Jeg prøvde å finne på en mer fantasifull overskift, men jeg syntes dette sier det som trengs.
Visningen jeg skulle på i siste innlegg gikk veldig bra. De forrige visningene var litt sånn: "Her er gangen, kjøkkenet, badet og det er rommet som skal leies ut". Men dit jeg dro ble jeg møtt av en hyggelig jente som kom med den samme setningen, etterfulgt av "vil du ha litt te?". Jeg sier ikke nei takk til det, så hun lagde meg te og vi ble sittende og snakke i en times tid. Vi hadde ganske mye til felles: Begge to liker å ha det rolig rundt seg (les: ingen tv), men har ingenting imot musikk. Vi spiser samme mat (les igjen: lavkarbo) og er begge skorpioner. Jeg nevnte ganske raskt at jeg hadde to barn, men for en gangs skyld viste jeg frem et bilde av begge barna, så hun fikk et positivt blikk på dem med en gang. Etterpå sa jeg at jeg ikke kjente til området og spurte om hun ville vise meg rundt, noe hun gjerne ville gjøre. Så etter å ha vist meg rundt i området i tre kvarter gikk vi like greit helt bort til Aker Brygge og tilbake igjen. På tilbaketuren stoppet hun derimot og sa: "Jeg har en visning i morgen, men syntes du er såppass hyggelig at jeg gjerne vil ha deg som leieboer. Når kan du flytte inn?" Jeg ble så glad at jeg hoppet og frydet litt, og måtte be om jeg fikk gi henne en klem. Utpå kvelden, etter å ha hentet en del ting, satt jeg i sengen på det nye rommet mitt og kjente hvordan tilværelsen lettet seg. Jeg kjente meg 10 kilo lettere og merket at smilet vendte tilbake.
Så svaret på sist innlegg - om lykken kan påtvinges - slapp jeg heldigvis å finne ut. Lykken fant meg først, og det er jeg veldig glad for.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar