Jeg har ikke skrevet på en stund av den simple grunnen fordi ting har vært tøft.
Før barna dro brukte jeg mye tid på å oppfatte at det var faktisk det som skulle skje, og jeg prøvde å vende meg til tanken. Men plutselig begynte et fullt kjør med å pusse opp huset og pakke ned saker og greier for at det kunne selges, og da det var i boks reiste min eksmann til vestlandet for å være med barna.
Tilbake til en ny hverdag, og det er ikke bare bare. Jeg står opp og gjør mine vanlige morgenrutiner (uten morgenrutinene mine får jeg som regel bare en crappy dag) og når dagen er kommet i gang og jeg begynner å sette i gang med gjøremålene, så begynner tankene å jobbe. Dette begynner spesielt når jeg snakker med andre og tankene går på hva jeg sier (jeg merker jeg har blitt en ganske stille person, for jeg er redd jeg vil si feil eller noe som kan misforstås), og på hva jeg gjør (gjør jeg ting for andre, eller for meg selv?)
Jeg fikk høre at jeg har lett for å føye meg for andre. Dette stemmer veldig godt, siden jeg alltid har forsøkt å gjøre andre glad. Nå snakker ikke jeg om de små valgene der man skal velge hva vi skal se på på tv eller spise til middag, men jeg snakker her om utdanning, om arbeid, og om andre store valg! Jeg har tapt mye tid og penger på å gjøre det andre vil, og det har ødelagt mye for meg.
Men så har det seg slik at jeg også er egoistisk. Jeg husker første gang mamma kalte meg egoistisk: Jeg var 7 år gammel og lekte med venninnen min ute, og da ba hun meg komme inn. Da tok hun meg til en side og sa at jeg var både sjefete og egoistisk, og at jeg måtte dempe meg om jeg skulle få flere venner. Jeg forstod ikke hva det betød da, men i dag så vet jeg at jeg er det. Jeg vil helst bestemme - til min fordel - hvordan ting skal gjøres når jeg er sammen med venner. Så her har jeg også mye å jobbe med.
Men så er det det at disse to her kræsjer. For å slutte å føye meg, så vil jeg måtte ta noen valg for meg selv som andre ikke kommer til å like. Og for å slutte å være egoistisk må jeg føye meg for mine venner. Det er her jeg bruker mye tid på å finne ut hvor grensene mine er for hva jeg kan og ikke kan gjøre. Jeg skal nok klare å balansere det på en måte, jeg bare vet ikke helt hvordan enda.
En venninne fortalte meg en gang at uansett hvor godt vi mener noe, så kan man alltid konkludere med at det er egoistisk. Det finnes derimot god egoisme, og dårlig egoisme. God egoisme er feks å gjøre veldedige eller hyggelige handlinger for at du selv skal føle deg bedre ( du tjener på andres ulykke). Men å donere 300 kroner til en veldedighet er ikke ondt, så derfor tenker man ikke på det som egoisme. Dårlig egoisme er feks å manipulere andre til å gjøre det du vil fordi det er sånn du liker det. Vi er alle kjent med begge typene, og alle er vi både ofre og gjerningsmenn for dem.
Da jeg ble sammen med min eksmann og fikk barn med han - alt for å glede min familie som var så glad i denne vestlendingen, gjorde jeg det for å glede andre. Jeg var ikke forelsket i han, men håpte allikevel følelsene skulle dukke opp en dag. Da det viste seg at de ikke kom og jeg sa at vi måtte gå fra hverandre, fikk jeg beskjed om at jeg var egoistisk. Jeg derimot er under en annen oppfatning: For meg var det en feil å bli sammen i første omgang. Missforstå meg rett, fordi jeg er glad i barna av hele mitt hjerte, så det var ikke lett avgjørelse å gå fra de, men jeg gjorde det for meg selv. Jeg klarte ikke å leve slik situasjonen var (bokstavelig talt) med egoisme, disiplin, manipulasjon og føying. Og da jeg fikk høre hva for et slags forferdelig menneske jeg var da jeg gjorde dette, brøyt det meg ned fullstendig. Jeg stod mellom valgene å leve et falskt liv for å gjøre andre glad, og selv være ulykkelig. Eller jeg kunne leve for meg selv og være lykkelig, selv om andre ikke likte det. Jeg vil heller tøre å gå så langt og si at de som kalte meg egoistisk da jeg tok det valget, selv var egoistiske da de ikke ønsket min egen lykke. De så bare det som var feil, og de skammet seg over at de kjente meg. Så i ren desperasjon sa de sårende saker for at jeg skulle ombestemme meg. Men jeg var lei av å føye meg og hadde bestemt meg. Da jeg etter å ha tatt valget om å leve for meg selv, fremdeles fikk mye motgang av min familie, så kjente jeg selv at jeg ikke klarte å leve et liv som mislykket og forsøkte derfor å avslutte det. Da jeg fikk wake-up callen derimot, så bestemte jeg meg for å gi f*** i hva folk mente og sa, for jeg oppdaget at det var såppass mange gode ting å leve for at jeg ikke kunne la kommentarer fra andre ta de fra meg.
Jeg rives fortsatt mellom egoismens handlinger. Den gode egoismen og den dårlige - hvor er grensen? Finnes det et fasitsvar?
