En tankevekker

Jeg fikk en virkelig tenkevekker sist uke.

Som jeg har nevnt tidligere er jeg oppvokst med å gjøre som jeg blir bedt om, og det har resultert i at jeg føyer meg lett for å gjøre andre glad. Men en stor grunn til min egen personlige revolusjon er nettopp det at jeg nå har begynt å sette ned foten, for det er mitt liv og jeg lever det som jeg vil! Dette har ført til en del kleine og kalde situasjoner med min familie, fordi dette her er nytt for oss alle. Jeg får dårlig samvittighet når jeg ber mamma om å ikke komme med rådene sine, og mamma føler at hun har gjort noe galt bare hun åpner munnen.

Jeg snakket med min søster her om dagen som poengterte: ”Mamma er ikke imot deg, hun bare vet ikke hvordan hun skal reagere”. (Dette kom etter en situasjon der jeg følte at mamma hadde stengt meg ute, noe som bare var en misforståelse som kom frem senere).

Og det er nettopp det. Vi vet ikke hvordan vi skal håndtere denne nye situasjonen. Det hadde vært enkelt å bare si ”kan ikke dere bare behandle meg som søsknene mine”, men greia er at i 26 år har de styrt og kontrollert meg, og det er ikke noe man bare kan legge fra seg. De er redd for å gjøre feil, fordi da kanskje blir jeg deprimert igjen (usannsynlig fordi jeg er mye bedre, men jeg skjønner dem). Men siden det de gjør er nytt, så føles det feil fordi det er ikke slik de har pleid å gjøre det.

Litt vanskelig å forklare, men det viktigste er at det ga meg en oppvekker og gjorde ting mye enklere å forstå.