Dette innlegget er skrevet av en venninne, da jeg var for utmattet til å skrive ordene selv. Hun dikterte ordene mine
Gjennom livet møter vi mange mennesker. Noen ganger kan en være så heldig å møte ett som virkelig kan mestre å styrke deg som menneske. Det er de mennesker som er der, kan åpne øynene dine og spre de enorme og sterke hjerterommet du selv ikke kan møte i det du selv har totallt rast sammen.
For 16 år siden møtte jeg en slik jente. Hadde noen da sagt at hun og jeg kom til å bli uadskillige, hadde jeg fnyst og vandret videre. Jeg hadde en annen venninne på den tiden, og da denne jenta prøvde å ta min venninne fra meg, ble jeg sur og ville ikke ha noe med henne å gjøre. Alikevel, på en eller annen måte, endte jeg opp på overnatting ei helg hos denne jenta. Siden den gang har min venninne, denne jenta og jeg holdt sammen gjennom tykt og tynt.
Sammen er vi de tre musketerer.
De siest at man aldri skal bo med venner, men det var det valget vi tok. Ett år levde vi under samme tak og sto sterkere en noen gang. Denne jenta var òg forloveren i mitt bryllup. Noen år senere raste jeg totallt sammen med ei venninne på min side som stillte opp og passet på. Dette var noe som gjorde det enklere for meg å mestre tyngden til å komme meg på bena igjen.
*
Jeg unner selv ikke min verste fiende å gjennomgå det jeg gjorde. Jeg fikk ikke lenge etterpå høre at min sterke, fantastiske venninne var blitt syk. Min verden falt i grus.
September 2012. Jeg snakker med henne i telefonen. Jenta forteller om omgivelsene hennes (familie og bosituasjon) som gjorde henne verre. Samme dag møtest vi i Oslo etter min beordring. Vi holder rundt hverandre, sterke vi. Vi gråter. Jeg av lettelse for det å kunne ta på henne, føle hennes nærhet, hun av skam og skyldfølelse.
De to neste uker består av tur til legevakten og telefoner til psykiatriske institusjoner. Hvordan kunne skaffe seg gullbilletten inn, hvem måtte vi snakke med, hvem kunne vi henvende oss til? Vi drar på legevakta. Jeg kamper meg med å få henne dit. En enda større kamp foregår inni jenta, der jeg sitter og hører henne fortelle sin historie til en overordnet, for første gang. Jenta var livredd, tenk om de stenger henne inne, tenk om de ikke stenger henne inne? Jeg var livredd.
Henvisning blir sendt, og hun får psykolog. Snart reise hun også hjem i bekymring for hvordan mor har det. Øvrig familie ville hun ikke snakke med. Alt raser gjennom meg. Desperat prøver de å innprente sine meninger og overbevisninger over hva som var rett og galt i denne situasjon.
Jeg forsår de. Skjønte at de bare prøver å hjelpe. Men jeg forstod òg min venninne, der hun står lik som meg og ikke ønsker noen innblanding fra de som hadde satt henne i den situasjonen i første omgang. Etter hvert kuttet hun dem helt ut.
I november 2012 Er hun ute og går tur nede langs elva. Hun hadde lekt med tanken lenge. Tanken om å la det iskalde vannet dra henne ned i mørket, men hun gjorde det ikke. Hun dro i stedet til psykolog og fikk endelig innleggelse på DPS.
To uker senere er de tre musketerer samlet igjen. Det er tøft. Hun er ikke den sprudlende, søte, sterke jenta vi hadde vokst opp med, men en tilnærmet livløs masse som sitter der å ser tomt ut i lufta. Hva foregår inne i hodet hennes? Hva tenker hun på? Kan vi stole på at hun får den hjelpen hun trenger for å komme seg ut av dette? Er det noe vi kan gjøre?
Hun sender inn søknad til NAV om sykepenger i november. I romjula får hun avslag. Det var et tøft svar. De mener at hun ikke har krav på sykepenger fordi det hadde gått over en måned fra hun sluttet i jobb i slutten av juli, til hun ble sykemeldt 10. September.
Så langt nede som hun allerede var, kommer det som et ekstra slag i magen. Slaget sender henne rett på akuttpsykiatrisk avdeling, der hun blir skrevet ut to dager senere med et svar til NAV om at hun hadde fått lønn frem til august. Nå kom også en sosionom inn i bildet, og etter nok et avslag blir klagen sendt videre til klagenemda i sør-trøndelag. Der er den fortsatt med seks måneders ventetid. Nå tre måneder igjen.
Når den blir sendt videre til klagenemda, skriver hun og sosionomen et brev som viser til at hun var syk allerede dagen etter hennes siste arbeidsdag i juli. Da var hun på legevakta i Bergen med sterke magesmerter og skjelving, som i etterkant viste seg å være kraftig angst. En angst som oppstod etter 22 juli, 2011. Hun skriver òg at hun var sykemeldt allerede et halvt år tidligere i januar og februar med utmattelse. Deretter ettersendte hun journalen fra legevakta i juli for å bevise at hun var dårlig lenge før hun ble sykemeldt i september.
Jenta har alle papirer i orden, som på ingen måte kunne tilsi at hun ikke burde få den hjelpen hun har krav på. Etter x-antall purringer, var svaret fra NAV at hun ikke skal forvente å få sykepenger, men heller se på det som en bonus. Dessuten kunne hun slutte å purre på de, da det ikke ville hjelpe i det hele tatt. Nok et slag i magen var gitt, og nok en tur på akuttpsykiatrisk avdeling.
I januar søker hun også på arbeidsavklaringspenger (AAP), og det skal ta ti uker å få svar. Hun skulle fått svar før påske. Etter påske ringer hun å snakker med hun som skal se på søknaden.
Påsken går og jenta venter fortsatt på svar. Hun ringer og får vite at de skal se på det i løpet av uken etter. Saken skulle sendes videre til Hamar, som står for utbetalingen. Hun har enda ikke fått brev fra NAV. Om hun ringer igjen for å få svaret hun har krav på, vil hun nå bunnen igjen, da hun har blitt innlagt samtlige ganger etter hun har vært i kontakt med dem.
Sist uke oppsto en slik situasjon, og hun ble sendt til akuttpsykiatrisk avdeling. Hun var der i en uke, før hun ble henvist tilbake til DPS. Problemet er bare at DPS ikke har sett en forbedring hos henne, så de vil ikke ha henne som pasient. Hadde de gått litt dypere i sømmene hadde de sett at i løpet av den tiden hun har vært der, så har hun klart å reise seg noen skritt, fått et avslag fra NAV, og falt igjen. Dette ser DPS som noe de ikke kan hjelpe henne med.
Hun rakk akkurat å samle seg, før hun fikk høre at et møte mellom henne, fastlege og NAV, ble flyttet til ut i mai, da en i NAV er syk/ikke kunne.
Hun er nå i en slik situasjon der hun føler seg uønsket og mistrodd. Hun er for syk til å jobbe og bo alene, men får ikke sykepenger eller plass på institusjon. Dette resulterer i at hun for to dager siden tar en overdose av forskjellige piller og alkohol. Jenta går til lege i håp om å få innleggelse på DPS eller akkuttpsykriatisk, men blir sendt hjem igjen uten å ha tatt noe prøver, enda hun er tydelig ruset med hallusinasjoner.
Det er grusomt å se sin beste venninne, støttespiller og sjelevenn gjennomgå noe så tøft, som gjør at jeg naturligvis er svært sint på systemet for at de har sviktet henne. Det at støtteapparatet rundt henne (som slår krykkene vekk fra hendene hennes) kan legge seg med god samvittighet og sove godt om natta, er for meg helt uforståelig.
Jeg håper med dette at stemmen hennes blir hørt. Hun er ikke sterk nok til å kjempe denne kampen alene. Så vær så snill, om noen der ute leser dette, er det noe jeg kan gjøre for å få denne jenta tilbake igjen?
Jeg håper med dette at hun skal bli tatt på alvor av NAV, få den hjelpen hun trenger så snart som mulig, og det uten at hun må vente til juli. For juli er jeg redd, hun aldri vil møte.
torsdag 25. april 2013
tirsdag 12. februar 2013
HJELP
Det sies at det vanskeligste for et menneske å gjøre er å be om hjelp. Hvorfor er det da slik at når man endelig tør, så skal det være så vanskelig å få den?
For en uke siden opplevde jeg noe som aldri har hendt meg før. Det var lunsj på skolen, og jeg følte meg litt rar, så jeg bestemte meg for å ta med meg maten ned på rommet mitt og spise der. Da jeg kom ned kjente jeg plutselig at det begynte å bli tungt å puste, og jeg begynte å hyperventilere. Samtidig begynte jeg å skjelve og gråte, og fikk med ett tanker om å selvskade meg igjen.
Jeg var livredd, og for ikke å gjøre noe jeg kom til å angre på senere, samlet jeg sammen alt jeg vet jeg ville ha skjært meg på, puttet det i en pose, og gikk opp for levere det fra meg hos en venn som bor 100 meter unna. Denne vennen har også tidligere sagt at om jeg ikke skulle ha det bra, måtte jeg aldri nøle om å komme til han, fordi han skulle stille opp.
Han åpnet ikke døra da jeg banket på, så sammen med en lapp som sto noe a la «jeg vet ikke hva som skjer, stoler ikke på meg selv nå. Vennligst ta vare på dette, hilsen meg», hang jeg posen på dørhåndtaket hans og gikk tilbake til rommet mitt. Der vekslet jeg mellom å sitte på gulvet og ligge i sengen, inntil en fra skoleledelsen dukket opp.
Hun har ikke peiling på psykologi og er elendig på å takle slike sammenbrudd, så alt hun kunne si var at jeg måtte tenke positivt og at alt kom til å gå bra. Etter hun dro så jeg at jeg hadde fått en melding fra kompisen min:
«Jeg takler faen ikke mer. Nettopp tatt 4 piller for å stresse meg ned. Du trenger å ta deg litt grundig sammen for dette her går ikke an. Har nå vært hos rektor med tinga/lappen og de kommer til å snakke med deg i dag. Ikke kom opp i dag!!!» Med andre ord, min opplevelse om å be om hjelp ble kastet tilbake i trynet på meg av den eneste jeg følte jeg kunne stole på. (Misforstå meg rett, jeg ville nok gjort det samme selv mtp å gå til ledelsen, men jeg ville aldri skrevet den meldingen, hvis jeg visste en venn av meg allerede lå nede. Da ville jeg tatt det opp med vedkommende ved et senere tidspunkt, når jeg visste h*n var sterkere til å takle det). Jeg endte med å reise fra skolen… to uker mammapermisjon og en uke vinterferie på andre siden av landet. Jeg tenkte det skulle være enkelt å be om hjelp når jeg først kom hit. Derfor, på den første dagen min (på fredag, for fire dager siden), dro jeg innom kommunehuset der psykologen holder til, men fikk beskjed om å ringe et spesifikt nummer på mandag.
I går ringte jeg nummeret like etter jeg sto opp. Der fikk jeg beskjed om å ta kontakt med fastlegen min og få henvisning. Da jeg forklarte situasjonen min, kunne jeg ringe igjen halv to, hvilket jeg gjorde. Men der ble det bare gjentatt at jeg skulle ringe fastlegen min, eller jeg kunne komme innom i dag. Derfor dro jeg tilbake til psykologen i dag, men ble møtt av en sykepleier som gjentok de samme ordene. Jeg MÅTTE via fastlegen min. Så i dag ringte jeg fastlegen, satt selvsagt 20 minutter i telefonkø, og snakket med en sekretær som helst skulle vite detaljert hva som er galt. Da jeg sa at jeg trengte en henvisning, sa hun at jeg måtte komme innom for en time. «Kan jeg ikke få det over tlf?», nei, det gikk nok ikke.
Håpløst.
Her er jeg altså i tre uker, ringer desperat etter hjelp, og fastlegen vil at jeg skal vente i tre uker. Med bakgrunn av min psykiske historie syntes jeg det er hårreisende å be et menneske vente, når h*n helt klart sliter allerede.
Uansett, da jeg er svært misfornøyd med det legekontoret fra før, gikk jeg inn på fastlegeordningen for å bytte fastlege. Tenkte jeg kunne bytte til en fastlege her ute, så slapp jeg å reise 50 mil for henvisningen. Men da jeg gikk inn på hjemmesiden, så jeg at samtlige leger hadde fulle plasser. Jeg ringte derfor legevakta, og de sa at jeg bare måtte ringe fastlegekontoret her ute, og håpe de hadde en ledig time. Frustrert og gråtende la jeg på i det min eksmann kom inn og lurte på hva som var galt. Da jeg forklarte ståa ble han like frustrert som meg, og ringte selv til psykologen her ute. Han gikk inn i et annet rom, så jeg hørte ikke hva som ble sagt. Resultatet derimot var at han til slutt kom ut og sa at jeg kunne komme inn til time om 10 dager. Jeg er selvsagt lettet over dette, selv om jeg aller helst skulle fått time nå, men det er bedre enn ingenting.
Jeg bare forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å få seg hjelp, når man helt klart trenger det! Hvorfor må man vi fastlegen, som ikke kan hjelpe deg i det hele tatt, og få en henvisning som kan ta flere måneder. Og dette gjelder i flere tilfeller: Hvorfor må man via fastlegen for å gå til kiropraktor? Kan det ikke være så enkelt som: Er du syk gå til legen, har du vondt gå til kiroprektor/fysio, er du psykisk nedbrutt gå til psykolog? Min opplevelse av å svelge stoltheten og be om hjelp, går tydeligvis til helvete. Man lurer nesten på hva helsenorge prøver å oppnå, når den eneste måten å få hjelp på dagen er et mislykket selvmordsforsøk som sender deg rett på psykiatrisk? - Å nei, så du har ikke lyst til å ta livet ditt? Vent i 3 måneder, så får du time hos psykolog, og i mellomtiden kan du jo bare prøve å tenke positivt! Ja, for det gikk jo så fint sist...
For en uke siden opplevde jeg noe som aldri har hendt meg før. Det var lunsj på skolen, og jeg følte meg litt rar, så jeg bestemte meg for å ta med meg maten ned på rommet mitt og spise der. Da jeg kom ned kjente jeg plutselig at det begynte å bli tungt å puste, og jeg begynte å hyperventilere. Samtidig begynte jeg å skjelve og gråte, og fikk med ett tanker om å selvskade meg igjen.
Jeg var livredd, og for ikke å gjøre noe jeg kom til å angre på senere, samlet jeg sammen alt jeg vet jeg ville ha skjært meg på, puttet det i en pose, og gikk opp for levere det fra meg hos en venn som bor 100 meter unna. Denne vennen har også tidligere sagt at om jeg ikke skulle ha det bra, måtte jeg aldri nøle om å komme til han, fordi han skulle stille opp.
Han åpnet ikke døra da jeg banket på, så sammen med en lapp som sto noe a la «jeg vet ikke hva som skjer, stoler ikke på meg selv nå. Vennligst ta vare på dette, hilsen meg», hang jeg posen på dørhåndtaket hans og gikk tilbake til rommet mitt. Der vekslet jeg mellom å sitte på gulvet og ligge i sengen, inntil en fra skoleledelsen dukket opp.
Hun har ikke peiling på psykologi og er elendig på å takle slike sammenbrudd, så alt hun kunne si var at jeg måtte tenke positivt og at alt kom til å gå bra. Etter hun dro så jeg at jeg hadde fått en melding fra kompisen min:
«Jeg takler faen ikke mer. Nettopp tatt 4 piller for å stresse meg ned. Du trenger å ta deg litt grundig sammen for dette her går ikke an. Har nå vært hos rektor med tinga/lappen og de kommer til å snakke med deg i dag. Ikke kom opp i dag!!!» Med andre ord, min opplevelse om å be om hjelp ble kastet tilbake i trynet på meg av den eneste jeg følte jeg kunne stole på. (Misforstå meg rett, jeg ville nok gjort det samme selv mtp å gå til ledelsen, men jeg ville aldri skrevet den meldingen, hvis jeg visste en venn av meg allerede lå nede. Da ville jeg tatt det opp med vedkommende ved et senere tidspunkt, når jeg visste h*n var sterkere til å takle det). Jeg endte med å reise fra skolen… to uker mammapermisjon og en uke vinterferie på andre siden av landet. Jeg tenkte det skulle være enkelt å be om hjelp når jeg først kom hit. Derfor, på den første dagen min (på fredag, for fire dager siden), dro jeg innom kommunehuset der psykologen holder til, men fikk beskjed om å ringe et spesifikt nummer på mandag.
I går ringte jeg nummeret like etter jeg sto opp. Der fikk jeg beskjed om å ta kontakt med fastlegen min og få henvisning. Da jeg forklarte situasjonen min, kunne jeg ringe igjen halv to, hvilket jeg gjorde. Men der ble det bare gjentatt at jeg skulle ringe fastlegen min, eller jeg kunne komme innom i dag. Derfor dro jeg tilbake til psykologen i dag, men ble møtt av en sykepleier som gjentok de samme ordene. Jeg MÅTTE via fastlegen min. Så i dag ringte jeg fastlegen, satt selvsagt 20 minutter i telefonkø, og snakket med en sekretær som helst skulle vite detaljert hva som er galt. Da jeg sa at jeg trengte en henvisning, sa hun at jeg måtte komme innom for en time. «Kan jeg ikke få det over tlf?», nei, det gikk nok ikke.
Håpløst.
Her er jeg altså i tre uker, ringer desperat etter hjelp, og fastlegen vil at jeg skal vente i tre uker. Med bakgrunn av min psykiske historie syntes jeg det er hårreisende å be et menneske vente, når h*n helt klart sliter allerede.
Uansett, da jeg er svært misfornøyd med det legekontoret fra før, gikk jeg inn på fastlegeordningen for å bytte fastlege. Tenkte jeg kunne bytte til en fastlege her ute, så slapp jeg å reise 50 mil for henvisningen. Men da jeg gikk inn på hjemmesiden, så jeg at samtlige leger hadde fulle plasser. Jeg ringte derfor legevakta, og de sa at jeg bare måtte ringe fastlegekontoret her ute, og håpe de hadde en ledig time. Frustrert og gråtende la jeg på i det min eksmann kom inn og lurte på hva som var galt. Da jeg forklarte ståa ble han like frustrert som meg, og ringte selv til psykologen her ute. Han gikk inn i et annet rom, så jeg hørte ikke hva som ble sagt. Resultatet derimot var at han til slutt kom ut og sa at jeg kunne komme inn til time om 10 dager. Jeg er selvsagt lettet over dette, selv om jeg aller helst skulle fått time nå, men det er bedre enn ingenting.
Jeg bare forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å få seg hjelp, når man helt klart trenger det! Hvorfor må man vi fastlegen, som ikke kan hjelpe deg i det hele tatt, og få en henvisning som kan ta flere måneder. Og dette gjelder i flere tilfeller: Hvorfor må man via fastlegen for å gå til kiropraktor? Kan det ikke være så enkelt som: Er du syk gå til legen, har du vondt gå til kiroprektor/fysio, er du psykisk nedbrutt gå til psykolog? Min opplevelse av å svelge stoltheten og be om hjelp, går tydeligvis til helvete. Man lurer nesten på hva helsenorge prøver å oppnå, når den eneste måten å få hjelp på dagen er et mislykket selvmordsforsøk som sender deg rett på psykiatrisk? - Å nei, så du har ikke lyst til å ta livet ditt? Vent i 3 måneder, så får du time hos psykolog, og i mellomtiden kan du jo bare prøve å tenke positivt! Ja, for det gikk jo så fint sist...
Abonner på:
Innlegg (Atom)