfør. ABC - lageret er ikke «grei» mot den ansatte når de gir henne en mulighet til å opprettholde familielivet sitt. De utfører bare sin fordømte plikt som arbeidsgiver.
Mvh XYZ, - leder- i forening "----..
Første uken i juli: Jeg får time til lege 19 juli.
Rygg og nakke er så vond at jeg har mistet matlysten, og er kvalm. Nakken gir meg også så sterke hodepiner, at jeg av og til må låse meg inn på toalettet for å gråte av smerte. (For å sammenligne: Jeg fødte sønnen min uten bedøvelse, - uten å si ett pip). Det føles som jeg har en stålplate på ryggen, da jeg så vidt kan bøye den. På fredag sendes jeg hjem fra jobb av «Stig», da jeg har så vondt at jeg ikke kan brukes til noe. Han sender meg hjem i beste mening.
Mandag, i dag. Smilet fra ansiktet er borte, slik det har vært de siste 8 ukene. Jeg forsover meg for første gang, og rekker så vidt det er ferga til jobb. Lysten til å stå opp er fullstendig fraværende. Hvem vil vel torturere ryggen sin helt frivillig?
«Stig» lurer på hvordan det går med ryggen min. Jeg sier at jeg har vært aktiv i helgen, slik at det har kunnet løse seg litt opp. Den er stiv, men bare litt vond.
- Du må se å komme deg til en fastlege som kan henvise deg videre til en spesialist, som kan se på ryggen din, -
- Jeg trenger ikke en spesialist til å fortelle meg hva som er galt med ryggen min, det vet jeg allerede.-
*Han ser på meg*
- Det er skyvemasten. Jeg har hatt vondt siden før november. Det har hjulpet å være påfyller, men jeg har fremdeles sittet på trucken, og nå er det så vondt som aldri før.-
- Da må vi se og snakke med lagersjefen, slik at vi kan få deg til å plukke litt av og til.-
Siste «quote», ble delt med en oppgitt tillitsvalgt.
Nå ser jeg det slik at jeg drar på jobb til jeg ikke klarer mer. Da kan ingen si at jeg ikke har prøvd. På slutten av dagen i dag var smertene like intense som de var på torsdagen. Smertene ser ut til å vinne med to skritt frem, en tilbake.
Situasjonen føles frustrerende, og jeg føler meg både ubrukelig og hjelpesløs. Takk for fantastiske kollegaer!
Og her er fortsettelsen:
I slutten av juli begynte barnefar å snakke om at jeg skulle ha barna hele tiden mens han var ute, da den nye samboeren hans var gravid, og det var vanskelig for henne å ha barna aleine. Jeg lovte å høre med sjefen.
Jeg fikk time hos lege der han skrev en vedtatt sykemelding. Dette betød at hvis arbeidsgiver ikke tilrettela arbeidet, ville legen skrive ut sykemelding på meg. Jeg fikk derfor endelig plukke på tørrvarelageret. De to første ukene var låsningene i ryggen min så vonde, at jeg så vidt greide å bevege meg rundt. Den tredje uken hadde det begynt å komme seg, men da ble jeg plutselig ropt opp på sjefen sitt kontor. Vi er nå i august. T.v var med. Etter en times møte, får jeg beskjed at om jeg vil fortsette å være plukker, må jeg få opp tallene mine, da de var for lave. (For ordens skyld vil jeg her nevne at jeg er den første plukkeren noensinne til å bli ropt opp på et kontor, fordi tallene er for lave. Alle plukkere bruker lang tid på å komme inn i en rytme, og å finne en teknikk som passer dem. Det var også plukkere der som hadde jobbet lenger enn meg, og plukket tregere enn meg, som ikke ble ropt opp).
*Vi snakket om å skrive ny kontrakt, samt gå enda mer ned i stilling, da situasjonen hjemme var vanskelig ift barnepass. Dette burde ikke bli et problem. Min nye stillingsprosent ville ligge på 80%
*Lagersjef og jeg ble enige om at jeg skulle jobbe med å få opp tallene, og når jeg viste til gode resultater, skulle jeg få fortsette som plukker.
Jeg gikk fra møtet, og følte at ting endelig begynte å ordne seg. Jeg fikk gradvis opp tallene, og plukket til 180 kolli i timen (30 kolli mer enn det som var ønsket), og var fornøyd med at ryggen endelig begynte å jobbe på lag med meg. Jeg greide å trene igjen, og hadde begynt å bli aktiv på fritiden. Gikk blant annet stoltzekleiven en gang i uken, men slet fremdeles med hodepiner og måtte ta smertestillende for å klare turen. I september begynte jeg derimot å få problemer med magen, og hadde begynt å utvikle et stressrelatert magesår. Jeg fikk en uke sykmelding, som hjalp.
Det nærmet seg nå oktober, der ny kontrakt skulle skrives. Den siste uken i september gikk jeg opp på lagersjefen sitt kontor, og forhørte meg om hvordan alt lå an. Jeg viste han de gode resultatene mine, og hadde store forhåpninger. Derfor kom svaret som et sjokk da han sa: «Vi har ikke plass til deg som plukker, så derfor må du kjøre skyvemast».
Jeg spurte han om han virkelig ba meg velge mellom å velge mellom å være arbeidsløs, eller å ødelegge ryggen min for resten av livet mitt. Han spurte meg hvor vonde smerter jeg hadde, og jeg måtte forklare at det var så vondt at jeg satt på do på jobben og gråt. (Jeg hadde grått ganske mye denne perioden. Mye av smerte, og mye av frustrasjon).
Han sa han skulle tenke på saken til neste dag. Jeg gikk tilbake til arbeidet, og to timer senere ble jeg ropt opp igjen:
«Jeg har en fantastisk idè. Jeg bare kom på det sånn helt uten videre. Det har seg slik at det er kjempemøkkete her på lageret. Tykke lag med støv ligger langs veggene, og vi har ikke vasket her på ens tund. Vi bør få dette vasket så fort som mulig. Derfor kan jeg sette deg til denne jobben. Akkurat nå har jeg ikke noe ledig 80% stilling som plukker, men det dukker kanskje opp etter hvert, så denne vaskingen blir bare midlertidig. Og etter hvert kan vi sette mange fler på det, men jeg vil sette deg på det først. Så må du samarbeide med den andre vaskedamen på jobb, så dere kan gjøre det sammen.»
Jeg var så sjokkert over dette, at jeg signerte en ny kontrakt. Jeg er langt ifra et vaskemenneske, og det er svært lite fristende å vaske, når litauerene på jobb daglig forteller deg at du er en dårlig plukker. At kvinner hører hjemme på kjøkkenet, eller nede på knærne (og refererer da for det meste til oralsex.) Jeg har ikke fått plukke i fred, for å si det slik, og selv om en av litauerene har vært hyggelig hjulpet meg med plukkingen (vise hvordan man setter varene på pallen, for at ikke alt skal dette fra hverandre), så har spesielt en annen vært utrolig uhyggelig. Jeg snakket også med t.v om han, som mente at det var seksuell trakassering, og at jeg kunne bruke det, for å prøve å få fortsette som plukker. Jeg sa at jeg syns det var sleipt, og ville ikke gjøre det. Jeg likte heller ikke tanken på å sladre på andre kollegaer. T.v snakket allikevel med lagersjef og hovedverneombud om dette, og jeg fikk ny innkallelse noen dager senere.
I løpet av denne tiden var jeg blitt sykemeldt ut oktober, samt fått en invitasjon til østlandet der jeg kunne hjelpe min søster med flytting. Hun betate alt av reise, kost, og losji, samt ville hjelpe meg med å sette opp et budsjett som kunne hjelpe meg med å få orden på økonomien.
Påkjenningene fra arbeidsplassen var blitt store, og på hjemmebane gikk det ikke helt greit for seg heller. Barnefar ønsket som sagt at jeg skulle gå ned i stillingsprosent, slik at jeg kunne ha barna oftere. Dette betød et økonomisk tap på over 6000 kroner netto, annenhver måned. (Mye av dette var grunnet en bonus jeg ville tape, hvis jeg ikke plukket. Jeg vil kunne tjene 2000 kroner på bonusplukk, hver måned) Etter å ha forhørt med NAV, fikk jeg vite at jeg kunne ha rett på overgangsstønad, og utvidet barnetrygd. Jeg snakket med barnefar igjen, og vi ble enige om at dette hørtes ut som en grei plan. Men jeg var avhengig av overgangsstønaden for at dette skulle gå i orden. Eventuelt barnebidrag, som barnefar trodde han ikke behøvde å betale, fordi jeg aldri har betalt til han. Da jeg gjorde han oppmerksom på at det var han som skulle ha betalt barnetrygd til meg i over ett år, ble det derimot stille. Han visste ikke dette, og det gjord for så vidt ikke jeg heller før jeg undersøkte det selv. Så han var innforstått med det at hvis ikke overgangsstønaden ble godkjent, måtte han betale barnebidrag. (NAV mente jeg kunne få dette i tillegg til overgangsstønaden, men jeg sa jeg følte det var feil å ta imot det, når jeg hadde det jeg trengte med overgangsstønaden).
Derfor var jeg på NAV og søkte om overgangsstønad, og utvidet barnetrygd.
Før det nye møtet med sjefen, hadde jeg lenge vurdert om jeg skulle fortelle alt til sjefen. Alt vil si sykdomshistorien min. Grunnen til at jeg gråter så lett, angsten, angsten for depresjon, depresjonene, og det at jeg var på vei inn i en ny depresjon. Etter å ha snakket med T.v, konkluderte vi med at dette kunne være en god idè, da ville sjefen muligens forstå hvorfor det har vært tøft for meg i denne perioden. T.v ønsket også at jeg skulle fortelle hvem som trakasserte meg, men dette ville jeg fortsatt ikke.
I møtet snakket sjefen svært usammenhengende, og hoppet mellom temaene «du skal få plukke, men det blir vanskelig», «hvem er det som trakasserer deg, si det, så kan jeg hjelpe deg», og «vaskingen er bare midlertidig». Han greide til slutt å gjette seg frem til hvem som trakasserte, og lovte at det ikke kom til å skje videre. Han sa også at jeg skulle få plukke etter hvert, men at jeg måtte vaske først. Eventuelt når det ble noe ledig på plukk, skulle jeg få gå over der. Møtet varte i en time, men det viktigste var at jeg skulle slippe å kjøre skyvemast igjen.
En måned senere var jeg tilbake på jobb. Alle søknader var sendt inn til NAV, noen søknader ønsket NAV flere papirer fra, fordi de var skrevet feil (vi skrev bare det saksbehandler hadde sagt de ville at vi skulle skrive), og jeg hadde også fått litt nødhjelp fra NAV som rakk ut oktober.
Jeg vasket i to dager. I to dager skrubbet jeg 9 meter gulv, og hadde også psykisk forberedt meg på at slik skulle situasjonen være frem til jul. Men så var de to dagene over, og «Stig» sa han ville ha meg tilbake på skyvemasten. Jeg orket ikke krangle, av så mange årsaker. Mener å huske at jeg satt på den i en ukes tid. Kjente at nakken mine strammet seg mer og mer. Låsning i nakken, svimmelhet etterfulgte. 14 november, jeg var ute på by’n med noen venninner. Fikk noen glass med vin. Sto opp dagen etter og BANG. Hodepinen fra helvete. Jeg tenkte det var drøyt mye hodepine for noen flasker med vin, var jeg virkelig blitt så gammel?. Heiv i meg smertestillende som tok toppen, og dro ut for å jobbe dugnad. Hodepinen var tilbake på kvelden, og neste morgen. Mandag morgen skjedde det samme, som en eksplosjon i hodet mitt. Jeg kom meg til legen, fikk henvisning til MR, det kunne være noe verre. MR en uke senere, fikk smertestillende på resept i mellomtiden, så kunne jeg holde ut på skyvemasten. Resultatene tilbake fra MR, ingenting. Akkurat nå var jeg, for å være helt ærlig, skuffet. Hadde de funnet noe da, kunne jeg ha noe konkret å vise til i det minste. Du vet du har vondt når du ønsker deg kreft…
Hos kiropraktor ble jeg også sjekket for krystallsyken, men den ga ingen resultater. Det var bare ekstremt, stramme muskler i nakken, og muskelknuter. Jeg fikk akupunktur som hjalp litt, ble knekt opp to ganger på en uke, og måtte fortsette behandling ut året. Satt fortsatt på skyvemast, men ble sterkt frarådet det av lege og kiropraktor, inntil begge instanser endte med å skrive en legeattest på at jeg aldri mer måtte sitte på en skyvemast. Legeattesten kom i slutten av desember.
I mellomtiden hadde jeg fått flere brev fra NAV som ønsket flere papirer, som allerede var innsendt. Folkeregisteret hadde feilinformert, så her måtte ting sendes inn på nytt for å få barna over på min adresse. Opplysninger i folkeregisteret om meg sto feil, så her var det lite jeg kunne gjøre. Ting drøyde, økonomien stupte. 10 000 i lønn i slutten av desember. Regninger som hadde blitt flyttet + vanlige regninger akkumulerte til 24000 i utgifter, bare i januar. Jeg fikk 1100 i nødhjelp fra NAV, dette skulle dekke mat i en uke for meg og barna. Tørte ikke få tilbake, pga bemerkninger som «det er ikke vår feil at du har en bil»… I tillegg kostet det meg 3 timer lønn å dra på NAV i det hele tatt, noe jeg ikke hadde råd til. Fikk jo ikke igjen det i nødhjelp (duh).
Så nå er det januar. Jeg har plukket siden 29 desember, og det går så tregt at det er faktisk flaut. Låsningene i nakken vil ikke bort, og det er vondt å bare være til. Å sitte, å stå, å bevege seg, å sove. Alt gjør vondt. Jeg har vært til 4 behandlinger. 3 hos kiropraktor, og 1 hos fysioterapeut. Må tilbake en gang i uken, da nakken må trener opp igjen. Det er surt. Jeg er bitter. Ekstremt bitter. Min eksmann vil ikke betale barnebidrag, selv om overgangsstønaden ikke kommer inn. Sier at han ikke har råd til det. Da må han slutte i jobben sin og finne noe nærmere land, så han kan ha ungene hele tiden. Jeg er bitter på sjefen, som har gjort livet mitt så vanskelig. Som har gjort det slik at jeg ikke kan gå en tur, fordi da får jeg bare hodepine. Jeg er bitter på NAV, som gjør det vanskelig å være meg.
Men lyspunkt. Det finnes lyspunkt, og det var noe som skjedde i går som gjør at jeg sitter igjen her, med tårer i øynene, og klump i halsen. Takknemlighet, glede, rørt til tårer, fullstendig målløs.
Jeg har en venninne her ute, som har vært med meg når alt dette har skjedd. Hun har stilt opp som klagemur, og prøvd å hjelpe til med å finne løsninger. I går ville hun vite om jeg ikke kunne komme på besøk til en annen venn vi har. «Ta med barna,» sa hun. Og jeg gjorde det. Jeg lurte på om jeg skulle ta med noe klær, for jeg så at mannen til hun jeg skulle til hadde etterlyst klær til en «alenemor med to små som ikke hadde det så bra». Han hadde skrevet det i en «kjøpe, - selge, - bytte» gruppe på facebook. Jeg hadde tilbudt meg å ta med en pose med klær som jeg ikke brukte lenger, men de svarte ikke på det. Da jeg kom frem sendte de barna på rommet, mens de satt seg ned i sofaen med meg.
«Vi vet du har hatt det tøft lenge nå. Vi ser du kjemper, og at det er ikke din feil at du er i denne situasjonen. Du gjør en utrolig bra jobb, så derfor ville vi si at det innlegget vi skrev på facebook, det er til deg.»
Jeg begynte umiddelbart å gråte (og gjøre det nå også). Med mindre man har vært der selv, så vet man ikke hvordan det føles å få hjelp, når man ikke har noe. Det finnes ikke et ord for det, men det nærmeste jeg kommer er en overveldende takknemlighet. De dro meg ned på gulvet der det var masse poser med mat, som snille mennesker i kommunen har donert bort. Klær til datteren min, deriblant masse, masse ull! Gavekort på en matbutikk. «Vi syns det er for drøyt at du skal tape inntekt på å dra på NAV». De hadde til og med fått en melding fra en som jobber på NAV der det sto «be henne om å dra ned på NAV, er derfor de er der». Jeg vet ikke om vennene mine svarte på denne meldingen. En restaurant har gitt oss en middag, og enda en matbutikk ville gi vekk mer gavekort (mot at jeg hentet det selv, så jeg er litt usikker på den. Dette er en liten plass der alle kjenner alle, så det er litt ubehagelig å tenke på.)
Men det var dette jeg ville skrive, og jeg følte det var viktig å få ned alt, for å se helheten. Jeg har fått vite at folk strømmer fortsatt til med klær, gavekort, og andre hyggelige gester. Selv om problemene mine med jobben, nav, og helsen ikke er løst, så hjelper dette meg masse!
Så jeg tar tilbake det siste innlegget. Jeg har følt meg så alene opp i dette her, men jeg ser jo nå at jeg har venner her ute som bryr seg, forstår, og vil hjelpe. Jeg vet jeg kommer til å leve på dette resten av livet mitt, og gleder meg til den dag jeg kan invitere dem alle på en god middag, og feire vennskapet.
Takk!
