Eksmannen min spurte meg i dag om jeg kunne tenke meg å bli sammen med han igjen, og svaret er: ”Ja”.
Jeg lengter ofte tilbake til den tryggheten han ga meg. Men jeg vet at jeg ikke er et sterkt nok menneske enda. Jeg er fortsatt svak for de gamle uvanene mine, men en uvane har jeg klart å vende om i det minste: Jeg føyer meg ikke lenger for mine foreldre.
Men jeg føyer fortsatt mine venner. Det er altfor enkelt for meg å manipulere, og jeg bruker enormt mye energi på å ikke være egoistisk, og heller lytte til deres ønsker. Så jeg vet at om jeg hadde gått tilbake igjen til han, så ville jeg fortsatt utnyttet han.
Følelsene mine for han er fortsatt uendret. Ja, de er der når han er i nærheten, men så fort jeg treffer en som vekker min interesse blir han raskt lagt på skyggesiden.
Han er et altfor godt menneske til at jeg skal kunne gå tilbake igjen til han.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar