November

Mens jeg sitter på toget på vei til å møte barna mine, en tur som tar syv timer, klarer jeg ikke å la være å tenke på den dagen jeg tok et valg som skulle farge meg for bestandig. Det var da jeg innså at jeg var så syk at jeg ikke kunne ta vare på barna, og for å bli frisk så måtte de være hos et menneske som kunne gi dem den tiden og kjærligheten jeg selv ikke en gang maktet å gi meg selv. Derfor samlet jeg sammen sakene deres, bestilte billetter og tok de med på toget til pappaen deres. Den togturen kan ikke beskrives som noe annet enn apatisk. Å ikke vite når jeg fikk se barna mine igjen, og samtidig kjenne at det ikke plaget meg i det hele tatt. Den tanken er rett og slett surrealistisk i dag. Barna visste nok ikke noe da. De trodde de skulle på ferie til bestemoren sin, så for dem så var det nok en fin opplevelse. Jeg for meg var det bare en bekreftelse på hvor syk jeg faktisk var.

Syv timer senere ble jeg møtt av min eksmann, og jeg fikk gitt barna en hadet-klem i det jeg satte meg på toget som umiddelbart reiste tilbake igjen. Jeg gråt, det gjorde jeg, da toget kjørte vekk fra stasjonen. Men jeg hadde ikke ork nok til å ta tak i de følelsene og bedøvet de med sovepiller slik at jeg sovnet hele veien tilbake igjen.

Nå sitter jeg på toget og skal reise samme strekning, bare denne gangen skal jeg møte barna slik at min eksmann slipper å jobbe i 8 timer og så kjøre hele veien til mine foreldre. Barna vet ikke at jeg skal overraske dem, og jeg gleder meg til å se ansiktene deres når jeg kommer av toget på perrongen og de får se mammaen sin. The tables have turned. Jeg er frisk, jeg har tid og jeg har kjærlighet. Jeg skulle bare ønske dette skoleåret kunne bli raskere ferdig slik at jeg kunne tilbragt alle dagene mine med dem, men alt til sin tid. Jeg har mer og mer troen på meg selv og drømmene mine. Jeg ser at jeg utvikler meg og er tryggere på skrivingen min. Jeg ser at jeg har planer, at tekstene mine har begynt å ta form og få sjel. At karakterene er så virkelige at da jeg drepte en av dem her om dagen, så gråt jeg. Og det kjennes sinnssykt godt.

Det er helt over mellom meg og min eksmann. I sommer hadde jeg fortsatt et håp om at vi skulle finne tilbake igjen til hverandre, men det kom til et punkt der jeg så at han har endret seg for mye til en person jeg ikke ønsker å dele livet mitt med. Da jeg begynte på skole i august med ungdommer som er 10 år yngre enn meg, innså jeg at jeg kunne legge kjærlighet og følelser på vent. Helt til jeg først møtte en greker jeg forelsket meg i. 24 år gammel, kjekk, snill, stille. Men det fungerte ikke mellom oss. Jeg var noe heartbroken i ukene etterpå, men det gikk greit, jeg kom over det. Var stort sett ikke ute etter noe nytt helt til enda en ny gutt dukket opp. Vi bygget opp et vennskap som utviklet seg, men han sa helt klart og tydelig at han ikke var ute etter noe forhold. Han var selv akkurat kommet ut av et tre år langt forhold som endte dårlig. Han var heller ikke en player, så da det utviklet seg og endte i et kyss for noen dager siden, hvorpå han så reiste hjem i noen dager for å ta eksamen og alt jeg fikk var en hadet-klem, så kan man mildt sagt si at jeg sto igjen forvirret. Jeg snakket med min eksmann om dette, som hjalp meg å se ting fra denne guttens perspektiv, og etter en del tenketid så har jeg måttet bare innse at det ikke blir oss. Han er ung, og 90% av slike forhold pleier ikke å fungere. Det betyr fortsatt ikke at jeg ikke liker han, for det gjør jeg. Og jeg er villig til å ofre en del for han også, om han ønsker å ta det videre. Men slik jeg ser det nå, så tror jeg vi bare kommer til å være venner, så fremt ikke det ble helt ødelagt etter kysset. Only time will show. Vi kommer uansett veldig bra overens og kan sitte og snakke sammen i flere timer. Han får meg også til å le, og jeg er støl i magen etter å ha vært med han i noen timer!

Depresjonen er forresten gud-skje-lov avverget. (Og la meg bare gjøre oppmerksom på at det er han jeg nevnte over som holdt rundt meg den kvelden jeg innså at jeg holdt på å bli deprimert). Her også snakket jeg med min eksmann som ga meg noen våpen i kampen mot mørket. Jeg har satt opp en struktureringsplan for å ha muligheten til å se fremover og se at jeg når mål. Jeg har også skrevet opp en liste med over 150 idèr til hva jeg kan gjøre hvis jeg skulle føle at ting er litt kjipt. Så jeg føler meg bra og at krisen er avverget.

Nå skal jeg lene meg tilbake og få litt søvn på øyet. Sover selvsagt ikke så godt om natten, det kysset lar ikke tankene mine få være i fred rett og slett. Og snart kan jeg våkne opp og møte de nydelige barna mine.

Jeg gleder meg!

Det var som bare faen

I det siste har jeg oppført meg veldig merkelig, og den siste uken har det fullstendig eskalert. I går ble det også klart for meg hvorfor jeg oppfører meg slik. Hvorfor jeg skyver bort vennene mine, hvorfor jeg plutselig får adrenalin-kick og vil dra på joggetur. Hvorfor jeg ble så jævlig nervøs før audition i går. Hvorfor jeg plutselig får lyst på røyk, drikker oftere, vil skjære meg, får hjerneteppe, klarer ikke å se løsninger, klarer ikke se fremover, og er fullstendig avhengig av de menneskene her på skolen som vil være i samme rom som meg uten at de behøver å snakke.

Det var på denne tiden for nøyaktig 2 år siden at jeg hadde det slik sist. Bare da skjønte jeg det ikke før det var for sent. Desember 2010 hadde jeg ingen følelser igjen og jeg skjønte ingenting. Nå klarer jeg i det minste å være glad. Nå har jeg også jævlig dårlig samvittighet fordi jeg har gått rundt og tenkt de siste par ukene at folk rundt meg har blitt så rare. Men det er ikke de som er rare, det er jeg som er rar, det er jeg som har endret meg. Alle de andre er jo bare de samme menneskene som de alltid har vært.

Men hva i helvete gjør jeg nå? Jeg hadde en ringerunde med psykologer i sommer, men ingen var ledige og jeg var for frisk til å bli henvist. Nå får jeg nok en henvisning, men jeg er fortsatt for frisk til at det skal ta mindre enn 3 måneder å få svar. Det er det som er så jævla dritt med det norske helsevesenet: Om man ønsker hjelp når man skjønner at man trenger det, må man faktisk gjøre seg sykere for å få den!

Jeg NEKTER å bli sykere. Nå skal jeg ta denne ved rota og dra den opp før den får noe som helst grobunn. Jeg har ligget våken i nesten hele natt og tenkt og fundert på hvordan jeg skal klare dette her. Jeg vet jeg må svelge stoltheten og snakke med ledelsen på skolen. Ikke at de får gjort så mye, men de blir i det minste klar over det. Bare sånn…. HVIS jeg skulle bli verre.

Jeg kan i det minste se det positive at jeg fanget det opp nå. Nå som jeg fortsatt gleder meg til å se barna, at jeg savner de, at jeg fortsatt kan le. Jeg ser ikke ut som en zombie og i går sendte jeg til og med en melding til en kompis her på skolen: «Jeg trenger deg». Han har holdt rundt meg i hele natt, og akkurat nå er det akkurat det jeg trenger, bare å bli holdt. Han er en god fyr forresten, ung – ingen følelser for han, men jeg er blitt veldig glad i han på utrolig kort tid.

Følelsesmessig er jeg verken betatt eller forelsket i noen nå. Det er bra for min egen del fordi jeg tror ikke jeg hadde taklet alt det dramaet som kjærligheten har å by på når jeg har det sånn. Det er kun plass til kjærlighet i livet mitt når jeg har det 100% bra.

Crappy timing at dette skulle komme nå, men hvis jeg vender på det, - kanskje det er akkurat hva jeg trenger? Kanskje om ett år når jeg er med barna så opplever jeg det samme igjen og da vet jeg kanskje bedre hvordan jeg skal kjempe i mot. Nå må jeg bare prøve å huske hva som gjorde at jeg ble frisk i første omgang, og siden gamle-meg driver og presser seg innpå, så virker det som om hun har blokkert de minnene. Akkurat nå husker jeg bare hvor jævlig det er å være deprimert, og det er en skremmende, skremmende tanke.