Det var som bare faen

I det siste har jeg oppført meg veldig merkelig, og den siste uken har det fullstendig eskalert. I går ble det også klart for meg hvorfor jeg oppfører meg slik. Hvorfor jeg skyver bort vennene mine, hvorfor jeg plutselig får adrenalin-kick og vil dra på joggetur. Hvorfor jeg ble så jævlig nervøs før audition i går. Hvorfor jeg plutselig får lyst på røyk, drikker oftere, vil skjære meg, får hjerneteppe, klarer ikke å se løsninger, klarer ikke se fremover, og er fullstendig avhengig av de menneskene her på skolen som vil være i samme rom som meg uten at de behøver å snakke.

Det var på denne tiden for nøyaktig 2 år siden at jeg hadde det slik sist. Bare da skjønte jeg det ikke før det var for sent. Desember 2010 hadde jeg ingen følelser igjen og jeg skjønte ingenting. Nå klarer jeg i det minste å være glad. Nå har jeg også jævlig dårlig samvittighet fordi jeg har gått rundt og tenkt de siste par ukene at folk rundt meg har blitt så rare. Men det er ikke de som er rare, det er jeg som er rar, det er jeg som har endret meg. Alle de andre er jo bare de samme menneskene som de alltid har vært.

Men hva i helvete gjør jeg nå? Jeg hadde en ringerunde med psykologer i sommer, men ingen var ledige og jeg var for frisk til å bli henvist. Nå får jeg nok en henvisning, men jeg er fortsatt for frisk til at det skal ta mindre enn 3 måneder å få svar. Det er det som er så jævla dritt med det norske helsevesenet: Om man ønsker hjelp når man skjønner at man trenger det, må man faktisk gjøre seg sykere for å få den!

Jeg NEKTER å bli sykere. Nå skal jeg ta denne ved rota og dra den opp før den får noe som helst grobunn. Jeg har ligget våken i nesten hele natt og tenkt og fundert på hvordan jeg skal klare dette her. Jeg vet jeg må svelge stoltheten og snakke med ledelsen på skolen. Ikke at de får gjort så mye, men de blir i det minste klar over det. Bare sånn…. HVIS jeg skulle bli verre.

Jeg kan i det minste se det positive at jeg fanget det opp nå. Nå som jeg fortsatt gleder meg til å se barna, at jeg savner de, at jeg fortsatt kan le. Jeg ser ikke ut som en zombie og i går sendte jeg til og med en melding til en kompis her på skolen: «Jeg trenger deg». Han har holdt rundt meg i hele natt, og akkurat nå er det akkurat det jeg trenger, bare å bli holdt. Han er en god fyr forresten, ung – ingen følelser for han, men jeg er blitt veldig glad i han på utrolig kort tid.

Følelsesmessig er jeg verken betatt eller forelsket i noen nå. Det er bra for min egen del fordi jeg tror ikke jeg hadde taklet alt det dramaet som kjærligheten har å by på når jeg har det sånn. Det er kun plass til kjærlighet i livet mitt når jeg har det 100% bra.

Crappy timing at dette skulle komme nå, men hvis jeg vender på det, - kanskje det er akkurat hva jeg trenger? Kanskje om ett år når jeg er med barna så opplever jeg det samme igjen og da vet jeg kanskje bedre hvordan jeg skal kjempe i mot. Nå må jeg bare prøve å huske hva som gjorde at jeg ble frisk i første omgang, og siden gamle-meg driver og presser seg innpå, så virker det som om hun har blokkert de minnene. Akkurat nå husker jeg bare hvor jævlig det er å være deprimert, og det er en skremmende, skremmende tanke.