Det er nesten en måned siden jeg skrev og det er det flere grunner til. Først og fremst er det fordi jeg ikke har hatt energi nok til å tenke eller skrive. Har jeg hatt noe som helst tid til overs i det hele tatt har jeg brukt det på å slappe av og nyte stillheten. Jeg tror jeg hadde fint overlevd som nonne, for å si det mildt.
Men hva har skjedd siden sist? Siden sist hadde jeg innrømmet mine følelser for min eksmann. Jeg begynte å jobbe heltid og jeg kuttet ut medisinene med hjelp fra legen. Jeg har også blitt tante til en herlig liten gutt. Det var den korte versjonen, men den skiter jeg i nå for her må det litt mer forklaring til.
Så jo da, eksmannen og jeg dro til Gol. Da vi fikk tid for oss selv hoppet jeg rett på sak og forklarte at grunnen til at jeg hadde vært tilbakeholden med å fortelle om følelsene mine var først og fremst fordi jeg ikke var helt sikker, men jeg ikke visste hvorfor. Da jeg skjønte at det var fordi de tidligere problemene fra forholdet vårt fortsatt plaget meg, så fortalte jeg han det at om det skulle bli oss to igjen ville jeg at økonomien skulle bli mer strukturert, han skulle bruke vettet når han vurderte å kjøpe bil, og han måtte bli flinkere til å planlegge. Vi snakket litt om dette og jeg foreslo å møtes på halvveien, hvorpå han svarte at hos meg finnes det ingen halvvei. Det blir bare det jeg sier og så har jeg bestemt at vi har blitt enige om (som han pleier å si). Når vi fikk snakket nærmere om problemene fant vi allikevel ut at de ikke var så store som vi (eller jeg) trodde. Da vi fant ut av det sa han allikevel at han reagerte sterkt på at jeg skulle komme her og stille krav etter alt jeg hadde gjort mot han. Jeg forklarte tilbake at de tre tingene har vært tre sterke triggere hos meg og trakk meg ned veldig, så hvis vi skulle hatt et forhold igjen så ville jeg være sikker på at de problemene var ute av veien. Eller at vi ikke tok med det gamle inn i det nye. Blanke ark! Han sa deretter at han elsket meg, men at det likevel ikke kunne bli oss to igjen. Jeg husker at jeg reagerte litt panisk ved dette, men prøvde å gjemme det godt. Husker ikke hva jeg sa da, men husker at jeg tenkte at jeg får gi det en stund til – TID!!
Og så reiste vi hver til vårt. Jeg fikk han ikke ut av tankene mine. Hele tiden var han der, som en skygge nesten. Alltid fulgte han etter meg i tankene mine. Når jeg var på jobb, på skolen, på trening, på bussen – overalt! Og til slutt sa jeg det til han, at jeg klarer ikke å slutte og tenke på deg. Så sa han på chat at om det skulle være oss to, måtte jeg være 100% ærlig med han. Han skulle vite alt om guttene jeg har vært sammen med siden seperasjon. Detaljert – hvem, hva, hvor. Han har satt meg i en lignende situasjon før og jeg hata det. Men jeg forsikret meg om at så lenge jeg var ærlig med han, så måtte det ikke brukes mot meg senere i livet, noe som var helt greit. Han trengte bare å få sette fantasien sin til ro. Jeg var i gang med å skrive det dagen etter (etter grundig gjennomgang av hvordan jeg skulle skrive alt) da han sa at jeg kunne utelate detaljene og egentlig ikke trengte å skrive noe som helst. Jeg følte det på meg at han begynte å trekke alt tilbake – tvile, så jeg sendte det jeg var ferdig med å skrive. Det var sent på kvelden, så jeg la meg like etter jeg hadde fått et svar om at han ikke kunne respondere med en gang.
Neste morgen før jobb var jeg i gang med morgenrutinene mine da jeg åpnet pc’en og fikk se det han hadde svart: ”etter dette vil jeg velge å tro at du kanskje er ærlig med meg for første gang så lenge jeg har kjent deg.. men det kommer seint, alt for seint.” …”helst vil jeg fortelle deg at du bare skal gi opp håpet og gå videre”…” Saken er den at jeg tror det hadde vært best om vi avsluttet her. Vi forblir ekser,”
Det lange brevet han skrev førte til mye forvirring. Jeg følte meg straffet for ærligheten, jeg følte han ba meg om å ikke gi opp håpet – og så knuse det igjen. Og jeg følte at han ga opp, enda før han prøvde. Jeg gråt mye den dagen, maktet ikke å gå på jobb. Den eneste gleden jeg hadde oppi det hele var at min søster ble mamma den dagen, noe som ikke gjorde ting lettere da mamma klarte å lage familiedrama ut av det også! Jeg satt i sengen og tenkte at jeg måtte gjøre noe! Jeg måtte komme meg ut, vekk, få tankene over på noe annet – så jeg dro på skolen. Jeg holdt ut der frem til mamma ringte, og måtte dra hjem etter det. På vei hjem ble jeg skrekkslagen av en altfor kjent tanke som slo meg: ”Tenk om bare denne bilen eller bussen bare ikke hadde sett meg og kjørt på meg. Om jeg bare kunne slippe i noen dager – i noen uker”. Alt jeg hadde bygget opp – alle gleden, alle drømmene jeg virkeliggjorde, all den styrken kræsjet ned i hodet på meg. Jeg var tilbake igjen til den tilstanden jeg var i januar. Men en ting er annerledes – jeg ER sterkere. Jeg måtte svelge den største klumpen av stolthet og ringte legen for å bestille hastetime da jeg kom hjem. Jeg logget meg på på facebook fordi jeg lovet eksmannen min at jeg skulle være der den kvelden, og han hadde skrevet et nytt brev. Jeg spurte han om jeg kunne dele det her, men det ville han ikke, så oppsummert stod det at han ønsket tilgivelse for det han hadde skrevet. Han skrev det litt for å teste følelsene mine for han, for å se reaksjonen min. Og så skrev han at han angret masse og ville at jeg skulle tilgi han, slik at vi kunne prøve på nytt. Gjøre alt på nytt. Starte med helt blanke ark. Hemmelig – dating, være nyforelsket igjen, det første ekte kysset og alt annet som hører med et nytt forhold. Det blir en utfordring og vi har begge masse vi må jobbe med for at vi skal klare å tenke så langt som til at det skal bli et forhold igjen. Men vi kommer dit en dag, det er i hvert fall det jeg holder pusten for! Og hvem vet, kanskje vi en dag i 2012 eller 2013 har et ”rive i stykker seperasjonspapirene” fest (aka familiefest som er litt mer enn bare en familiefest *kremt*) og så drar på en ekte bryllupsreise etterpå!?
Jeg har skrevet et nytt motto på speilet mitt: ”Your hopes, dreams and ambitions are legitimate. They are trying to take you airborn. Above the clouds, above the stars – if you let them”
Og så over på andre ting jeg har nevnt her. Først tar vi for oss mamma. Da hun var i spania fikk jeg streng beskjed om at hvis min søster skulle begynne å føde, så måtte jeg ikke si noe i det hele tatt. Rett og slett fordi OM noe skulle skje, så ville det uansett ikke vært noe mamma kunne gjøre annet enn å bekymre seg. Men da hun kom hjem sa hun at ”nå kan jeg vite det”. Dette sa hun med flere tilstede, så jeg vet det ikke bare er meg som sa det. (Dessverre var denne andre min farmor som har ganske dårlig husk). Uansett. Kvelden min søster fikk rier skrev jeg på veggen min facebook ”Venter i spenning”. Da hadde søs gått med rier en halv dag. To minutter etter jeg hadde skrevet det fikk jeg en tlf fra en sinna bror som ville at jeg skulle fjerne det før mamma så det. Jeg sa at mamma hadde sagt det var greit, og bror svarte at det hadde han ikke hørt noe om, så jeg måtte fjerne det. Dagen etter fikk min søster barnet sitt og jeg fikk en mld på morgen at alt var bra og at hun skulle ringe når hun orket det. På kvelden ringte da mamma. Hun spurte først hvorfor jeg ikke hadde besøkt min søster, og jeg svarte at det var fordi jeg regnet med at hun var sliten og ikke ville mase på henne før hun ringte meg. Så nevnte mamma dette med facebook (som min bror sikkert har nevnt for henne) og at det var totalt unødvendig at jeg skrev det etter alt som skjedde med søsteren min. Jeg skjønte ingenting og sa at jeg skrev noe som kunne tydes på mange måter, og dessuten hadde mamma sagt at det var greit å bli informert. Og siden jeg hadde ventet en hel dag så var jeg selvsagt veldig spent på at min søster skulle bli mor! Så klarte mamma å bare dra det hele ut av proporsjoner og sa at med min søsters sin situasjon så burde jeg vurdert at det kunne gått galt. (Min søster har ftr hatt et sunt svangerskap etter hva jeg vet) Jeg fortalte henne at jeg ikke visste hva hun snakket om og at alle fødsler har en potensiale til å bli farlige. Og fikk et hysterisk svar som lød noe slikt som: ”Så du mener det at din søster som mistet masse blod etter fødselen og måtte inn og operere og så fikk masse spasmer og ikke fikk se ungen sin ikke var farlig?” Jeg klarte ikke helt å ta innover meg det hun sa siden jeg var i litt sånn *fuck koster denne vaffelen 60 kroner, jeg er i sjokk så nå bare betaler jeg* humør, at jeg bare fikk svart at jeg ikke hadde hørt at noe hadde gått galt og stod fast ved det at det jeg hadde skrevet på facebook kvelden før ikke hadde noe med hvordan min søsters fødsel hadde endt. (Jeg var rett og slett lettere sjokkert). Mamma kranglet tilbake og det var nå det gikk opp for meg hva mamma hadde sagt, så til slutt sa jeg bare ”jeg klarer ikke dette her nå” før jeg la på.
Dagen etter kom jeg meg til legen og fikk begynt med full medisinering igjen og ble sykmeldt 30% igjen. Jeg følte meg kjempe mislykka som ikke klarte å leve et normalt liv som alle andre normale mennesker og som bare falt sammen når den minste lille ting ga meg motgang. Men så ble jeg minnet på at det er mye som skjer på en gang, at følelsene raser, at jeg har hatt hjelp (piller) til å kontrollere dem tidligere og har ikke den støtta nå, og at vinteren er i anmarsj. Så selv om det var logisk, føler jeg meg fremdeles kjempemislykka…
Etterpå dro jeg på sykehuset og møtte min søster og hennes samboer og deres herlige lille skatt. For en nyyyydelig liten nevø jeg har fått. Jeg er så stolt av de to og jeg er sikker på at han kommer til å få en fantastisk oppvekst! Det var så godt å se min søster og høre hva som hadde skjedd. Hun gikk rundt og strålte og virket mer traumatisert av en ekkel jordmor enn av operasjonen hun hadde hatt. Gutten har ikke fått et navn enda, men noen ganger må man bare vokse på seg et navn. Så det kommer nok =)
På jobben er alt ekstremt ustabilt. Avdelingen vår har fått to uker på å skjerpe seg og høyne produksjonstallene, ellers så får hele avdelingen sparken. Så nå skjer det drastiske endringer. Og frøken meg som går rundt og klager hele tiden over at ting ikke bli resirkulert rett, at søppel ligger her og der, at stasjonene kunne vært bedre strukturert – har nå fått jobben som avdelingens ”ryddepike”. DEILIG å komme på jobb og vite at jeg har noe jeg kan gjøre hele tiden, fordi nå har jeg bare surret fra stasjon til stasjon (Det er 5 stasjoner på vår avdeling, hvorav jeg kjenner til strukturen på 3.5 av de) uten å helt vite hva jeg skal gjøre av meg. Så jeg skal sørge for at alle har det de trenger av for eksempel pakke-artikler, rengjøringsmidler, tømme søppel, resirkulere og mange andre saker. Med dette så håper de at hver stasjon får opp produktiviteten sin. Jeg har også to faste stasjoner jeg kan jobbe på hele tiden, og det er her jeg begynner når jeg kommer på jobb om morgenen. Resten av dagen så skal jeg holde avdelingen ryddig. Skal også nevnes at vi får ryddebonus (tror den ligger på ca 3000 kroner per person) når året er omme. Satser på at vi klarer den, om ikke uryddigheten fra tidligere i år har ødelagt for det allerede. Men ha, spennende på jobb. En annen avdeling på lageret har allerede fått sparken, så vi kommer uansett til å miste om lag 30 vikarer og 3 faste ansatte. Dette kommer til å gå på ansinitet, så vi vet at dette er alvor!
Oppsummert fra psykologen i dag:
Han var SÅ stolt av meg da han fikk vite jeg hadde bedt om hastetime hos lege. Han sa at det at jeg klarte å svelge stoltheten min er noe å være stolt av i seg selv. Da gråt jeg. Han spurte meg hvorfor jeg gråt og jeg sa at jeg måtte tenke på det – jeg har fortsatt ikke funnet svaret. Han sa at mamma virker som er en person at når hun er veldig fyret opp av noe så går det ikke an å snakke henne til vett. Han sa til og med at det beste jeg kan gjøre i en slik situasjon er å bare forlate situasjonen i seg selv. Om det så er å forlate rommet, ikke ringe i det hele tatt om jeg er i dårlig humør (og risikere at hun er i dårlig humør), eller lege på tlf om hun nekter å høre etter. Helt greit for meg.
Han ville snakke med meg igjen om to uker, da det er veldig mye som skjer nå og jeg syntes det er helt greit.
WOW, det ble trolig det lengste innlegget hittil. Takk for at du leste =)
