Jeg savner deg

Når jeg står opp ved daggry alene i en seng, savner jeg å legge meg inntil deg og nyte de få minuttene før barna våkner. Når frokosten er fortært, og jeg skal balansere tekoppen min fra kjøkkenet til stuebordet, er det ingen som klager over at koppen har for mye te i seg, eller at jeg legger igjen teposene mine overalt.

Når jeg drar på jobb og det går noen timer kan jeg ikke sende mld til deg og spørre hva som blir til middag, og når jeg kommer hjem kan jeg ikke irritere meg over at du enten later deg (har litt deg-tid) i sofaen, eller glede meg over at du har shinet huset uten at jeg ba deg om det. Jeg savner å se deg leke med barna, og det barnlige gliset du får når rampetrolla herjer med pappaen sin. Jeg savner at når jeg hadde en dårlig dag, så var du der og gjorde alt i din makt for at den skulle bli bedre.

Når jeg la meg, pleide du å komme opp samtidig som meg. Jeg irriterte meg alltid over dette før, hva var det jeg tenkte med?

Og jeg savner å ha deg der, som en venn. En som lyttet til det jeg hadde å si. En som kunne se rasjonelt på ting og komme med objektive råd. En som roet meg ned når jeg enten var hissig, hysterisk, sint eller lei meg. Jeg skulle bare ønske jeg kunne vært mer for deg, slik at jeg følte meg verdig nok oss. Jeg skulle ønske jeg hadde følelser for deg, at jeg elsket deg. Du var så god, og enda etter alt jeg har gjort deg, så er du fortsatt et fantastisk menneske.

Det er så mye jeg ikke har lenger, og jeg skulle så gjerne fått alt tilbake. Hadde det bare ikke vært for at jeg er jeg. Men jeg jobber med det.