Å være sterk når alle andre rundt deg er syke

Av og til, er det vondt å være menneske, enda det ikke er noe som helst som er galt. Du har en stabil økonomi, tak over hodet, kommer over ens med alle, bil, glade barn, en bra jobb, osv. Så hvorfor har jeg det vondt? Fordi nesten alle jeg kjenner har det helt for jævlig om dagen. Iallfall de som jeg teller som nære venner.

Det gjør så vondt å stå på utsiden, og ikke få lov til å hjelpe. Eller bo så langt unna, at det å hjelpe til er fysisk umulig.

En nær venninne våknet i sommer opp fra koma. Det første hun fikk vite var at hun hadde overlevd et alvorlig selvmordsforsøk, mens kjæresten hennes lykkes. Hun ble siktet for medvirkning til selvmord. Siden dette har hun kjempet seg fra dag til dag. Skal hun fortsette, eller skal hun gi opp? Sist jeg fikk kontakt med henne lå hun innlagt på sykehuset igjen, etter en psykotisk hendelse. Hun skulle bli avhørt, da de var usikre på om skadene på kroppen hennes var noe hun klarte å gjøre selv, eller om det var noen som hadde gjort det mot henne. Hun er psykotisk. Min gode, herlige, en gang friske venninne som bor på andre siden av landet, og som ikke er sterk nok til å ta imot besøk, er psykotisk. Og hva kan jeg gjøre for henne? Ikke en dritt

Min venninne (dette er en annen venninne) gjennom 15 år ligger nå på utredning for grensepsykose. Hun har hatt det tøft siden 22 juli, 2011, da hun plutselig utviklet angst. Siden da har hun blitt verre, og det siste 1.5 året har hun vært inn og ut av DPS, etter utallige selvmordsforsøk. Hun også bor på andre siden av landet, men vi holder telefonkontakt. Det er allikevel vondt å ikke kunne stille opp mer.

En venninne på jobb har også sitt og stri med. Nå sist har hun fått beskjed at hun kanskje ikke får beholde jobben sin, så hun føler seg ubrukelig. Greit nok, ikke det verste som kan skje, men heller ikke så moro å vite at venninnen din sitter på do og gråter halve arbeidsdagen, og hvis du forlater arbeidsstasjonen, så mister sikkert du også jobben. En kompis har slitt med psyken i over 10 år. Han har hatt en bra periode de siste 5 årene, men falt ned igjen i høst. Igjen, andre siden av landet. Igjen, ingenting jeg kan gjøre.

Og til slutt enda en kompis som fikk vite at en person som står han svært nær døde i helgen. Den avdøde var fastboende i et annet land, så han må reise vekk for å delta i begravelsen. Saken er bare at han er vokst opp til å «tro» at menn gråter ikke. Så i stedet for å gråte, så gjør han ting som er verre. Mye verre. Som han selv sier: Jeg kommer til å gjøre mye dumt når jeg er ute av Norge…

Og jeg? Nei jeg har stabil økonomi, glade barn, en bil som fungerer, en bra jobb, osv… og jeg kjenner at jeg hater det.

Tror jeg kommer til å skrive mer om akkurat dette...