Det er nesten en måned siden jeg skrev og det er det flere grunner til. Først og fremst er det fordi jeg ikke har hatt energi nok til å tenke eller skrive. Har jeg hatt noe som helst tid til overs i det hele tatt har jeg brukt det på å slappe av og nyte stillheten. Jeg tror jeg hadde fint overlevd som nonne, for å si det mildt.
Men hva har skjedd siden sist? Siden sist hadde jeg innrømmet mine følelser for min eksmann. Jeg begynte å jobbe heltid og jeg kuttet ut medisinene med hjelp fra legen. Jeg har også blitt tante til en herlig liten gutt. Det var den korte versjonen, men den skiter jeg i nå for her må det litt mer forklaring til.
Så jo da, eksmannen og jeg dro til Gol. Da vi fikk tid for oss selv hoppet jeg rett på sak og forklarte at grunnen til at jeg hadde vært tilbakeholden med å fortelle om følelsene mine var først og fremst fordi jeg ikke var helt sikker, men jeg ikke visste hvorfor. Da jeg skjønte at det var fordi de tidligere problemene fra forholdet vårt fortsatt plaget meg, så fortalte jeg han det at om det skulle bli oss to igjen ville jeg at økonomien skulle bli mer strukturert, han skulle bruke vettet når han vurderte å kjøpe bil, og han måtte bli flinkere til å planlegge. Vi snakket litt om dette og jeg foreslo å møtes på halvveien, hvorpå han svarte at hos meg finnes det ingen halvvei. Det blir bare det jeg sier og så har jeg bestemt at vi har blitt enige om (som han pleier å si). Når vi fikk snakket nærmere om problemene fant vi allikevel ut at de ikke var så store som vi (eller jeg) trodde. Da vi fant ut av det sa han allikevel at han reagerte sterkt på at jeg skulle komme her og stille krav etter alt jeg hadde gjort mot han. Jeg forklarte tilbake at de tre tingene har vært tre sterke triggere hos meg og trakk meg ned veldig, så hvis vi skulle hatt et forhold igjen så ville jeg være sikker på at de problemene var ute av veien. Eller at vi ikke tok med det gamle inn i det nye. Blanke ark! Han sa deretter at han elsket meg, men at det likevel ikke kunne bli oss to igjen. Jeg husker at jeg reagerte litt panisk ved dette, men prøvde å gjemme det godt. Husker ikke hva jeg sa da, men husker at jeg tenkte at jeg får gi det en stund til – TID!!
Og så reiste vi hver til vårt. Jeg fikk han ikke ut av tankene mine. Hele tiden var han der, som en skygge nesten. Alltid fulgte han etter meg i tankene mine. Når jeg var på jobb, på skolen, på trening, på bussen – overalt! Og til slutt sa jeg det til han, at jeg klarer ikke å slutte og tenke på deg. Så sa han på chat at om det skulle være oss to, måtte jeg være 100% ærlig med han. Han skulle vite alt om guttene jeg har vært sammen med siden seperasjon. Detaljert – hvem, hva, hvor. Han har satt meg i en lignende situasjon før og jeg hata det. Men jeg forsikret meg om at så lenge jeg var ærlig med han, så måtte det ikke brukes mot meg senere i livet, noe som var helt greit. Han trengte bare å få sette fantasien sin til ro. Jeg var i gang med å skrive det dagen etter (etter grundig gjennomgang av hvordan jeg skulle skrive alt) da han sa at jeg kunne utelate detaljene og egentlig ikke trengte å skrive noe som helst. Jeg følte det på meg at han begynte å trekke alt tilbake – tvile, så jeg sendte det jeg var ferdig med å skrive. Det var sent på kvelden, så jeg la meg like etter jeg hadde fått et svar om at han ikke kunne respondere med en gang.
Neste morgen før jobb var jeg i gang med morgenrutinene mine da jeg åpnet pc’en og fikk se det han hadde svart: ”etter dette vil jeg velge å tro at du kanskje er ærlig med meg for første gang så lenge jeg har kjent deg.. men det kommer seint, alt for seint.” …”helst vil jeg fortelle deg at du bare skal gi opp håpet og gå videre”…” Saken er den at jeg tror det hadde vært best om vi avsluttet her. Vi forblir ekser,”
Det lange brevet han skrev førte til mye forvirring. Jeg følte meg straffet for ærligheten, jeg følte han ba meg om å ikke gi opp håpet – og så knuse det igjen. Og jeg følte at han ga opp, enda før han prøvde. Jeg gråt mye den dagen, maktet ikke å gå på jobb. Den eneste gleden jeg hadde oppi det hele var at min søster ble mamma den dagen, noe som ikke gjorde ting lettere da mamma klarte å lage familiedrama ut av det også! Jeg satt i sengen og tenkte at jeg måtte gjøre noe! Jeg måtte komme meg ut, vekk, få tankene over på noe annet – så jeg dro på skolen. Jeg holdt ut der frem til mamma ringte, og måtte dra hjem etter det. På vei hjem ble jeg skrekkslagen av en altfor kjent tanke som slo meg: ”Tenk om bare denne bilen eller bussen bare ikke hadde sett meg og kjørt på meg. Om jeg bare kunne slippe i noen dager – i noen uker”. Alt jeg hadde bygget opp – alle gleden, alle drømmene jeg virkeliggjorde, all den styrken kræsjet ned i hodet på meg. Jeg var tilbake igjen til den tilstanden jeg var i januar. Men en ting er annerledes – jeg ER sterkere. Jeg måtte svelge den største klumpen av stolthet og ringte legen for å bestille hastetime da jeg kom hjem. Jeg logget meg på på facebook fordi jeg lovet eksmannen min at jeg skulle være der den kvelden, og han hadde skrevet et nytt brev. Jeg spurte han om jeg kunne dele det her, men det ville han ikke, så oppsummert stod det at han ønsket tilgivelse for det han hadde skrevet. Han skrev det litt for å teste følelsene mine for han, for å se reaksjonen min. Og så skrev han at han angret masse og ville at jeg skulle tilgi han, slik at vi kunne prøve på nytt. Gjøre alt på nytt. Starte med helt blanke ark. Hemmelig – dating, være nyforelsket igjen, det første ekte kysset og alt annet som hører med et nytt forhold. Det blir en utfordring og vi har begge masse vi må jobbe med for at vi skal klare å tenke så langt som til at det skal bli et forhold igjen. Men vi kommer dit en dag, det er i hvert fall det jeg holder pusten for! Og hvem vet, kanskje vi en dag i 2012 eller 2013 har et ”rive i stykker seperasjonspapirene” fest (aka familiefest som er litt mer enn bare en familiefest *kremt*) og så drar på en ekte bryllupsreise etterpå!?
Jeg har skrevet et nytt motto på speilet mitt: ”Your hopes, dreams and ambitions are legitimate. They are trying to take you airborn. Above the clouds, above the stars – if you let them”
Og så over på andre ting jeg har nevnt her. Først tar vi for oss mamma. Da hun var i spania fikk jeg streng beskjed om at hvis min søster skulle begynne å føde, så måtte jeg ikke si noe i det hele tatt. Rett og slett fordi OM noe skulle skje, så ville det uansett ikke vært noe mamma kunne gjøre annet enn å bekymre seg. Men da hun kom hjem sa hun at ”nå kan jeg vite det”. Dette sa hun med flere tilstede, så jeg vet det ikke bare er meg som sa det. (Dessverre var denne andre min farmor som har ganske dårlig husk). Uansett. Kvelden min søster fikk rier skrev jeg på veggen min facebook ”Venter i spenning”. Da hadde søs gått med rier en halv dag. To minutter etter jeg hadde skrevet det fikk jeg en tlf fra en sinna bror som ville at jeg skulle fjerne det før mamma så det. Jeg sa at mamma hadde sagt det var greit, og bror svarte at det hadde han ikke hørt noe om, så jeg måtte fjerne det. Dagen etter fikk min søster barnet sitt og jeg fikk en mld på morgen at alt var bra og at hun skulle ringe når hun orket det. På kvelden ringte da mamma. Hun spurte først hvorfor jeg ikke hadde besøkt min søster, og jeg svarte at det var fordi jeg regnet med at hun var sliten og ikke ville mase på henne før hun ringte meg. Så nevnte mamma dette med facebook (som min bror sikkert har nevnt for henne) og at det var totalt unødvendig at jeg skrev det etter alt som skjedde med søsteren min. Jeg skjønte ingenting og sa at jeg skrev noe som kunne tydes på mange måter, og dessuten hadde mamma sagt at det var greit å bli informert. Og siden jeg hadde ventet en hel dag så var jeg selvsagt veldig spent på at min søster skulle bli mor! Så klarte mamma å bare dra det hele ut av proporsjoner og sa at med min søsters sin situasjon så burde jeg vurdert at det kunne gått galt. (Min søster har ftr hatt et sunt svangerskap etter hva jeg vet) Jeg fortalte henne at jeg ikke visste hva hun snakket om og at alle fødsler har en potensiale til å bli farlige. Og fikk et hysterisk svar som lød noe slikt som: ”Så du mener det at din søster som mistet masse blod etter fødselen og måtte inn og operere og så fikk masse spasmer og ikke fikk se ungen sin ikke var farlig?” Jeg klarte ikke helt å ta innover meg det hun sa siden jeg var i litt sånn *fuck koster denne vaffelen 60 kroner, jeg er i sjokk så nå bare betaler jeg* humør, at jeg bare fikk svart at jeg ikke hadde hørt at noe hadde gått galt og stod fast ved det at det jeg hadde skrevet på facebook kvelden før ikke hadde noe med hvordan min søsters fødsel hadde endt. (Jeg var rett og slett lettere sjokkert). Mamma kranglet tilbake og det var nå det gikk opp for meg hva mamma hadde sagt, så til slutt sa jeg bare ”jeg klarer ikke dette her nå” før jeg la på.
Dagen etter kom jeg meg til legen og fikk begynt med full medisinering igjen og ble sykmeldt 30% igjen. Jeg følte meg kjempe mislykka som ikke klarte å leve et normalt liv som alle andre normale mennesker og som bare falt sammen når den minste lille ting ga meg motgang. Men så ble jeg minnet på at det er mye som skjer på en gang, at følelsene raser, at jeg har hatt hjelp (piller) til å kontrollere dem tidligere og har ikke den støtta nå, og at vinteren er i anmarsj. Så selv om det var logisk, føler jeg meg fremdeles kjempemislykka…
Etterpå dro jeg på sykehuset og møtte min søster og hennes samboer og deres herlige lille skatt. For en nyyyydelig liten nevø jeg har fått. Jeg er så stolt av de to og jeg er sikker på at han kommer til å få en fantastisk oppvekst! Det var så godt å se min søster og høre hva som hadde skjedd. Hun gikk rundt og strålte og virket mer traumatisert av en ekkel jordmor enn av operasjonen hun hadde hatt. Gutten har ikke fått et navn enda, men noen ganger må man bare vokse på seg et navn. Så det kommer nok =)
På jobben er alt ekstremt ustabilt. Avdelingen vår har fått to uker på å skjerpe seg og høyne produksjonstallene, ellers så får hele avdelingen sparken. Så nå skjer det drastiske endringer. Og frøken meg som går rundt og klager hele tiden over at ting ikke bli resirkulert rett, at søppel ligger her og der, at stasjonene kunne vært bedre strukturert – har nå fått jobben som avdelingens ”ryddepike”. DEILIG å komme på jobb og vite at jeg har noe jeg kan gjøre hele tiden, fordi nå har jeg bare surret fra stasjon til stasjon (Det er 5 stasjoner på vår avdeling, hvorav jeg kjenner til strukturen på 3.5 av de) uten å helt vite hva jeg skal gjøre av meg. Så jeg skal sørge for at alle har det de trenger av for eksempel pakke-artikler, rengjøringsmidler, tømme søppel, resirkulere og mange andre saker. Med dette så håper de at hver stasjon får opp produktiviteten sin. Jeg har også to faste stasjoner jeg kan jobbe på hele tiden, og det er her jeg begynner når jeg kommer på jobb om morgenen. Resten av dagen så skal jeg holde avdelingen ryddig. Skal også nevnes at vi får ryddebonus (tror den ligger på ca 3000 kroner per person) når året er omme. Satser på at vi klarer den, om ikke uryddigheten fra tidligere i år har ødelagt for det allerede. Men ha, spennende på jobb. En annen avdeling på lageret har allerede fått sparken, så vi kommer uansett til å miste om lag 30 vikarer og 3 faste ansatte. Dette kommer til å gå på ansinitet, så vi vet at dette er alvor!
Oppsummert fra psykologen i dag:
Han var SÅ stolt av meg da han fikk vite jeg hadde bedt om hastetime hos lege. Han sa at det at jeg klarte å svelge stoltheten min er noe å være stolt av i seg selv. Da gråt jeg. Han spurte meg hvorfor jeg gråt og jeg sa at jeg måtte tenke på det – jeg har fortsatt ikke funnet svaret. Han sa at mamma virker som er en person at når hun er veldig fyret opp av noe så går det ikke an å snakke henne til vett. Han sa til og med at det beste jeg kan gjøre i en slik situasjon er å bare forlate situasjonen i seg selv. Om det så er å forlate rommet, ikke ringe i det hele tatt om jeg er i dårlig humør (og risikere at hun er i dårlig humør), eller lege på tlf om hun nekter å høre etter. Helt greit for meg.
Han ville snakke med meg igjen om to uker, da det er veldig mye som skjer nå og jeg syntes det er helt greit.
WOW, det ble trolig det lengste innlegget hittil. Takk for at du leste =)
fredag 4. november 2011
fredag 7. oktober 2011
Forelsket i en psykopat
Da jeg var pasient på psykiatrisk avdeling husker jeg at jeg ble fortalt av avdelingspskylogen: ”Det er en stor sannsynlighet for at du kan forelske deg i en psykopat”.
Haka mi falt ned på knærne og jeg husker jeg ble helt sjokkert av utsagnet. Han spurte meg hva jeg syntes om det, og jeg svarte at jeg var uenig. Han ga meg ingen forklaring om hvorfor han tenkte slik heller, han bare mente det. Da jeg ble skrevet ut og det hadde gått noen uker, vendte tankene mine tilbake til dette, og alltid tenkte jeg ”pøh, så latterlig”. Gjennom sommeren og starten på høsten var det den samme tanken som dukket opp i hodet mitt. Jeg var irritert over at han kunne sagt noe slikt, og tenkte han måtte være en utrolig dårlig menneskekjenner. Og dette var jobben hans!
Det er en grunn til at jeg sier dette nå, enda det har plaget meg så lenge. Jeg har tenkt veldig mye på dette med følelsene for min eksmann og min egen verdi i det siste. Siste innlegg handlet om at jeg hadde følelser for han, men jeg hadde fortsatt ingen forklaring på hvorfor jeg lett forelsket meg i andre uten den minste tegn til dårlig samvittighet da vi var sammen. Jeg snakket om dette med en venn for en ukes tid siden, og plutselig traff det meg. (Jeg elsker disse aha-opplevelsene) Svaret hadde vært foran nesa mi hele tiden.
Hvis vi spoler tilbake til da jeg var 16 år. På den tiden hadde jeg akkurat begynt på videregående og fikk for første gang masse oppmerksomhet. Før dèt hadde jeg vært mobbeoffer på barne –og ungdomsskolen. Jeg elsket oppmerksomheten jeg fikk nå. Jeg var blant de populære jentene på skolen og de kjekkeste guttene sendte meg meldinger og sa hvor pen jeg var og at de ville date meg. Jeg hadde til og med en hemmelig beundrer! Jeg fikk etter hvert nummeret til en gutt gjennom en venninne. Han gikk i militæret og jeg endte med å ringe han, og fra da av snakket vi i flere timer hver dag i mange uker. Helt til en kveld i november der han ble drita og kalte meg en jævla hore (på kødd, men allikevel!) Jeg slang på røret (haha, det var på den tiden man faktisk kunne slenge på røret og ikke hadde en knapp å trykke på), og lovet meg selv å ikke ringe han. Jeg hadde det altfor bra med meg selv og hadde altfor mange beundrere til å kaste bort mer tid på han. Så rett før jul var jeg på en weekendleir og skulle lære meg swing. Jeg møtte en annen gutt på kurset og han og jeg fant raskt tonen. Han var så snill, omsorgsfull og omtenksom! Jeg elsket å være i selskapet hans… i begynnelsen. Men så begynte han å sende meg meldinger når vi var fra hverandre – hele tiden – og bare fine ting. Jeg mistet mer og mer motet. Da vi var på kino og han rev lommeboka fra hendene mine og nektet meg å betale, så følte jeg meg bare liten. Selvtilliten min sank på bånn, jeg fortjente vel ikke å bli behandlet som en prinsesse? Jeg var jo mobbeoffer og det må ha vært en grunn til at jeg hadde vært mobbeoffer siden dagen jeg satte mine bein på norsk jord! (Jeg hadde selvfølgelig allerede glemt hvor godt jeg hadde hatt det de siste månedene)
To dager før julaften ringte militærfyren opp igjen og hjertet mitt hoppet. Han ville treffes og som sagt så gjort og jeg falt pladask. Han var en stille fyr, ikke særlig sjarmerende og egentlig gjorde han ikke så mye ut av seg i det hele tatt. Vi tilbrakte noen dager sammen før det ble nyttårsaften. Denne dagen ville jeg være alene, fordi jeg skjønte jeg hadde et viktig valg å foreta meg: Militærduden, eller snille-fyren. Den andre januar var valget tatt, og jeg slo opp med den snille fyren til fordel for han som var stille.
Spol fremover igjen til sånn ca alle kjærestene jeg har hatt før eksmannen min. Alle gangene har jeg vært deprimert og flere av gangene kunne jeg velge mellom the good guy og the bad guy. Jeg valgte alltid the bad guy – han som ikke kom til å behandle meg så bra, fordi jeg fortjente ikke en snille gutt.
Da jeg møtte min eksmann hadde jeg det egentlig helt greit. Jeg hadde flyttet hjemmefra og gikk på internatskole, da min venninne som var på besøk og hadde kjent han i flere år - introduserte meg for ham. Jeg hadde akkurat fått hjertet mitt knust da en fyr jeg likte ble sammen med en jente jeg ikke likte, så jeg var ikke interessert i å bli sammen med noen. Men da jeg møtte han virket han veldig snill. Faktisk så snill at jeg stilte spørsmål ved motivene hans med en gang. Vi datet litt av og på, men jeg følte meg bare ikke klar for en romanse, så jeg knuste hjertet hans hver gang. Jeg gikk fra å ha det helt greit til å ikke finne meg til rette på skolen, og til å hate kroppen min så mye at jeg sluttet nesten helt å spise. Jeg var på bånn igjen. Denne gangen ville jeg bare bli ferdig med skolen, men jeg husker spesielt en episode som jeg ønsker å ta med. Koret jeg sang i skulle synge julesanger i sentrum, og rett før vi skulle begynne ringte telefonen. Det var mamma – farfar hadde gått bort den natten. Jeg falt sammen i en haug og ønsket kun at ett menneske skulle være der – nemlig han jeg hadde datet av og på. Han kastet seg inn i bilen, hentet meg og kjørte meg hjem. Det var så godt å ha han der, for uansett hva han gjorde kunne det ikke bli feil.
Litt over ett år senere begynte vi å date igjen. Jeg hadde det litt bedre på den tiden, men slet fortsatt med en del ting. Heldigvis bodde jeg nå med en venninne jeg kunne snakke med om ting, og det gjorde livet mitt lettere. En kveld inviterte date-duden meg med ut på by’n, og jeg downet en 500 ml tyrker før man kunne sagt simsalabim. Jeg var drita! Og hva gjorde date-duden? Han passet på meg. Han holdt håret tilbake da jeg spøy, ba taxisjåføren kjøre pent i svingene og ikke prøvde han seg på meg heller. Jeg var nå overbevist om at han bare var snill, og ikke hadde andre intensjoner enn at han faktisk bare ville være sammen med meg.
Derfra gikk det fort, og jeg følte at jeg måtte holde på han koste hva det koste vil. Da han hadde møtt mine foreldre og jeg hadde fått streng beskjed om å ikke skremme han vekk, var jeg bare mer bestemt på å ikke la han slippe unna. Så hva skjedde? Jo, jeg ble gravid. Vi flyttet til hjembyen hans og der skulle vi bo. Graviditeten og barsel var et helvete, følelsene mine for eksmannen min forsvant og jeg hadde det jævlig. Jeg torde bare ikke å fortelle det til noen. Man skal jo være lykkelig når man er mamma! Men jeg var ikke det, og ikke elsket jeg datteren min slik en mor skal gjør før hun var nesten ett år. Siden eksmannen min var på reisejobb brukte jeg mye av tiden min til å drømme meg bort. Jeg gikk tur med frøkna og speidet etter kjekke gutter som jeg fantaserte om. Når jeg ser tilbake så hadde alle disse guttene et ordentlig bad-boy utseende. Jeg hadde det virkelig ikke bra med meg selv, og jeg søkte bestandig etter noen som kunne behandle meg som det jeg følte meg. I de periodene eksmannen min var hjemme lot jeg han aldri tro noe annet enn at jeg var stupforelsket i han. Stakkars mannen ante ingenting. Selv i tiden rett før vi giftet oss var jeg vilt betatt av en gutt som var en turist eller lignende. Skikkelig bad-boy jeg fint kunne ha giftet meg med, bare han ikke behandlet meg like fint som eksmannen min! Og bryllupsdagen var en kjempebløff. Jeg husker jeg møtte Mr. Bad-boy i foajeen på hotellet og at jeg fantaserte at jeg bare kastet meg over han. Heldigvis skjedde det aldri, men man skjønner iallfall hva som foregikk i hodet mitt den dagen – alt annet enn min eksmann.
Da jeg igjen falt på bånn i desember i fjor og jeg sa til min eksmann at jeg aldri hadde elsket han, var alle knust. Igjen var jeg så overskygget av det negative at jeg hadde glemt de gode stundene. Vi prøvde å dra til ekteparrådgiver uten at det hjalp. Det var en gutt jeg hadde hatt følelser for tidligere som dukket opp i livet mitt igjen og følelsene blusset opp på nytt, da var det bare en ting å gjøre – å gjøre det slutt med eksmannen. Jeg hadde det jævlig nok med meg selv å spille med, og eksmannen min fortjente noen bedre enn meg. Og så gikk det nedover og nedover og nedover, og resten av den historien kjenner dere til. Men så begynte et nytt kapittel i livet mitt, eller skal jeg heller si en ny bok? Der jeg er nå, der jeg kjenner at jeg er tilstede i mitt eget liv. Jeg lever det ikke for andre, jeg lever det kun for meg selv. Jeg har det kjempebra og jeg vet hvor jeg vil og hva jeg trenger. Jeg vet at jeg er verdifull. Den 4 juli 2011 skrev jeg et innlegg om det å være bra nok. Psykologen hadde spurt meg dette, om jeg ikke bare kunne tenke sånn. Det var for vanskelige da, faktisk helt utenkelig. I dag er det omvendt. I dag vet jeg at jeg er bra nok! I en liten bok jeg leser skrevet av Ellen Hvar som heter Drømmekraft (jeg nevnte at jeg var på et foredrag av henne tidligere), står det skrevet dette: ”Jeg er fullkommen slik jeg er, akkurat her og nå. Det er verken for mye eller for lite av meg. Jeg elsker meg selv mer i dag enn jeg gjorde i går, og jeg behandler meg selv som en som her høyt elsket.”
Det er så vakkert og kunne ikke vært mer sant. Men hvor høyt hadde jeg ikke ledd av det for ett år siden, eller lukket igjen boka og tenkt hvor tåpelig det var?!
Bortsett fra den korte perioden da jeg var 16 år gammel, har jeg vært deprimert fra jeg var 14 år gammel. Hele tiden. Mitt første selvmordsforsøk var da jeg var 14, senere hadde jeg ett da jeg var 17, et sterkt ønske om det da jeg var 19, og siden det bare ønsket at kreften skulle ta meg. Og gjennom alle periodene har jeg søkt etter noen som kunne behandle meg slik jeg følte meg. Da er det ikke lenger vanskelig å forstå det psykologen min sa om at jeg hadde evnen til å forelske meg i en psykopat. Og da er det mye mye enklere å forstå hvorfor jeg i dag har følelser for min eksmann, og hvorfor jeg tør å satse på han. Jeg vet at jeg er verdifull, og jeg vet at jeg fortjener å bli behandlet som en prinsesse. Jeg hva som drar meg ned i gjørma, og jeg vet først og fremst at jeg aldri, aldri, aldri skal ned til et så lavt nivå igjen.
Det er livet altfor godt til!
Haka mi falt ned på knærne og jeg husker jeg ble helt sjokkert av utsagnet. Han spurte meg hva jeg syntes om det, og jeg svarte at jeg var uenig. Han ga meg ingen forklaring om hvorfor han tenkte slik heller, han bare mente det. Da jeg ble skrevet ut og det hadde gått noen uker, vendte tankene mine tilbake til dette, og alltid tenkte jeg ”pøh, så latterlig”. Gjennom sommeren og starten på høsten var det den samme tanken som dukket opp i hodet mitt. Jeg var irritert over at han kunne sagt noe slikt, og tenkte han måtte være en utrolig dårlig menneskekjenner. Og dette var jobben hans!
Det er en grunn til at jeg sier dette nå, enda det har plaget meg så lenge. Jeg har tenkt veldig mye på dette med følelsene for min eksmann og min egen verdi i det siste. Siste innlegg handlet om at jeg hadde følelser for han, men jeg hadde fortsatt ingen forklaring på hvorfor jeg lett forelsket meg i andre uten den minste tegn til dårlig samvittighet da vi var sammen. Jeg snakket om dette med en venn for en ukes tid siden, og plutselig traff det meg. (Jeg elsker disse aha-opplevelsene) Svaret hadde vært foran nesa mi hele tiden.
Hvis vi spoler tilbake til da jeg var 16 år. På den tiden hadde jeg akkurat begynt på videregående og fikk for første gang masse oppmerksomhet. Før dèt hadde jeg vært mobbeoffer på barne –og ungdomsskolen. Jeg elsket oppmerksomheten jeg fikk nå. Jeg var blant de populære jentene på skolen og de kjekkeste guttene sendte meg meldinger og sa hvor pen jeg var og at de ville date meg. Jeg hadde til og med en hemmelig beundrer! Jeg fikk etter hvert nummeret til en gutt gjennom en venninne. Han gikk i militæret og jeg endte med å ringe han, og fra da av snakket vi i flere timer hver dag i mange uker. Helt til en kveld i november der han ble drita og kalte meg en jævla hore (på kødd, men allikevel!) Jeg slang på røret (haha, det var på den tiden man faktisk kunne slenge på røret og ikke hadde en knapp å trykke på), og lovet meg selv å ikke ringe han. Jeg hadde det altfor bra med meg selv og hadde altfor mange beundrere til å kaste bort mer tid på han. Så rett før jul var jeg på en weekendleir og skulle lære meg swing. Jeg møtte en annen gutt på kurset og han og jeg fant raskt tonen. Han var så snill, omsorgsfull og omtenksom! Jeg elsket å være i selskapet hans… i begynnelsen. Men så begynte han å sende meg meldinger når vi var fra hverandre – hele tiden – og bare fine ting. Jeg mistet mer og mer motet. Da vi var på kino og han rev lommeboka fra hendene mine og nektet meg å betale, så følte jeg meg bare liten. Selvtilliten min sank på bånn, jeg fortjente vel ikke å bli behandlet som en prinsesse? Jeg var jo mobbeoffer og det må ha vært en grunn til at jeg hadde vært mobbeoffer siden dagen jeg satte mine bein på norsk jord! (Jeg hadde selvfølgelig allerede glemt hvor godt jeg hadde hatt det de siste månedene)
To dager før julaften ringte militærfyren opp igjen og hjertet mitt hoppet. Han ville treffes og som sagt så gjort og jeg falt pladask. Han var en stille fyr, ikke særlig sjarmerende og egentlig gjorde han ikke så mye ut av seg i det hele tatt. Vi tilbrakte noen dager sammen før det ble nyttårsaften. Denne dagen ville jeg være alene, fordi jeg skjønte jeg hadde et viktig valg å foreta meg: Militærduden, eller snille-fyren. Den andre januar var valget tatt, og jeg slo opp med den snille fyren til fordel for han som var stille.
Spol fremover igjen til sånn ca alle kjærestene jeg har hatt før eksmannen min. Alle gangene har jeg vært deprimert og flere av gangene kunne jeg velge mellom the good guy og the bad guy. Jeg valgte alltid the bad guy – han som ikke kom til å behandle meg så bra, fordi jeg fortjente ikke en snille gutt.
Da jeg møtte min eksmann hadde jeg det egentlig helt greit. Jeg hadde flyttet hjemmefra og gikk på internatskole, da min venninne som var på besøk og hadde kjent han i flere år - introduserte meg for ham. Jeg hadde akkurat fått hjertet mitt knust da en fyr jeg likte ble sammen med en jente jeg ikke likte, så jeg var ikke interessert i å bli sammen med noen. Men da jeg møtte han virket han veldig snill. Faktisk så snill at jeg stilte spørsmål ved motivene hans med en gang. Vi datet litt av og på, men jeg følte meg bare ikke klar for en romanse, så jeg knuste hjertet hans hver gang. Jeg gikk fra å ha det helt greit til å ikke finne meg til rette på skolen, og til å hate kroppen min så mye at jeg sluttet nesten helt å spise. Jeg var på bånn igjen. Denne gangen ville jeg bare bli ferdig med skolen, men jeg husker spesielt en episode som jeg ønsker å ta med. Koret jeg sang i skulle synge julesanger i sentrum, og rett før vi skulle begynne ringte telefonen. Det var mamma – farfar hadde gått bort den natten. Jeg falt sammen i en haug og ønsket kun at ett menneske skulle være der – nemlig han jeg hadde datet av og på. Han kastet seg inn i bilen, hentet meg og kjørte meg hjem. Det var så godt å ha han der, for uansett hva han gjorde kunne det ikke bli feil.
Litt over ett år senere begynte vi å date igjen. Jeg hadde det litt bedre på den tiden, men slet fortsatt med en del ting. Heldigvis bodde jeg nå med en venninne jeg kunne snakke med om ting, og det gjorde livet mitt lettere. En kveld inviterte date-duden meg med ut på by’n, og jeg downet en 500 ml tyrker før man kunne sagt simsalabim. Jeg var drita! Og hva gjorde date-duden? Han passet på meg. Han holdt håret tilbake da jeg spøy, ba taxisjåføren kjøre pent i svingene og ikke prøvde han seg på meg heller. Jeg var nå overbevist om at han bare var snill, og ikke hadde andre intensjoner enn at han faktisk bare ville være sammen med meg.
Derfra gikk det fort, og jeg følte at jeg måtte holde på han koste hva det koste vil. Da han hadde møtt mine foreldre og jeg hadde fått streng beskjed om å ikke skremme han vekk, var jeg bare mer bestemt på å ikke la han slippe unna. Så hva skjedde? Jo, jeg ble gravid. Vi flyttet til hjembyen hans og der skulle vi bo. Graviditeten og barsel var et helvete, følelsene mine for eksmannen min forsvant og jeg hadde det jævlig. Jeg torde bare ikke å fortelle det til noen. Man skal jo være lykkelig når man er mamma! Men jeg var ikke det, og ikke elsket jeg datteren min slik en mor skal gjør før hun var nesten ett år. Siden eksmannen min var på reisejobb brukte jeg mye av tiden min til å drømme meg bort. Jeg gikk tur med frøkna og speidet etter kjekke gutter som jeg fantaserte om. Når jeg ser tilbake så hadde alle disse guttene et ordentlig bad-boy utseende. Jeg hadde det virkelig ikke bra med meg selv, og jeg søkte bestandig etter noen som kunne behandle meg som det jeg følte meg. I de periodene eksmannen min var hjemme lot jeg han aldri tro noe annet enn at jeg var stupforelsket i han. Stakkars mannen ante ingenting. Selv i tiden rett før vi giftet oss var jeg vilt betatt av en gutt som var en turist eller lignende. Skikkelig bad-boy jeg fint kunne ha giftet meg med, bare han ikke behandlet meg like fint som eksmannen min! Og bryllupsdagen var en kjempebløff. Jeg husker jeg møtte Mr. Bad-boy i foajeen på hotellet og at jeg fantaserte at jeg bare kastet meg over han. Heldigvis skjedde det aldri, men man skjønner iallfall hva som foregikk i hodet mitt den dagen – alt annet enn min eksmann.
Da jeg igjen falt på bånn i desember i fjor og jeg sa til min eksmann at jeg aldri hadde elsket han, var alle knust. Igjen var jeg så overskygget av det negative at jeg hadde glemt de gode stundene. Vi prøvde å dra til ekteparrådgiver uten at det hjalp. Det var en gutt jeg hadde hatt følelser for tidligere som dukket opp i livet mitt igjen og følelsene blusset opp på nytt, da var det bare en ting å gjøre – å gjøre det slutt med eksmannen. Jeg hadde det jævlig nok med meg selv å spille med, og eksmannen min fortjente noen bedre enn meg. Og så gikk det nedover og nedover og nedover, og resten av den historien kjenner dere til. Men så begynte et nytt kapittel i livet mitt, eller skal jeg heller si en ny bok? Der jeg er nå, der jeg kjenner at jeg er tilstede i mitt eget liv. Jeg lever det ikke for andre, jeg lever det kun for meg selv. Jeg har det kjempebra og jeg vet hvor jeg vil og hva jeg trenger. Jeg vet at jeg er verdifull. Den 4 juli 2011 skrev jeg et innlegg om det å være bra nok. Psykologen hadde spurt meg dette, om jeg ikke bare kunne tenke sånn. Det var for vanskelige da, faktisk helt utenkelig. I dag er det omvendt. I dag vet jeg at jeg er bra nok! I en liten bok jeg leser skrevet av Ellen Hvar som heter Drømmekraft (jeg nevnte at jeg var på et foredrag av henne tidligere), står det skrevet dette: ”Jeg er fullkommen slik jeg er, akkurat her og nå. Det er verken for mye eller for lite av meg. Jeg elsker meg selv mer i dag enn jeg gjorde i går, og jeg behandler meg selv som en som her høyt elsket.”
Det er så vakkert og kunne ikke vært mer sant. Men hvor høyt hadde jeg ikke ledd av det for ett år siden, eller lukket igjen boka og tenkt hvor tåpelig det var?!
Bortsett fra den korte perioden da jeg var 16 år gammel, har jeg vært deprimert fra jeg var 14 år gammel. Hele tiden. Mitt første selvmordsforsøk var da jeg var 14, senere hadde jeg ett da jeg var 17, et sterkt ønske om det da jeg var 19, og siden det bare ønsket at kreften skulle ta meg. Og gjennom alle periodene har jeg søkt etter noen som kunne behandle meg slik jeg følte meg. Da er det ikke lenger vanskelig å forstå det psykologen min sa om at jeg hadde evnen til å forelske meg i en psykopat. Og da er det mye mye enklere å forstå hvorfor jeg i dag har følelser for min eksmann, og hvorfor jeg tør å satse på han. Jeg vet at jeg er verdifull, og jeg vet at jeg fortjener å bli behandlet som en prinsesse. Jeg hva som drar meg ned i gjørma, og jeg vet først og fremst at jeg aldri, aldri, aldri skal ned til et så lavt nivå igjen.
Det er livet altfor godt til!
søndag 25. september 2011
Gode dager
For en fantastisk og veldig interessant time jeg hadde hos psykolog nå sist!
Vi har brukt en stund på å komme frem til en diagnose ang dette med at jeg sliter med konsentrasjonen. Jeg har en diagnose og utredelse fra da jeg var 19 år, så psykologen hadde klart å få tak i papirene derfra. Og kommentaren hans var rett og slett at han ble utrolig overrasket over at jeg har fått denne diagnosen i det hele tatt. Av å se på resultatene kunne han ikke se at jeg hadde noen trekk med en som har adhd i det hele tatt, men at jeg faktisk er utrolig smart. Jeg har visst høy tall og rom-forståelse (på en skala fra 0 – 10 der 0 er gjennomsnittet og 10 er å regner som geni, så ligger jeg på en 8. En med adhd ligger gjerne på -3) Og det samme resultatet fikk jeg på rom – forståelse også. Det jeg hadde scoret lavt på var mangelen på at jeg klarte å samle til meg informasjon og mangelen på å resonnere. Her scoret jeg – 3. Så han sa utenom de to der ( og med), var jeg rett og slett bare smart.
Jeg kunne faktisk lese da jeg var 5 år gammel, så hans hypotese var at siden jeg flyttet til Norge og måtte lære å lese og skrive på et nytt språk da jeg var 6 år gammel, så bare kjedet jeg meg. Jeg kunne det jo egentlig, så for å gjøre hverdagen mer spennende så fantaserte jeg meg bort. Rett og slett var jeg bare blitt understimulert i barndommen. Han spurte meg hva jeg syntes om dette og jeg svarte at jeg syntes det var kjempespennende, selv om mange nye spørsmål dukket opp. Han spurte også om jeg ville ta nye tester for å finne ut om jeg fortsatt har adhd, og jeg svarte at jeg vil ikke tvinge på meg en diagnose, og at det er kanskje bedre å bare tro at jeg er smart? At det rett og slett bare står på vilje. At om noe er kjedelig, så har jeg fortsatt evnen til å vite alt om det. Men jeg vil gjerne ta nye tester innenfor resonnement og informasjon for å se hvor jeg står i dag =)
Vi snakket også om min eksmann, og her fikk jeg også en liten a-ha opplevelse! Jeg har jo sagt hele veien at jeg ikke har elsket min mann, ikke av hele mitt hjerte. Klart har det vært perioder der jeg har hatt sterke følelser for han, og ved en anledning kan jeg huske da jeg virkelig elsket han. Og da jeg tenkte gjennom disse stundene når jeg hadde følelser for han, så var det også i forbindelse med en tid der jeg følte meg trygg og lykkelig. Spesielt rett etter Max var født, da følte jeg virkelig at alt var bare rett. Men når jeg har vært langt nede så har jeg ikke kunne hatt følelser for noen, ikke en gang for mine egne barn! Og nå… nå som jeg føler meg frisk (ikke lykkelig, men jeg har det bra), så kjenner jeg det at jo… det er faktisk følelser der. Jeg har virkelig følelser for min eksmann.
Vi har snakket masse sammen i telefonen i det siste. Lange, hyggelige samtaler om alt og ingenting. Og har det skjedd noe bra eller spennende, er han også den første jeg har ringt. Og så nevnte han at han skulle dra og møte ”noen” i byen neste helg. Jeg spurte han om det var en kompis, men han sa bare ”noen”. Hvilket får meg til å tro at han kanskje har noe på gang med en annen jente, og det gjør at jeg føler meg litt trist faktisk. Ikke sjalu, bare trist. Men jeg er som sagt glad i han og ønsker han det beste. Og jeg visste at da jeg gikk inn i dette var det en mulighet for at han ikke ville ha meg tilbake igjen, og den konsekvensen må jeg bare ta. Men jeg må ærlig innrømme det at hadde han dukket opp på døra mi med roser og bedt meg med på en date, så er jeg sikker på at jeg virkelig hadde falt for han på ekte! Jeg er visst blitt en sucker for den gammeldagse romantikken.
Når jeg tenker på jobb og fremtid er jeg mer og mer sikker på at jeg vil flytte til øya der de bor. Om Bårdar sier at jeg har talentet, så vet jeg at øya har en veldig bra kultur for musikk og drama. Kanskje kan jeg bli musikklærer eller lignende der ute?
Og JA! Cappelen Damm er interessert i boka jeg skriver, så om de vil ha boken så ser jeg for meg en deltidsjobb, mens jeg bruker tid på å skrive. Man tjener ikke mye på å være forfatter, skriving gjør jeg fordi jeg liker det, ikke fordi jeg vil tjene penger på det. Men det krever mye tålmodighet og tid, så da er det vanskelig å jobbe heltid på siden.
Det var dagens tanker =D Ha en flott uke!
Vi har brukt en stund på å komme frem til en diagnose ang dette med at jeg sliter med konsentrasjonen. Jeg har en diagnose og utredelse fra da jeg var 19 år, så psykologen hadde klart å få tak i papirene derfra. Og kommentaren hans var rett og slett at han ble utrolig overrasket over at jeg har fått denne diagnosen i det hele tatt. Av å se på resultatene kunne han ikke se at jeg hadde noen trekk med en som har adhd i det hele tatt, men at jeg faktisk er utrolig smart. Jeg har visst høy tall og rom-forståelse (på en skala fra 0 – 10 der 0 er gjennomsnittet og 10 er å regner som geni, så ligger jeg på en 8. En med adhd ligger gjerne på -3) Og det samme resultatet fikk jeg på rom – forståelse også. Det jeg hadde scoret lavt på var mangelen på at jeg klarte å samle til meg informasjon og mangelen på å resonnere. Her scoret jeg – 3. Så han sa utenom de to der ( og med), var jeg rett og slett bare smart.
Jeg kunne faktisk lese da jeg var 5 år gammel, så hans hypotese var at siden jeg flyttet til Norge og måtte lære å lese og skrive på et nytt språk da jeg var 6 år gammel, så bare kjedet jeg meg. Jeg kunne det jo egentlig, så for å gjøre hverdagen mer spennende så fantaserte jeg meg bort. Rett og slett var jeg bare blitt understimulert i barndommen. Han spurte meg hva jeg syntes om dette og jeg svarte at jeg syntes det var kjempespennende, selv om mange nye spørsmål dukket opp. Han spurte også om jeg ville ta nye tester for å finne ut om jeg fortsatt har adhd, og jeg svarte at jeg vil ikke tvinge på meg en diagnose, og at det er kanskje bedre å bare tro at jeg er smart? At det rett og slett bare står på vilje. At om noe er kjedelig, så har jeg fortsatt evnen til å vite alt om det. Men jeg vil gjerne ta nye tester innenfor resonnement og informasjon for å se hvor jeg står i dag =)
Vi snakket også om min eksmann, og her fikk jeg også en liten a-ha opplevelse! Jeg har jo sagt hele veien at jeg ikke har elsket min mann, ikke av hele mitt hjerte. Klart har det vært perioder der jeg har hatt sterke følelser for han, og ved en anledning kan jeg huske da jeg virkelig elsket han. Og da jeg tenkte gjennom disse stundene når jeg hadde følelser for han, så var det også i forbindelse med en tid der jeg følte meg trygg og lykkelig. Spesielt rett etter Max var født, da følte jeg virkelig at alt var bare rett. Men når jeg har vært langt nede så har jeg ikke kunne hatt følelser for noen, ikke en gang for mine egne barn! Og nå… nå som jeg føler meg frisk (ikke lykkelig, men jeg har det bra), så kjenner jeg det at jo… det er faktisk følelser der. Jeg har virkelig følelser for min eksmann.
Vi har snakket masse sammen i telefonen i det siste. Lange, hyggelige samtaler om alt og ingenting. Og har det skjedd noe bra eller spennende, er han også den første jeg har ringt. Og så nevnte han at han skulle dra og møte ”noen” i byen neste helg. Jeg spurte han om det var en kompis, men han sa bare ”noen”. Hvilket får meg til å tro at han kanskje har noe på gang med en annen jente, og det gjør at jeg føler meg litt trist faktisk. Ikke sjalu, bare trist. Men jeg er som sagt glad i han og ønsker han det beste. Og jeg visste at da jeg gikk inn i dette var det en mulighet for at han ikke ville ha meg tilbake igjen, og den konsekvensen må jeg bare ta. Men jeg må ærlig innrømme det at hadde han dukket opp på døra mi med roser og bedt meg med på en date, så er jeg sikker på at jeg virkelig hadde falt for han på ekte! Jeg er visst blitt en sucker for den gammeldagse romantikken.
Når jeg tenker på jobb og fremtid er jeg mer og mer sikker på at jeg vil flytte til øya der de bor. Om Bårdar sier at jeg har talentet, så vet jeg at øya har en veldig bra kultur for musikk og drama. Kanskje kan jeg bli musikklærer eller lignende der ute?
Og JA! Cappelen Damm er interessert i boka jeg skriver, så om de vil ha boken så ser jeg for meg en deltidsjobb, mens jeg bruker tid på å skrive. Man tjener ikke mye på å være forfatter, skriving gjør jeg fordi jeg liker det, ikke fordi jeg vil tjene penger på det. Men det krever mye tålmodighet og tid, så da er det vanskelig å jobbe heltid på siden.
Det var dagens tanker =D Ha en flott uke!
onsdag 21. september 2011
Enda flere motiverende saker
Denne her er skrevet (?) fortalt av Michael Jordan. Muligens i en reklame for sko!
“Look me in the eye. It’s ok if you’re scared, so am I. But we’re scared for different reasons: I’m scared of what I won’t become, and you’re scared of what I could become.
Look at me! I won’t let myself end where I started, I won’t let myself finish where I began. Look me in the eyes! I have something more important than courage: I have patience.
I will become what I know I am. It's about knowing where you're going, not forgetting where you started. It's about having the courage to fail, not breaking when you are broken, taking everything you've been given and make it something better. It's about work before glory. And what's inside of you is doing what they say you can't. It's not about the shoes, it's about what you do in them. It's about being who you were born to be.”
-Michael Jordan
“Look me in the eye. It’s ok if you’re scared, so am I. But we’re scared for different reasons: I’m scared of what I won’t become, and you’re scared of what I could become.
Look at me! I won’t let myself end where I started, I won’t let myself finish where I began. Look me in the eyes! I have something more important than courage: I have patience.
I will become what I know I am. It's about knowing where you're going, not forgetting where you started. It's about having the courage to fail, not breaking when you are broken, taking everything you've been given and make it something better. It's about work before glory. And what's inside of you is doing what they say you can't. It's not about the shoes, it's about what you do in them. It's about being who you were born to be.”
-Michael Jordan
mandag 19. september 2011
Bra sagt om depresjon
Depresjon, galskap, veiskille, uansett så passer dette veldig bra. Det er hentet fra The Beaver.
"Well, sometimes man... we reach a point where in order to go on we have to wipe the slate clean. We start to see ourselves as a box that we're trapped inside, and no matter how we try to escape: selfhelp, therapy, drugs... we just sink further and further down. And the only way to truly break out of the box, is just to get rid of it alltogether. I mean you built it in the first place. If the people around you are breaking your spirit, who needs 'em? Your wife who pretends to love you, your son who can't even stand you. I mean, put man in a misery! Starting over isn't crazy, crazy is being miserable and walking around half asleep, numb! Day after day after day. Crazy is pretending to be happy. Pretending that the way things are, is the way they have to be for the rest of your bleeding life. All the potential, hope, all that joy, feeling, all that passion that life is sucked out of you. Reach out! Grab a hold of it, and snatch it back from that blood sucking rebel!"
Meget bra sagt må jeg si =)
"Well, sometimes man... we reach a point where in order to go on we have to wipe the slate clean. We start to see ourselves as a box that we're trapped inside, and no matter how we try to escape: selfhelp, therapy, drugs... we just sink further and further down. And the only way to truly break out of the box, is just to get rid of it alltogether. I mean you built it in the first place. If the people around you are breaking your spirit, who needs 'em? Your wife who pretends to love you, your son who can't even stand you. I mean, put man in a misery! Starting over isn't crazy, crazy is being miserable and walking around half asleep, numb! Day after day after day. Crazy is pretending to be happy. Pretending that the way things are, is the way they have to be for the rest of your bleeding life. All the potential, hope, all that joy, feeling, all that passion that life is sucked out of you. Reach out! Grab a hold of it, and snatch it back from that blood sucking rebel!"
Meget bra sagt må jeg si =)
søndag 18. september 2011
Lykke og drømmer (lykkedrømmer?)
Jeg har mistet litt fokuset i det siste, og derfor har jeg også glemt å skrive litt.
Livet har vært bra de siste ukene. Selvfølgelig er ikke alle dager helt på topp, men de er ”bearable” som man sier på engelsk.
Jeg var på to veldig bra foredrag i helgen som jeg ønskes å nevne, fordi de ga meg begge mye å tenke over, og et nytt puff som jeg virkelig trengte.
Nummer en var med en profesjonell coach som heter Ellen Vahr. Mye av det hun sa kjente jeg meg igjen i. Blant annet dette med egoisme, de negative tankene (som hun kalte for sabotører), frykten for å ikke lykkes, trangen for å holde det nye livet hemmelig, å lytte til hjertet, det å bryte med en gammel hverdag og en del ting mer.
Noen ting har jeg tenkt å ta med meg videre, og dette vil jeg nevne her til senere bruk: Jeg er fryktelig redd for at starten på min nye hverdag (skole, + jobb + trening) fra og med i morgen kommer til å bli meget stressende, men noe hun sa var at drømmen din bør gi deg mer energi og skal være din drivkraft. Dette skal jeg huske på hvis dagene virker lange og gjentakende. Og enda mer viktig: Hvis det virkelig drenerer meg fullstendig for energi, så burde jeg virkelig revurdere om det er den rette veien.
Man bør lage seg en suksesstrategi der man fokuserer på blant annet ro, kreativitet, tillit, pasjon, energi (og andre saker jeg ikke rakk å skrive ned). Gleder meg til å lese mer om dette i boka hennes.
Det at andre ikke tror på deg, kan du bruke til din styrke. Om noen sier ”du klarer ikke dette”, så motbevis dem. Lær deg alt du kan om emnet og slå de ned i støvlene med kunnskapen din om det senere.
TRO på drømmen, og del suksessen din med andre!
Masse nytt å tenke på. Jeg har bladd gjennom boken hennes og gleder meg til å komme i gang med den etter jeg er ferdig med å lese boken jeg holder på med nå.
Det andre foredraget jeg var på var med Deborah Borgen og denne handlet om lykke. Jeg føler ikke at jeg fikk like mye ut av denne som jeg fikk ut av foredraget om å følge sine drømmer, men noen tips fikk jeg med meg på veien.
Man bør sette av tid til å skrive ned alle bekymringene som plager deg. Få det ut, og kanskje klarer du å finne en løsning på dem, eller skjønne at noen av de er bagateller og ingenting du kan gjøre noe med uansett. Derfor har det ingen hensikt å bekymre seg over de heller.
Er du sliten på jobb? Kanskje du bare har en negativ dag? Kanskje du har kranglet med moren din en stund og det tærer på. Er det virkelig jobben som tar kreftene dine, eller er det noe dypere? Dette ga meg også mye mening da jeg for en uke siden skulle jobbe en hel dag (jeg er jo sykmeldt) fordi jeg skulle bli til slutten av dagen slik at en kollega skulle bli med meg på trening. Jeg gledet meg masse gjennom hele dagen for å ha han med og vise han hva jeg driver med, og jeg hadde så mye energi. Det var virkelig gøy å være på jobb. Så jeg skal forsøke å hente frem positive aspekter ved livet mitt jeg kan fokusere på når jeg er på jobb, og se om dette hjelper på effektiviteten!
I morgen er det en lang dag. Jeg drar hjemmefra 06.55 og er ikke hjemme før 21.30. Det er første skoledag, og jeg gleder meg, selv om jeg overhodet ikke er forberedt! Spesielt spennende er det at i morgen er første dagen jeg skal ta en utdannelse i det som jeg håper skal bli en del av drømmen min.
Livet har vært bra de siste ukene. Selvfølgelig er ikke alle dager helt på topp, men de er ”bearable” som man sier på engelsk.
Jeg var på to veldig bra foredrag i helgen som jeg ønskes å nevne, fordi de ga meg begge mye å tenke over, og et nytt puff som jeg virkelig trengte.
Nummer en var med en profesjonell coach som heter Ellen Vahr. Mye av det hun sa kjente jeg meg igjen i. Blant annet dette med egoisme, de negative tankene (som hun kalte for sabotører), frykten for å ikke lykkes, trangen for å holde det nye livet hemmelig, å lytte til hjertet, det å bryte med en gammel hverdag og en del ting mer.
Noen ting har jeg tenkt å ta med meg videre, og dette vil jeg nevne her til senere bruk: Jeg er fryktelig redd for at starten på min nye hverdag (skole, + jobb + trening) fra og med i morgen kommer til å bli meget stressende, men noe hun sa var at drømmen din bør gi deg mer energi og skal være din drivkraft. Dette skal jeg huske på hvis dagene virker lange og gjentakende. Og enda mer viktig: Hvis det virkelig drenerer meg fullstendig for energi, så burde jeg virkelig revurdere om det er den rette veien.
Man bør lage seg en suksesstrategi der man fokuserer på blant annet ro, kreativitet, tillit, pasjon, energi (og andre saker jeg ikke rakk å skrive ned). Gleder meg til å lese mer om dette i boka hennes.
Det at andre ikke tror på deg, kan du bruke til din styrke. Om noen sier ”du klarer ikke dette”, så motbevis dem. Lær deg alt du kan om emnet og slå de ned i støvlene med kunnskapen din om det senere.
TRO på drømmen, og del suksessen din med andre!
Masse nytt å tenke på. Jeg har bladd gjennom boken hennes og gleder meg til å komme i gang med den etter jeg er ferdig med å lese boken jeg holder på med nå.
Det andre foredraget jeg var på var med Deborah Borgen og denne handlet om lykke. Jeg føler ikke at jeg fikk like mye ut av denne som jeg fikk ut av foredraget om å følge sine drømmer, men noen tips fikk jeg med meg på veien.
Man bør sette av tid til å skrive ned alle bekymringene som plager deg. Få det ut, og kanskje klarer du å finne en løsning på dem, eller skjønne at noen av de er bagateller og ingenting du kan gjøre noe med uansett. Derfor har det ingen hensikt å bekymre seg over de heller.
Er du sliten på jobb? Kanskje du bare har en negativ dag? Kanskje du har kranglet med moren din en stund og det tærer på. Er det virkelig jobben som tar kreftene dine, eller er det noe dypere? Dette ga meg også mye mening da jeg for en uke siden skulle jobbe en hel dag (jeg er jo sykmeldt) fordi jeg skulle bli til slutten av dagen slik at en kollega skulle bli med meg på trening. Jeg gledet meg masse gjennom hele dagen for å ha han med og vise han hva jeg driver med, og jeg hadde så mye energi. Det var virkelig gøy å være på jobb. Så jeg skal forsøke å hente frem positive aspekter ved livet mitt jeg kan fokusere på når jeg er på jobb, og se om dette hjelper på effektiviteten!
I morgen er det en lang dag. Jeg drar hjemmefra 06.55 og er ikke hjemme før 21.30. Det er første skoledag, og jeg gleder meg, selv om jeg overhodet ikke er forberedt! Spesielt spennende er det at i morgen er første dagen jeg skal ta en utdannelse i det som jeg håper skal bli en del av drømmen min.
torsdag 18. august 2011
Jeg savner deg
Når jeg står opp ved daggry alene i en seng, savner jeg å legge meg inntil deg og nyte de få minuttene før barna våkner. Når frokosten er fortært, og jeg skal balansere tekoppen min fra kjøkkenet til stuebordet, er det ingen som klager over at koppen har for mye te i seg, eller at jeg legger igjen teposene mine overalt.
Når jeg drar på jobb og det går noen timer kan jeg ikke sende mld til deg og spørre hva som blir til middag, og når jeg kommer hjem kan jeg ikke irritere meg over at du enten later deg (har litt deg-tid) i sofaen, eller glede meg over at du har shinet huset uten at jeg ba deg om det. Jeg savner å se deg leke med barna, og det barnlige gliset du får når rampetrolla herjer med pappaen sin. Jeg savner at når jeg hadde en dårlig dag, så var du der og gjorde alt i din makt for at den skulle bli bedre.
Når jeg la meg, pleide du å komme opp samtidig som meg. Jeg irriterte meg alltid over dette før, hva var det jeg tenkte med?
Og jeg savner å ha deg der, som en venn. En som lyttet til det jeg hadde å si. En som kunne se rasjonelt på ting og komme med objektive råd. En som roet meg ned når jeg enten var hissig, hysterisk, sint eller lei meg. Jeg skulle bare ønske jeg kunne vært mer for deg, slik at jeg følte meg verdig nok oss. Jeg skulle ønske jeg hadde følelser for deg, at jeg elsket deg. Du var så god, og enda etter alt jeg har gjort deg, så er du fortsatt et fantastisk menneske.
Det er så mye jeg ikke har lenger, og jeg skulle så gjerne fått alt tilbake. Hadde det bare ikke vært for at jeg er jeg. Men jeg jobber med det.
onsdag 17. august 2011
Gnisten, reise og barn
Jeg har oppdaget gnisten! Du vet… det sekundet to mennesker finner ut at de har mer til felles enn at de bare tar bussen sammen, jobber sammen, går i samme menighet, trener på samme plass. Det sekundet èn sier noe, og den andre responderer med et ufattelig vakkert smil dandert med glitrende øyne.
At jeg ikke har sett det før, og enda har det alltid vært der! Med den ene venninnen på barneskolen tror jeg vi bare oppdaget samtidig at vi begge var ensomme. Med den andre venninnen var det trolig bamsemumsen som gjorde sitt inntog på vennskapet vårt.. Med henne jeg bor med nå var det at vi likte samme mat, og med eksmannen var det omtenksomheten gjennom å støtte vår felles venninne hjem da hu var kav drita. Og lista er lang. Jeg har aldri tenkt over det før, ikke før i dag. I dag var jeg nemlig med noen kollegaer etter jobb. Vi satt rundt et bord og jeg underholdt barnet til den ene sjefen som var der. Tviler på at det var akkurat det som fanget oppmerksomheten hans, men inntil da hadde jeg så vidt fått et smil fra den ene kollegaen min(ikke at han hadde ignorert meg, bare ikke snakket om noe særlig annet enn bøker), men da… da kom gliset, og plutselig gikk han på siden min så jeg slapp å gå alene.. Han viste interesse for et mulig vennskap (og jeg er rimelig sikker på at det ikke er mer, siden han har samboer), og det kjennes veldig godt. Jeg kommer til å bli mer oppmerksom på dette øyeblikket videre, så søtt det er!
Jeg var på kristenleir sist uke og det var noget interessant. Jeg tilbrakte noe tid med en fyr som har utnyttet meg ekstremt mye siden ”vennskapet” vårt tok form, men etter en hendelse jeg ikke orker å gå nærmere innpå (fordi det tar så lang tid å forklare), fikk jeg sagt klart ifra hva jeg mener om han. Jeg har også tatt en ny opprydning på vennelista mi på face, det er alltid frigjørende =D
Fokuset mitt om meg selv og drømmene går noe opp og ned, men nå skjer det også veldig mye her. Både sosialt og privat. Jeg begynner for eksempel på skole om bare en måned, og det gleder jeg meg masse til. Og om bare to lange uker får jeg bruke hele 5 dager sammen med elsklingene mine. Jenta mi skal også få være med meg tilbake til oslo i noen dager, så får vi litt etterlengtet mor og datter tid <3
Jeg driver forresten og planlegger en reise. Jeg har alltid drømt om å reise til Asia, India, Tibet og New Zealand, og før jeg slår meg til ro med livet ønsker jeg å komme forbi det steget som alltid har fått meg til å lengte tilbake. Jeg vil gå pilegrimsreise i Asia, og jeg vil jobbe litt som misjonær, kanskje i Afrika? Jeg ønsker å gi av meg selv, og ikke få annet enn takk og klem tilbake. Eller bare det å se at din tid har ført til at noen andre har fått større livsglede. Jeg vil bruke minst 3 måneder på reisen, men jeg ser for meg at det varer i nærmere ett år.
Jeg lærer også mye av barn for tiden. Barn har den egenskapen at de gjør ting med et helt hjerte, fordi de ikke har lært konsekvensene av handlingene sine. Som voksne mennesker blir vi holdt tilbake fra drømmene våres gjennom en unødig frykt. ”Hva om vi ikke får det til, hva om det ikke er som vi forventet, hva med alt jeg må ofre hvis det ikke en gang er verdt det?” Barn tenker ikke slik, og derfor tror jeg også barn er lykkeligere. Når man er små drømmer en kanskje om å bli musiker, men da tenker man ikke på at for å få et ”ja”, må man først oppleve 100 ”nei”. Kanskje bare ett nei er nok til å gi opp drømmene sine, for da har man opplevd en konsekvens med å følge drømmen sin? Men jeg sier til helvete med konsekvensene! Hvis du står mellom valget å gjøre eller ikke gjøre, og du vet du kommer til å angre resten av ditt liv om du ikke gjør det, så hva venter du på? Hopp i det, eller hopp i havet! Bare ikke la deg selv drukne i alle sorgene over at du aldri fikk det til, før du en gang tok en sjanse og forsøkte.
At jeg ikke har sett det før, og enda har det alltid vært der! Med den ene venninnen på barneskolen tror jeg vi bare oppdaget samtidig at vi begge var ensomme. Med den andre venninnen var det trolig bamsemumsen som gjorde sitt inntog på vennskapet vårt.. Med henne jeg bor med nå var det at vi likte samme mat, og med eksmannen var det omtenksomheten gjennom å støtte vår felles venninne hjem da hu var kav drita. Og lista er lang. Jeg har aldri tenkt over det før, ikke før i dag. I dag var jeg nemlig med noen kollegaer etter jobb. Vi satt rundt et bord og jeg underholdt barnet til den ene sjefen som var der. Tviler på at det var akkurat det som fanget oppmerksomheten hans, men inntil da hadde jeg så vidt fått et smil fra den ene kollegaen min(ikke at han hadde ignorert meg, bare ikke snakket om noe særlig annet enn bøker), men da… da kom gliset, og plutselig gikk han på siden min så jeg slapp å gå alene.. Han viste interesse for et mulig vennskap (og jeg er rimelig sikker på at det ikke er mer, siden han har samboer), og det kjennes veldig godt. Jeg kommer til å bli mer oppmerksom på dette øyeblikket videre, så søtt det er!
Jeg var på kristenleir sist uke og det var noget interessant. Jeg tilbrakte noe tid med en fyr som har utnyttet meg ekstremt mye siden ”vennskapet” vårt tok form, men etter en hendelse jeg ikke orker å gå nærmere innpå (fordi det tar så lang tid å forklare), fikk jeg sagt klart ifra hva jeg mener om han. Jeg har også tatt en ny opprydning på vennelista mi på face, det er alltid frigjørende =D
Fokuset mitt om meg selv og drømmene går noe opp og ned, men nå skjer det også veldig mye her. Både sosialt og privat. Jeg begynner for eksempel på skole om bare en måned, og det gleder jeg meg masse til. Og om bare to lange uker får jeg bruke hele 5 dager sammen med elsklingene mine. Jenta mi skal også få være med meg tilbake til oslo i noen dager, så får vi litt etterlengtet mor og datter tid <3
Jeg driver forresten og planlegger en reise. Jeg har alltid drømt om å reise til Asia, India, Tibet og New Zealand, og før jeg slår meg til ro med livet ønsker jeg å komme forbi det steget som alltid har fått meg til å lengte tilbake. Jeg vil gå pilegrimsreise i Asia, og jeg vil jobbe litt som misjonær, kanskje i Afrika? Jeg ønsker å gi av meg selv, og ikke få annet enn takk og klem tilbake. Eller bare det å se at din tid har ført til at noen andre har fått større livsglede. Jeg vil bruke minst 3 måneder på reisen, men jeg ser for meg at det varer i nærmere ett år.
Jeg lærer også mye av barn for tiden. Barn har den egenskapen at de gjør ting med et helt hjerte, fordi de ikke har lært konsekvensene av handlingene sine. Som voksne mennesker blir vi holdt tilbake fra drømmene våres gjennom en unødig frykt. ”Hva om vi ikke får det til, hva om det ikke er som vi forventet, hva med alt jeg må ofre hvis det ikke en gang er verdt det?” Barn tenker ikke slik, og derfor tror jeg også barn er lykkeligere. Når man er små drømmer en kanskje om å bli musiker, men da tenker man ikke på at for å få et ”ja”, må man først oppleve 100 ”nei”. Kanskje bare ett nei er nok til å gi opp drømmene sine, for da har man opplevd en konsekvens med å følge drømmen sin? Men jeg sier til helvete med konsekvensene! Hvis du står mellom valget å gjøre eller ikke gjøre, og du vet du kommer til å angre resten av ditt liv om du ikke gjør det, så hva venter du på? Hopp i det, eller hopp i havet! Bare ikke la deg selv drukne i alle sorgene over at du aldri fikk det til, før du en gang tok en sjanse og forsøkte.
søndag 7. august 2011
Frihet
Jeg er blitt utfordret med mange nye tanker i det siste. Det at jeg prøvde å ta mitt eget liv har jeg til nå sett har vært en nødvendighet for at denne endringen skulle skje. Slik har jeg tenkt det hittil ihvertfall. Men for noen dager siden fikk jeg et bilde i hodet mitt fra da jeg satt på doen med en håndfull piller og skulle til å sluke den første ”dosen”. Bare tanken var absurd! Helt fullstendig uforståelig, noe som har gjort at jeg er enda mer gira på livet.
Livet har så mye å gi. Det er så mye der ute jeg ikke vet, og så mye jeg ønsker å lære. Jeg kjenner selv at der jeg på et område pleide å være veldig smart før – opplever jeg nå (gjennom alt som har skjedd), at jeg føler meg rett og slett dum. Men på den annen side har jeg oppdaget mange nye måter å lære på. Jeg bruker sansene til å forstå bedre, og derfor har jeg på en måte blitt smartere.
Jeg tenker også nå mer enn før. Tenker på handlinger, konsekvenser. Ingenting blir gjort uten at det er dypt veloverveid opp og i mente. Dette gjør hverdagen min tryggere. Allikevel kjenner jeg en impuls som skriker til meg at jeg må komme meg vekk. Ut i verden, oppdage den. India, Thailand, New Zealand. Menneskene, kulturene, religionene. Alt er så spennende og det er så mye jeg vil lære. Akkurat nå er det kun samvittigheten min som holder meg igjen, fordi jeg vet at økonomien i skrivende stund fint hadde tillatt reisen. (Om jeg da ikke tenker på å spare til egen bolig.)
Dagene i den nye boligen er ensomme. Jeg merker nå hvor fantastisk det var å bo med min eksmann, og det skjer oftere og oftere at jeg lengter tilbake til han. Og lengselen går forbi savn. Det er han jeg savner, og jeg kjenner en stor sorg i hjertet over det jeg har gått ifra. Dette får meg til å revurdere alt som skjer, men allikevel kan jeg ikke gi meg nå. Jeg er på vei inn i en ny periode i livet mitt, og å stoppe nå, vil være som å kaste vekk alt jeg har ofret for dette. Jeg skal fullføre, og deretter skal jeg kjenne på følelsene mine på nytt. Kjenne om de er sterkere eller ikke. Og så må jeg spørre meg selv noen ganger: Er det han jeg savner, eller er det bare tanken på det?
Men jeg er ikke klar for kjærligheten nå. Det er hyggelig å være betatt av noen, men lenger enn det har jeg ikke mulighet til å forplikte meg. Jeg er ikke klar til å fanges igjen.
Jeg er klar til å gå inn i et forhold igjen, når jeg ser på forholdet som en frihet, og singellivet som et fangenskap. Og der er jeg bare ikke enda!
Livet har så mye å gi. Det er så mye der ute jeg ikke vet, og så mye jeg ønsker å lære. Jeg kjenner selv at der jeg på et område pleide å være veldig smart før – opplever jeg nå (gjennom alt som har skjedd), at jeg føler meg rett og slett dum. Men på den annen side har jeg oppdaget mange nye måter å lære på. Jeg bruker sansene til å forstå bedre, og derfor har jeg på en måte blitt smartere.
Jeg tenker også nå mer enn før. Tenker på handlinger, konsekvenser. Ingenting blir gjort uten at det er dypt veloverveid opp og i mente. Dette gjør hverdagen min tryggere. Allikevel kjenner jeg en impuls som skriker til meg at jeg må komme meg vekk. Ut i verden, oppdage den. India, Thailand, New Zealand. Menneskene, kulturene, religionene. Alt er så spennende og det er så mye jeg vil lære. Akkurat nå er det kun samvittigheten min som holder meg igjen, fordi jeg vet at økonomien i skrivende stund fint hadde tillatt reisen. (Om jeg da ikke tenker på å spare til egen bolig.)
Dagene i den nye boligen er ensomme. Jeg merker nå hvor fantastisk det var å bo med min eksmann, og det skjer oftere og oftere at jeg lengter tilbake til han. Og lengselen går forbi savn. Det er han jeg savner, og jeg kjenner en stor sorg i hjertet over det jeg har gått ifra. Dette får meg til å revurdere alt som skjer, men allikevel kan jeg ikke gi meg nå. Jeg er på vei inn i en ny periode i livet mitt, og å stoppe nå, vil være som å kaste vekk alt jeg har ofret for dette. Jeg skal fullføre, og deretter skal jeg kjenne på følelsene mine på nytt. Kjenne om de er sterkere eller ikke. Og så må jeg spørre meg selv noen ganger: Er det han jeg savner, eller er det bare tanken på det?
Men jeg er ikke klar for kjærligheten nå. Det er hyggelig å være betatt av noen, men lenger enn det har jeg ikke mulighet til å forplikte meg. Jeg er ikke klar til å fanges igjen.
Jeg er klar til å gå inn i et forhold igjen, når jeg ser på forholdet som en frihet, og singellivet som et fangenskap. Og der er jeg bare ikke enda!
tirsdag 19. juli 2011
Gamledager
Eksmannen min spurte meg i dag om jeg kunne tenke meg å bli sammen med han igjen, og svaret er: ”Ja”.
Jeg lengter ofte tilbake til den tryggheten han ga meg. Men jeg vet at jeg ikke er et sterkt nok menneske enda. Jeg er fortsatt svak for de gamle uvanene mine, men en uvane har jeg klart å vende om i det minste: Jeg føyer meg ikke lenger for mine foreldre.
Men jeg føyer fortsatt mine venner. Det er altfor enkelt for meg å manipulere, og jeg bruker enormt mye energi på å ikke være egoistisk, og heller lytte til deres ønsker. Så jeg vet at om jeg hadde gått tilbake igjen til han, så ville jeg fortsatt utnyttet han.
Følelsene mine for han er fortsatt uendret. Ja, de er der når han er i nærheten, men så fort jeg treffer en som vekker min interesse blir han raskt lagt på skyggesiden.
Han er et altfor godt menneske til at jeg skal kunne gå tilbake igjen til han.
Jeg lengter ofte tilbake til den tryggheten han ga meg. Men jeg vet at jeg ikke er et sterkt nok menneske enda. Jeg er fortsatt svak for de gamle uvanene mine, men en uvane har jeg klart å vende om i det minste: Jeg føyer meg ikke lenger for mine foreldre.
Men jeg føyer fortsatt mine venner. Det er altfor enkelt for meg å manipulere, og jeg bruker enormt mye energi på å ikke være egoistisk, og heller lytte til deres ønsker. Så jeg vet at om jeg hadde gått tilbake igjen til han, så ville jeg fortsatt utnyttet han.
Følelsene mine for han er fortsatt uendret. Ja, de er der når han er i nærheten, men så fort jeg treffer en som vekker min interesse blir han raskt lagt på skyggesiden.
Han er et altfor godt menneske til at jeg skal kunne gå tilbake igjen til han.
onsdag 13. juli 2011
En tankevekker
Jeg fikk en virkelig tenkevekker sist uke.
Som jeg har nevnt tidligere er jeg oppvokst med å gjøre som jeg blir bedt om, og det har resultert i at jeg føyer meg lett for å gjøre andre glad. Men en stor grunn til min egen personlige revolusjon er nettopp det at jeg nå har begynt å sette ned foten, for det er mitt liv og jeg lever det som jeg vil! Dette har ført til en del kleine og kalde situasjoner med min familie, fordi dette her er nytt for oss alle. Jeg får dårlig samvittighet når jeg ber mamma om å ikke komme med rådene sine, og mamma føler at hun har gjort noe galt bare hun åpner munnen.
Jeg snakket med min søster her om dagen som poengterte: ”Mamma er ikke imot deg, hun bare vet ikke hvordan hun skal reagere”. (Dette kom etter en situasjon der jeg følte at mamma hadde stengt meg ute, noe som bare var en misforståelse som kom frem senere).
Og det er nettopp det. Vi vet ikke hvordan vi skal håndtere denne nye situasjonen. Det hadde vært enkelt å bare si ”kan ikke dere bare behandle meg som søsknene mine”, men greia er at i 26 år har de styrt og kontrollert meg, og det er ikke noe man bare kan legge fra seg. De er redd for å gjøre feil, fordi da kanskje blir jeg deprimert igjen (usannsynlig fordi jeg er mye bedre, men jeg skjønner dem). Men siden det de gjør er nytt, så føles det feil fordi det er ikke slik de har pleid å gjøre det.
Litt vanskelig å forklare, men det viktigste er at det ga meg en oppvekker og gjorde ting mye enklere å forstå.
Som jeg har nevnt tidligere er jeg oppvokst med å gjøre som jeg blir bedt om, og det har resultert i at jeg føyer meg lett for å gjøre andre glad. Men en stor grunn til min egen personlige revolusjon er nettopp det at jeg nå har begynt å sette ned foten, for det er mitt liv og jeg lever det som jeg vil! Dette har ført til en del kleine og kalde situasjoner med min familie, fordi dette her er nytt for oss alle. Jeg får dårlig samvittighet når jeg ber mamma om å ikke komme med rådene sine, og mamma føler at hun har gjort noe galt bare hun åpner munnen.
Jeg snakket med min søster her om dagen som poengterte: ”Mamma er ikke imot deg, hun bare vet ikke hvordan hun skal reagere”. (Dette kom etter en situasjon der jeg følte at mamma hadde stengt meg ute, noe som bare var en misforståelse som kom frem senere).
Og det er nettopp det. Vi vet ikke hvordan vi skal håndtere denne nye situasjonen. Det hadde vært enkelt å bare si ”kan ikke dere bare behandle meg som søsknene mine”, men greia er at i 26 år har de styrt og kontrollert meg, og det er ikke noe man bare kan legge fra seg. De er redd for å gjøre feil, fordi da kanskje blir jeg deprimert igjen (usannsynlig fordi jeg er mye bedre, men jeg skjønner dem). Men siden det de gjør er nytt, så føles det feil fordi det er ikke slik de har pleid å gjøre det.
Litt vanskelig å forklare, men det viktigste er at det ga meg en oppvekker og gjorde ting mye enklere å forstå.
tirsdag 12. juli 2011
Når du faller
Jeg føler at hver gang jeg sier til meg selv: ”Jeg klarer ikke mer, jeg må gi opp”, eller til og med den underbevisste forprogrammerte tanken ”nå vil jeg dø”, så er dèt det samme som om noen skulle fratatt meg gleden av forsøket til å lykkes. Hvis jeg bare venter ett sekund, lukker øynene og visualiserer meg målet og veien dit: Det er hardt arbeid, og selvfølgelig møter jeg noen hindringer på veien! Men skal jeg virkelig la èn hindring stå i veien for drømmene mine? Hvis jeg snubler, skal jeg bli liggende der og sutre om at ”jeg klarer ikke reise meg opp igjen”? Og blir jeg først liggende der kommer jeg til å dvele over alt jeg ikke får til, og etter hvert vil jeg grave meg dypere … 6 feet under.
Men man har alltid flere enn en utvei. Jeg kan også velge å reise meg opp igjen. Det gjør kanskje vondt. Kanskje noen ler av at jeg falt i første omgang? ”Hva var det jeg sa”, kommer de til å si. Og selv om ingen rekker ut en hånd for å hjelpe meg, setter jeg allikevel en fot foran den andre, reiser meg opp og halter videre. Jeg går forbi de som lo, og de som ikke helt visste hvordan de skulle reagere og heller lot være å gjøre noe i frykt for å gjøre vondt verre. Etter hvert vil sårene gro, og snart vil jeg glemme at jeg falt i det hele tatt. Jeg blir sterkere og lærer.
Hvis man gir opp og bare blir liggende, vil man aldri nå målet. I stedet vil det alltid ligge der foran deg, og man vil for alltid angre på at man ikke prøvde hardere.
Så hva velger man?
Jeg velger å reise meg opp!
Men man har alltid flere enn en utvei. Jeg kan også velge å reise meg opp igjen. Det gjør kanskje vondt. Kanskje noen ler av at jeg falt i første omgang? ”Hva var det jeg sa”, kommer de til å si. Og selv om ingen rekker ut en hånd for å hjelpe meg, setter jeg allikevel en fot foran den andre, reiser meg opp og halter videre. Jeg går forbi de som lo, og de som ikke helt visste hvordan de skulle reagere og heller lot være å gjøre noe i frykt for å gjøre vondt verre. Etter hvert vil sårene gro, og snart vil jeg glemme at jeg falt i det hele tatt. Jeg blir sterkere og lærer.
Hvis man gir opp og bare blir liggende, vil man aldri nå målet. I stedet vil det alltid ligge der foran deg, og man vil for alltid angre på at man ikke prøvde hardere.
Så hva velger man?
Jeg velger å reise meg opp!
søndag 10. juli 2011
Jeg har det bedre
Jeg prøvde å finne på en mer fantasifull overskift, men jeg syntes dette sier det som trengs.
Visningen jeg skulle på i siste innlegg gikk veldig bra. De forrige visningene var litt sånn: "Her er gangen, kjøkkenet, badet og det er rommet som skal leies ut". Men dit jeg dro ble jeg møtt av en hyggelig jente som kom med den samme setningen, etterfulgt av "vil du ha litt te?". Jeg sier ikke nei takk til det, så hun lagde meg te og vi ble sittende og snakke i en times tid. Vi hadde ganske mye til felles: Begge to liker å ha det rolig rundt seg (les: ingen tv), men har ingenting imot musikk. Vi spiser samme mat (les igjen: lavkarbo) og er begge skorpioner. Jeg nevnte ganske raskt at jeg hadde to barn, men for en gangs skyld viste jeg frem et bilde av begge barna, så hun fikk et positivt blikk på dem med en gang. Etterpå sa jeg at jeg ikke kjente til området og spurte om hun ville vise meg rundt, noe hun gjerne ville gjøre. Så etter å ha vist meg rundt i området i tre kvarter gikk vi like greit helt bort til Aker Brygge og tilbake igjen. På tilbaketuren stoppet hun derimot og sa: "Jeg har en visning i morgen, men syntes du er såppass hyggelig at jeg gjerne vil ha deg som leieboer. Når kan du flytte inn?" Jeg ble så glad at jeg hoppet og frydet litt, og måtte be om jeg fikk gi henne en klem. Utpå kvelden, etter å ha hentet en del ting, satt jeg i sengen på det nye rommet mitt og kjente hvordan tilværelsen lettet seg. Jeg kjente meg 10 kilo lettere og merket at smilet vendte tilbake.
Så svaret på sist innlegg - om lykken kan påtvinges - slapp jeg heldigvis å finne ut. Lykken fant meg først, og det er jeg veldig glad for.
Visningen jeg skulle på i siste innlegg gikk veldig bra. De forrige visningene var litt sånn: "Her er gangen, kjøkkenet, badet og det er rommet som skal leies ut". Men dit jeg dro ble jeg møtt av en hyggelig jente som kom med den samme setningen, etterfulgt av "vil du ha litt te?". Jeg sier ikke nei takk til det, så hun lagde meg te og vi ble sittende og snakke i en times tid. Vi hadde ganske mye til felles: Begge to liker å ha det rolig rundt seg (les: ingen tv), men har ingenting imot musikk. Vi spiser samme mat (les igjen: lavkarbo) og er begge skorpioner. Jeg nevnte ganske raskt at jeg hadde to barn, men for en gangs skyld viste jeg frem et bilde av begge barna, så hun fikk et positivt blikk på dem med en gang. Etterpå sa jeg at jeg ikke kjente til området og spurte om hun ville vise meg rundt, noe hun gjerne ville gjøre. Så etter å ha vist meg rundt i området i tre kvarter gikk vi like greit helt bort til Aker Brygge og tilbake igjen. På tilbaketuren stoppet hun derimot og sa: "Jeg har en visning i morgen, men syntes du er såppass hyggelig at jeg gjerne vil ha deg som leieboer. Når kan du flytte inn?" Jeg ble så glad at jeg hoppet og frydet litt, og måtte be om jeg fikk gi henne en klem. Utpå kvelden, etter å ha hentet en del ting, satt jeg i sengen på det nye rommet mitt og kjente hvordan tilværelsen lettet seg. Jeg kjente meg 10 kilo lettere og merket at smilet vendte tilbake.
Så svaret på sist innlegg - om lykken kan påtvinges - slapp jeg heldigvis å finne ut. Lykken fant meg først, og det er jeg veldig glad for.
mandag 4. juli 2011
Kan lykke påtvinges?
Lykken uteblir, og dagene snegler seg forbi. Jeg føler at jeg har mistet fokuset på målene mine, og om jeg skulle gått tilbake til den gamle hverdagen, ville den gamle meg fulgt med på et blunk.
Dette er utrolig vanskelig. Jeg prøver å bli bedre – en hyggeligere venn, en mer effektiv ansatt, en mer ettergivende mamma for mine barn, men alt faller så lett tilbake. Psykologen min sa i går at jeg bare måtte si til meg selv at jeg er god nok. Men det er som en normalvektig person som ser seg selv i speilet og ser bare dobbelthaken, den slappe magen eller den rare nesen. Så lenge h*n ikke er fornøyd med seg selv, så spiller det virkelig ingen rolle hva noen andre skulle mene, eller?
Jeg tenkte jeg skulle prøve å fokusere på det jeg har, men etter noen minutter kom jeg på at jeg har ingenting. Jeg hadde en plass å bo, men den er blitt solgt. Jeg har vært på flere visninger, og den eneste plassen som ønsket meg var rene hasjplantasjen, så det var uaktuelt. Jeg har en bil, men den forsvinner i løpet av juli. Jeg har en jobb, men der går jeg rundt og frykter konstant for at jeg ikke er ønsket som ansatt – sjefene hinter til det nå og da og nevner prøvetiden min titt og ofte. Jeg har en kropp jeg ikke liker å se i speilet, og kroppen i seg selv er ikke enig i at jeg skal drive med idretten jeg elsker, fordi nå begynner den å faile. (Strekk i skulderen, svake håndledd osv). Barna mine er 50 mil unna og jeg savner de til månen og tilbake og ut igjen. Jeg er kjempeglad i kattene mine, men de får jeg ikke beholde mellom flyttingene. Til og med gitaren min har fått knekt en streng, og akkurat nå har jeg ikke råd til å kjøpe ny.
Jeg har jo dataen min da, så noen timer klarer jeg å slå unna på det lille rommet mitt med en seng og en kommode.
Mamma fortsetter å gneldre forresten, prøver å bestemme fortsatt og det er slitsomt. Jeg krysser fingrene for at hun en dag skjønner at jeg ikke kan føyes av henne lenger. Nå venter enda en visning. Jeg har ikke tall på hvor mange visninger jeg har vært på, men for hvert nei kjenner jeg at jeg synker enda lengre ned. Tenk om jeg ikke finner en plass å bo. Ordner det seg alltid for snille piker til slutt?
Og er det så enkelt at jeg bare kan lytte til psykologen og tro at jeg bare er god nok? Er det alt som skal til?
Dette er utrolig vanskelig. Jeg prøver å bli bedre – en hyggeligere venn, en mer effektiv ansatt, en mer ettergivende mamma for mine barn, men alt faller så lett tilbake. Psykologen min sa i går at jeg bare måtte si til meg selv at jeg er god nok. Men det er som en normalvektig person som ser seg selv i speilet og ser bare dobbelthaken, den slappe magen eller den rare nesen. Så lenge h*n ikke er fornøyd med seg selv, så spiller det virkelig ingen rolle hva noen andre skulle mene, eller?
Jeg tenkte jeg skulle prøve å fokusere på det jeg har, men etter noen minutter kom jeg på at jeg har ingenting. Jeg hadde en plass å bo, men den er blitt solgt. Jeg har vært på flere visninger, og den eneste plassen som ønsket meg var rene hasjplantasjen, så det var uaktuelt. Jeg har en bil, men den forsvinner i løpet av juli. Jeg har en jobb, men der går jeg rundt og frykter konstant for at jeg ikke er ønsket som ansatt – sjefene hinter til det nå og da og nevner prøvetiden min titt og ofte. Jeg har en kropp jeg ikke liker å se i speilet, og kroppen i seg selv er ikke enig i at jeg skal drive med idretten jeg elsker, fordi nå begynner den å faile. (Strekk i skulderen, svake håndledd osv). Barna mine er 50 mil unna og jeg savner de til månen og tilbake og ut igjen. Jeg er kjempeglad i kattene mine, men de får jeg ikke beholde mellom flyttingene. Til og med gitaren min har fått knekt en streng, og akkurat nå har jeg ikke råd til å kjøpe ny.
Jeg har jo dataen min da, så noen timer klarer jeg å slå unna på det lille rommet mitt med en seng og en kommode.
Mamma fortsetter å gneldre forresten, prøver å bestemme fortsatt og det er slitsomt. Jeg krysser fingrene for at hun en dag skjønner at jeg ikke kan føyes av henne lenger. Nå venter enda en visning. Jeg har ikke tall på hvor mange visninger jeg har vært på, men for hvert nei kjenner jeg at jeg synker enda lengre ned. Tenk om jeg ikke finner en plass å bo. Ordner det seg alltid for snille piker til slutt?
Og er det så enkelt at jeg bare kan lytte til psykologen og tro at jeg bare er god nok? Er det alt som skal til?
fredag 3. juni 2011
Egoisme
Jeg har ikke skrevet på en stund av den simple grunnen fordi ting har vært tøft.
Før barna dro brukte jeg mye tid på å oppfatte at det var faktisk det som skulle skje, og jeg prøvde å vende meg til tanken. Men plutselig begynte et fullt kjør med å pusse opp huset og pakke ned saker og greier for at det kunne selges, og da det var i boks reiste min eksmann til vestlandet for å være med barna.
Tilbake til en ny hverdag, og det er ikke bare bare. Jeg står opp og gjør mine vanlige morgenrutiner (uten morgenrutinene mine får jeg som regel bare en crappy dag) og når dagen er kommet i gang og jeg begynner å sette i gang med gjøremålene, så begynner tankene å jobbe. Dette begynner spesielt når jeg snakker med andre og tankene går på hva jeg sier (jeg merker jeg har blitt en ganske stille person, for jeg er redd jeg vil si feil eller noe som kan misforstås), og på hva jeg gjør (gjør jeg ting for andre, eller for meg selv?)
Jeg fikk høre at jeg har lett for å føye meg for andre. Dette stemmer veldig godt, siden jeg alltid har forsøkt å gjøre andre glad. Nå snakker ikke jeg om de små valgene der man skal velge hva vi skal se på på tv eller spise til middag, men jeg snakker her om utdanning, om arbeid, og om andre store valg! Jeg har tapt mye tid og penger på å gjøre det andre vil, og det har ødelagt mye for meg.
Men så har det seg slik at jeg også er egoistisk. Jeg husker første gang mamma kalte meg egoistisk: Jeg var 7 år gammel og lekte med venninnen min ute, og da ba hun meg komme inn. Da tok hun meg til en side og sa at jeg var både sjefete og egoistisk, og at jeg måtte dempe meg om jeg skulle få flere venner. Jeg forstod ikke hva det betød da, men i dag så vet jeg at jeg er det. Jeg vil helst bestemme - til min fordel - hvordan ting skal gjøres når jeg er sammen med venner. Så her har jeg også mye å jobbe med.
Men så er det det at disse to her kræsjer. For å slutte å føye meg, så vil jeg måtte ta noen valg for meg selv som andre ikke kommer til å like. Og for å slutte å være egoistisk må jeg føye meg for mine venner. Det er her jeg bruker mye tid på å finne ut hvor grensene mine er for hva jeg kan og ikke kan gjøre. Jeg skal nok klare å balansere det på en måte, jeg bare vet ikke helt hvordan enda.
En venninne fortalte meg en gang at uansett hvor godt vi mener noe, så kan man alltid konkludere med at det er egoistisk. Det finnes derimot god egoisme, og dårlig egoisme. God egoisme er feks å gjøre veldedige eller hyggelige handlinger for at du selv skal føle deg bedre ( du tjener på andres ulykke). Men å donere 300 kroner til en veldedighet er ikke ondt, så derfor tenker man ikke på det som egoisme. Dårlig egoisme er feks å manipulere andre til å gjøre det du vil fordi det er sånn du liker det. Vi er alle kjent med begge typene, og alle er vi både ofre og gjerningsmenn for dem.
Da jeg ble sammen med min eksmann og fikk barn med han - alt for å glede min familie som var så glad i denne vestlendingen, gjorde jeg det for å glede andre. Jeg var ikke forelsket i han, men håpte allikevel følelsene skulle dukke opp en dag. Da det viste seg at de ikke kom og jeg sa at vi måtte gå fra hverandre, fikk jeg beskjed om at jeg var egoistisk. Jeg derimot er under en annen oppfatning: For meg var det en feil å bli sammen i første omgang. Missforstå meg rett, fordi jeg er glad i barna av hele mitt hjerte, så det var ikke lett avgjørelse å gå fra de, men jeg gjorde det for meg selv. Jeg klarte ikke å leve slik situasjonen var (bokstavelig talt) med egoisme, disiplin, manipulasjon og føying. Og da jeg fikk høre hva for et slags forferdelig menneske jeg var da jeg gjorde dette, brøyt det meg ned fullstendig. Jeg stod mellom valgene å leve et falskt liv for å gjøre andre glad, og selv være ulykkelig. Eller jeg kunne leve for meg selv og være lykkelig, selv om andre ikke likte det. Jeg vil heller tøre å gå så langt og si at de som kalte meg egoistisk da jeg tok det valget, selv var egoistiske da de ikke ønsket min egen lykke. De så bare det som var feil, og de skammet seg over at de kjente meg. Så i ren desperasjon sa de sårende saker for at jeg skulle ombestemme meg. Men jeg var lei av å føye meg og hadde bestemt meg. Da jeg etter å ha tatt valget om å leve for meg selv, fremdeles fikk mye motgang av min familie, så kjente jeg selv at jeg ikke klarte å leve et liv som mislykket og forsøkte derfor å avslutte det. Da jeg fikk wake-up callen derimot, så bestemte jeg meg for å gi f*** i hva folk mente og sa, for jeg oppdaget at det var såppass mange gode ting å leve for at jeg ikke kunne la kommentarer fra andre ta de fra meg.
Jeg rives fortsatt mellom egoismens handlinger. Den gode egoismen og den dårlige - hvor er grensen? Finnes det et fasitsvar?
Før barna dro brukte jeg mye tid på å oppfatte at det var faktisk det som skulle skje, og jeg prøvde å vende meg til tanken. Men plutselig begynte et fullt kjør med å pusse opp huset og pakke ned saker og greier for at det kunne selges, og da det var i boks reiste min eksmann til vestlandet for å være med barna.
Tilbake til en ny hverdag, og det er ikke bare bare. Jeg står opp og gjør mine vanlige morgenrutiner (uten morgenrutinene mine får jeg som regel bare en crappy dag) og når dagen er kommet i gang og jeg begynner å sette i gang med gjøremålene, så begynner tankene å jobbe. Dette begynner spesielt når jeg snakker med andre og tankene går på hva jeg sier (jeg merker jeg har blitt en ganske stille person, for jeg er redd jeg vil si feil eller noe som kan misforstås), og på hva jeg gjør (gjør jeg ting for andre, eller for meg selv?)
Jeg fikk høre at jeg har lett for å føye meg for andre. Dette stemmer veldig godt, siden jeg alltid har forsøkt å gjøre andre glad. Nå snakker ikke jeg om de små valgene der man skal velge hva vi skal se på på tv eller spise til middag, men jeg snakker her om utdanning, om arbeid, og om andre store valg! Jeg har tapt mye tid og penger på å gjøre det andre vil, og det har ødelagt mye for meg.
Men så har det seg slik at jeg også er egoistisk. Jeg husker første gang mamma kalte meg egoistisk: Jeg var 7 år gammel og lekte med venninnen min ute, og da ba hun meg komme inn. Da tok hun meg til en side og sa at jeg var både sjefete og egoistisk, og at jeg måtte dempe meg om jeg skulle få flere venner. Jeg forstod ikke hva det betød da, men i dag så vet jeg at jeg er det. Jeg vil helst bestemme - til min fordel - hvordan ting skal gjøres når jeg er sammen med venner. Så her har jeg også mye å jobbe med.
Men så er det det at disse to her kræsjer. For å slutte å føye meg, så vil jeg måtte ta noen valg for meg selv som andre ikke kommer til å like. Og for å slutte å være egoistisk må jeg føye meg for mine venner. Det er her jeg bruker mye tid på å finne ut hvor grensene mine er for hva jeg kan og ikke kan gjøre. Jeg skal nok klare å balansere det på en måte, jeg bare vet ikke helt hvordan enda.
En venninne fortalte meg en gang at uansett hvor godt vi mener noe, så kan man alltid konkludere med at det er egoistisk. Det finnes derimot god egoisme, og dårlig egoisme. God egoisme er feks å gjøre veldedige eller hyggelige handlinger for at du selv skal føle deg bedre ( du tjener på andres ulykke). Men å donere 300 kroner til en veldedighet er ikke ondt, så derfor tenker man ikke på det som egoisme. Dårlig egoisme er feks å manipulere andre til å gjøre det du vil fordi det er sånn du liker det. Vi er alle kjent med begge typene, og alle er vi både ofre og gjerningsmenn for dem.
Da jeg ble sammen med min eksmann og fikk barn med han - alt for å glede min familie som var så glad i denne vestlendingen, gjorde jeg det for å glede andre. Jeg var ikke forelsket i han, men håpte allikevel følelsene skulle dukke opp en dag. Da det viste seg at de ikke kom og jeg sa at vi måtte gå fra hverandre, fikk jeg beskjed om at jeg var egoistisk. Jeg derimot er under en annen oppfatning: For meg var det en feil å bli sammen i første omgang. Missforstå meg rett, fordi jeg er glad i barna av hele mitt hjerte, så det var ikke lett avgjørelse å gå fra de, men jeg gjorde det for meg selv. Jeg klarte ikke å leve slik situasjonen var (bokstavelig talt) med egoisme, disiplin, manipulasjon og føying. Og da jeg fikk høre hva for et slags forferdelig menneske jeg var da jeg gjorde dette, brøyt det meg ned fullstendig. Jeg stod mellom valgene å leve et falskt liv for å gjøre andre glad, og selv være ulykkelig. Eller jeg kunne leve for meg selv og være lykkelig, selv om andre ikke likte det. Jeg vil heller tøre å gå så langt og si at de som kalte meg egoistisk da jeg tok det valget, selv var egoistiske da de ikke ønsket min egen lykke. De så bare det som var feil, og de skammet seg over at de kjente meg. Så i ren desperasjon sa de sårende saker for at jeg skulle ombestemme meg. Men jeg var lei av å føye meg og hadde bestemt meg. Da jeg etter å ha tatt valget om å leve for meg selv, fremdeles fikk mye motgang av min familie, så kjente jeg selv at jeg ikke klarte å leve et liv som mislykket og forsøkte derfor å avslutte det. Da jeg fikk wake-up callen derimot, så bestemte jeg meg for å gi f*** i hva folk mente og sa, for jeg oppdaget at det var såppass mange gode ting å leve for at jeg ikke kunne la kommentarer fra andre ta de fra meg.
Jeg rives fortsatt mellom egoismens handlinger. Den gode egoismen og den dårlige - hvor er grensen? Finnes det et fasitsvar?
onsdag 11. mai 2011
Tøft
Dagene blir tøffere og tøffere jo nærmere det kommer at barna skal flytte til andre siden av landet. Første jeg gjorde etter jeg våkna var å gråte, og siden har jeg svelget unna mange klumper i halsen.
Så det blir ikke så mye skriving om dagen.
Så det blir ikke så mye skriving om dagen.
torsdag 5. mai 2011
THE list!
Denne lista kommer til å være min store plage og kanskje store glede i tiden fremover. Dette er det jeg må jobbe med for å bli det mennesket jeg ønsker å bli! Listen oppdateres fortløpende...
1: Skrive kortere innlegg (ikke så detaljert)
2: Ikke trekke meg fra noe jeg har sagt jeg skal gjøre.
3: Bli et generellt ryddigere menneske
4: Slutte å mase
5: Være en mamma som tar seg tid
6: Leve ut drømmene mine
7: Ikke la meg styre av andre via den dårlige samvittigheten min
8: Tøre å "hoppe i det"
1: Skrive kortere innlegg (ikke så detaljert)
2: Ikke trekke meg fra noe jeg har sagt jeg skal gjøre.
3: Bli et generellt ryddigere menneske
4: Slutte å mase
5: Være en mamma som tar seg tid
6: Leve ut drømmene mine
7: Ikke la meg styre av andre via den dårlige samvittigheten min
8: Tøre å "hoppe i det"
Vin og medisin
I går var jeg en tur innom jobben. Jeg er sykmeldt derfra nå, men må si at jeg har verdens beste sjefer og arbeidskollegaer som gjør hele dette surret mye lettere. De gir god støtte og oppmuntrer meg til å bli frisk igjen. Uansett ble jeg invitert med ut på en felles middag fredag neste uke, spandert av jobben og det er jo virkelig koselig.
Men det som er greia er at på pakningsvedlegget til de nye medininene står det at de ikke skal blandes med alkohol, uten at det står noe mer om dette. Så googlet jeg litt og der stod det at enten så tåler man veldig lite alkohol, eller veldig mye alkohol på disse pillene. Av andres erfaringer så rådet man til å prøve seg frem i trygge omgivelser, før man eventuelt dro ut og drakk. Og nå har det seg slik at jeg eier ikke drikkekultur. Jeg er sånn at jeg er superbillig i fylla, fordi jeg drikker en flaske med vin og da er jeg d-r-i-t-a. Det er altså uten medisiner, og gudene vet hva jeg tåler nå! Så da dro jeg en tur innom polet og kjøpte en Cassandra. Cassandra er forøvrig den søteste vinen jeg noen gang har smakt. Den smaker som solbærsaft, og har 12% volum i seg, så det sier seg selv at den flaska går fort ned!
Anyway. Vel hjemme med ungene i seng og godt benka på sofaen med en film og eksmannen på siden, så begynte jeg på det første glasset. Etter sånn ca 5 slurker merka jeg allerede virkningen. Ett glass senere så var jeg usikker på om jeg skulle ta et glass til, men eksmannen helte da oppi mer vin og da var det gjort! Klarte heldigvis å stoppe meg selv etter to glass og konkluderte med at mer enn det kan jeg ikke drikke før jeg er drita. To glass altså...
Så vet man det =D
Så det var litt om det gode som skjedde i går, nå over til to saker jeg er opptatt av som jeg ønsker å endre:
1: Jeg skriver så sykt mye! Egentlig nå har jeg begrensa meg veldig når jeg har skrevet disse innleggene. Jeg er et detaljmenneske og liker å få ned alt når jeg skriver. Så nå skal jeg jobbe med å skrive kortere og mer stikkordmessig. Det sparer tid og går raskere for dere som ikke leser denne bloggen uansett (haha).
2: Når jeg sier at jeg skal gjøre noe (som å rydde), så er det sagt. Da kan jeg ikke trekke meg, noe jeg er veldig flink til å gjøre! Og dette er en big deal for meg og ikke gjort over natta. Men noe jeg må jobbe veldig hardt med.
Hm, tror kanskje jeg skal lage en liste over dette så jeg har litt kontroll!
Men det som er greia er at på pakningsvedlegget til de nye medininene står det at de ikke skal blandes med alkohol, uten at det står noe mer om dette. Så googlet jeg litt og der stod det at enten så tåler man veldig lite alkohol, eller veldig mye alkohol på disse pillene. Av andres erfaringer så rådet man til å prøve seg frem i trygge omgivelser, før man eventuelt dro ut og drakk. Og nå har det seg slik at jeg eier ikke drikkekultur. Jeg er sånn at jeg er superbillig i fylla, fordi jeg drikker en flaske med vin og da er jeg d-r-i-t-a. Det er altså uten medisiner, og gudene vet hva jeg tåler nå! Så da dro jeg en tur innom polet og kjøpte en Cassandra. Cassandra er forøvrig den søteste vinen jeg noen gang har smakt. Den smaker som solbærsaft, og har 12% volum i seg, så det sier seg selv at den flaska går fort ned!
Anyway. Vel hjemme med ungene i seng og godt benka på sofaen med en film og eksmannen på siden, så begynte jeg på det første glasset. Etter sånn ca 5 slurker merka jeg allerede virkningen. Ett glass senere så var jeg usikker på om jeg skulle ta et glass til, men eksmannen helte da oppi mer vin og da var det gjort! Klarte heldigvis å stoppe meg selv etter to glass og konkluderte med at mer enn det kan jeg ikke drikke før jeg er drita. To glass altså...
Så vet man det =D
Så det var litt om det gode som skjedde i går, nå over til to saker jeg er opptatt av som jeg ønsker å endre:
1: Jeg skriver så sykt mye! Egentlig nå har jeg begrensa meg veldig når jeg har skrevet disse innleggene. Jeg er et detaljmenneske og liker å få ned alt når jeg skriver. Så nå skal jeg jobbe med å skrive kortere og mer stikkordmessig. Det sparer tid og går raskere for dere som ikke leser denne bloggen uansett (haha).
2: Når jeg sier at jeg skal gjøre noe (som å rydde), så er det sagt. Da kan jeg ikke trekke meg, noe jeg er veldig flink til å gjøre! Og dette er en big deal for meg og ikke gjort over natta. Men noe jeg må jobbe veldig hardt med.
Hm, tror kanskje jeg skal lage en liste over dette så jeg har litt kontroll!
onsdag 4. mai 2011
Så, hvorfor denne bloggen?
Jeg vurderte litt frem og tilbake om jeg skulle orke å skrive en blogg. Kommer jeg til å klare å holde det gående, eller blir det bare enda en av mine uferdige prosjekter? (helt sikkert!) Kommer det til å være interessant? Kommer jeg til å skrive det for andre, eller bare for meg selv? Hva skal jeg skrive om? Osv osv...
Jeg har ikke akkurat hatt det lett de siste månedene. Jeg har vært gjennom så mange saker de siste 5 månedene, at de aller fleste opplever noe slikt en gang kanskje hvert 5 år. La meg nevne det i 10 korte trekk:
1. Det begynte med en psykisk knekk i desember, der jeg følte at alle følelsene mine forsvant.
2. I januar prøvde jeg å bygge meg opp igjen
3. I februar skjønte jeg at jeg ikke kunne lure meg selv lenger, så jeg fikk en ny psykisk knekk. Her prøvde jeg også å ta mitt eget liv på en noe "diskrè" måte. Men det var først etter jeg gikk fra mannen og ba han ta med seg barna, fordi jeg følte at jeg ikkw klarte å ta vare på meg selv.
4. Endte opp på psykiatrisk i februar
5. Brukte februar og mars til å bygge meg opp igjen.
6: Grunnet seperasjon måtte praktiske ting ordnes: Salg av bil, hus, papirer måtte ordnes, møter osv osv. Men jeg følte at dette ble for mye for meg og jeg følte meg HELT mislykket.
7. Ny psykisk knekk i april, og som dere kan lese av det første innlegget mitt prøvde jeg å ta mitt eget liv.
8. Wake up call og jeg får lyst til å LEVE.
9. Hverdagen begynner
10. Lære seg forskjellen på å skille mellom hva som er ekte tanker og følelser, og hva som bare er vane. Vende seg til nye medisiner, utredning osv osv.
Så da faller jeg tilbake igjen til spørsmålet: Hvordan endrer man en sjel? Og siden det ikke akkurat er lite det er snakk om, så håper jeg å bruke denne bloggen til å kartlegge prosessen, og fokusere på de positive endringene. Jeg skriver dette først og fremst for meg selv, men om noen leser dette og finner ut at de har noe å lære, så er det bare en bonus.
Jeg har ikke akkurat hatt det lett de siste månedene. Jeg har vært gjennom så mange saker de siste 5 månedene, at de aller fleste opplever noe slikt en gang kanskje hvert 5 år. La meg nevne det i 10 korte trekk:
1. Det begynte med en psykisk knekk i desember, der jeg følte at alle følelsene mine forsvant.
2. I januar prøvde jeg å bygge meg opp igjen
3. I februar skjønte jeg at jeg ikke kunne lure meg selv lenger, så jeg fikk en ny psykisk knekk. Her prøvde jeg også å ta mitt eget liv på en noe "diskrè" måte. Men det var først etter jeg gikk fra mannen og ba han ta med seg barna, fordi jeg følte at jeg ikkw klarte å ta vare på meg selv.
4. Endte opp på psykiatrisk i februar
5. Brukte februar og mars til å bygge meg opp igjen.
6: Grunnet seperasjon måtte praktiske ting ordnes: Salg av bil, hus, papirer måtte ordnes, møter osv osv. Men jeg følte at dette ble for mye for meg og jeg følte meg HELT mislykket.
7. Ny psykisk knekk i april, og som dere kan lese av det første innlegget mitt prøvde jeg å ta mitt eget liv.
8. Wake up call og jeg får lyst til å LEVE.
9. Hverdagen begynner
10. Lære seg forskjellen på å skille mellom hva som er ekte tanker og følelser, og hva som bare er vane. Vende seg til nye medisiner, utredning osv osv.
Så da faller jeg tilbake igjen til spørsmålet: Hvordan endrer man en sjel? Og siden det ikke akkurat er lite det er snakk om, så håper jeg å bruke denne bloggen til å kartlegge prosessen, og fokusere på de positive endringene. Jeg skriver dette først og fremst for meg selv, men om noen leser dette og finner ut at de har noe å lære, så er det bare en bonus.
Abonner på:
Innlegg (Atom)