Frihet

Jeg er blitt utfordret med mange nye tanker i det siste. Det at jeg prøvde å ta mitt eget liv har jeg til nå sett har vært en nødvendighet for at denne endringen skulle skje. Slik har jeg tenkt det hittil ihvertfall. Men for noen dager siden fikk jeg et bilde i hodet mitt fra da jeg satt på doen med en håndfull piller og skulle til å sluke den første ”dosen”. Bare tanken var absurd! Helt fullstendig uforståelig, noe som har gjort at jeg er enda mer gira på livet.

Livet har så mye å gi. Det er så mye der ute jeg ikke vet, og så mye jeg ønsker å lære. Jeg kjenner selv at der jeg på et område pleide å være veldig smart før – opplever jeg nå (gjennom alt som har skjedd), at jeg føler meg rett og slett dum. Men på den annen side har jeg oppdaget mange nye måter å lære på. Jeg bruker sansene til å forstå bedre, og derfor har jeg på en måte blitt smartere.

Jeg tenker også nå mer enn før. Tenker på handlinger, konsekvenser. Ingenting blir gjort uten at det er dypt veloverveid opp og i mente. Dette gjør hverdagen min tryggere. Allikevel kjenner jeg en impuls som skriker til meg at jeg må komme meg vekk. Ut i verden, oppdage den. India, Thailand, New Zealand. Menneskene, kulturene, religionene. Alt er så spennende og det er så mye jeg vil lære. Akkurat nå er det kun samvittigheten min som holder meg igjen, fordi jeg vet at økonomien i skrivende stund fint hadde tillatt reisen. (Om jeg da ikke tenker på å spare til egen bolig.)

Dagene i den nye boligen er ensomme. Jeg merker nå hvor fantastisk det var å bo med min eksmann, og det skjer oftere og oftere at jeg lengter tilbake til han. Og lengselen går forbi savn. Det er han jeg savner, og jeg kjenner en stor sorg i hjertet over det jeg har gått ifra. Dette får meg til å revurdere alt som skjer, men allikevel kan jeg ikke gi meg nå. Jeg er på vei inn i en ny periode i livet mitt, og å stoppe nå, vil være som å kaste vekk alt jeg har ofret for dette. Jeg skal fullføre, og deretter skal jeg kjenne på følelsene mine på nytt. Kjenne om de er sterkere eller ikke. Og så må jeg spørre meg selv noen ganger: Er det han jeg savner, eller er det bare tanken på det?

Men jeg er ikke klar for kjærligheten nå. Det er hyggelig å være betatt av noen, men lenger enn det har jeg ikke mulighet til å forplikte meg. Jeg er ikke klar til å fanges igjen.

Jeg er klar til å gå inn i et forhold igjen, når jeg ser på forholdet som en frihet, og singellivet som et fangenskap. Og der er jeg bare ikke enda!