Jeg har oppdaget gnisten! Du vet… det sekundet to mennesker finner ut at de har mer til felles enn at de bare tar bussen sammen, jobber sammen, går i samme menighet, trener på samme plass. Det sekundet èn sier noe, og den andre responderer med et ufattelig vakkert smil dandert med glitrende øyne.
At jeg ikke har sett det før, og enda har det alltid vært der! Med den ene venninnen på barneskolen tror jeg vi bare oppdaget samtidig at vi begge var ensomme. Med den andre venninnen var det trolig bamsemumsen som gjorde sitt inntog på vennskapet vårt.. Med henne jeg bor med nå var det at vi likte samme mat, og med eksmannen var det omtenksomheten gjennom å støtte vår felles venninne hjem da hu var kav drita. Og lista er lang. Jeg har aldri tenkt over det før, ikke før i dag. I dag var jeg nemlig med noen kollegaer etter jobb. Vi satt rundt et bord og jeg underholdt barnet til den ene sjefen som var der. Tviler på at det var akkurat det som fanget oppmerksomheten hans, men inntil da hadde jeg så vidt fått et smil fra den ene kollegaen min(ikke at han hadde ignorert meg, bare ikke snakket om noe særlig annet enn bøker), men da… da kom gliset, og plutselig gikk han på siden min så jeg slapp å gå alene.. Han viste interesse for et mulig vennskap (og jeg er rimelig sikker på at det ikke er mer, siden han har samboer), og det kjennes veldig godt. Jeg kommer til å bli mer oppmerksom på dette øyeblikket videre, så søtt det er!
Jeg var på kristenleir sist uke og det var noget interessant. Jeg tilbrakte noe tid med en fyr som har utnyttet meg ekstremt mye siden ”vennskapet” vårt tok form, men etter en hendelse jeg ikke orker å gå nærmere innpå (fordi det tar så lang tid å forklare), fikk jeg sagt klart ifra hva jeg mener om han. Jeg har også tatt en ny opprydning på vennelista mi på face, det er alltid frigjørende =D
Fokuset mitt om meg selv og drømmene går noe opp og ned, men nå skjer det også veldig mye her. Både sosialt og privat. Jeg begynner for eksempel på skole om bare en måned, og det gleder jeg meg masse til. Og om bare to lange uker får jeg bruke hele 5 dager sammen med elsklingene mine. Jenta mi skal også få være med meg tilbake til oslo i noen dager, så får vi litt etterlengtet mor og datter tid <3
Jeg driver forresten og planlegger en reise. Jeg har alltid drømt om å reise til Asia, India, Tibet og New Zealand, og før jeg slår meg til ro med livet ønsker jeg å komme forbi det steget som alltid har fått meg til å lengte tilbake. Jeg vil gå pilegrimsreise i Asia, og jeg vil jobbe litt som misjonær, kanskje i Afrika? Jeg ønsker å gi av meg selv, og ikke få annet enn takk og klem tilbake. Eller bare det å se at din tid har ført til at noen andre har fått større livsglede. Jeg vil bruke minst 3 måneder på reisen, men jeg ser for meg at det varer i nærmere ett år.
Jeg lærer også mye av barn for tiden. Barn har den egenskapen at de gjør ting med et helt hjerte, fordi de ikke har lært konsekvensene av handlingene sine. Som voksne mennesker blir vi holdt tilbake fra drømmene våres gjennom en unødig frykt. ”Hva om vi ikke får det til, hva om det ikke er som vi forventet, hva med alt jeg må ofre hvis det ikke en gang er verdt det?” Barn tenker ikke slik, og derfor tror jeg også barn er lykkeligere. Når man er små drømmer en kanskje om å bli musiker, men da tenker man ikke på at for å få et ”ja”, må man først oppleve 100 ”nei”. Kanskje bare ett nei er nok til å gi opp drømmene sine, for da har man opplevd en konsekvens med å følge drømmen sin? Men jeg sier til helvete med konsekvensene! Hvis du står mellom valget å gjøre eller ikke gjøre, og du vet du kommer til å angre resten av ditt liv om du ikke gjør det, så hva venter du på? Hopp i det, eller hopp i havet! Bare ikke la deg selv drukne i alle sorgene over at du aldri fikk det til, før du en gang tok en sjanse og forsøkte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar