Da jeg var pasient på psykiatrisk avdeling husker jeg at jeg ble fortalt av avdelingspskylogen: ”Det er en stor sannsynlighet for at du kan forelske deg i en psykopat”.
Haka mi falt ned på knærne og jeg husker jeg ble helt sjokkert av utsagnet. Han spurte meg hva jeg syntes om det, og jeg svarte at jeg var uenig. Han ga meg ingen forklaring om hvorfor han tenkte slik heller, han bare mente det. Da jeg ble skrevet ut og det hadde gått noen uker, vendte tankene mine tilbake til dette, og alltid tenkte jeg ”pøh, så latterlig”. Gjennom sommeren og starten på høsten var det den samme tanken som dukket opp i hodet mitt. Jeg var irritert over at han kunne sagt noe slikt, og tenkte han måtte være en utrolig dårlig menneskekjenner. Og dette var jobben hans!
Det er en grunn til at jeg sier dette nå, enda det har plaget meg så lenge. Jeg har tenkt veldig mye på dette med følelsene for min eksmann og min egen verdi i det siste. Siste innlegg handlet om at jeg hadde følelser for han, men jeg hadde fortsatt ingen forklaring på hvorfor jeg lett forelsket meg i andre uten den minste tegn til dårlig samvittighet da vi var sammen. Jeg snakket om dette med en venn for en ukes tid siden, og plutselig traff det meg. (Jeg elsker disse aha-opplevelsene) Svaret hadde vært foran nesa mi hele tiden.
Hvis vi spoler tilbake til da jeg var 16 år. På den tiden hadde jeg akkurat begynt på videregående og fikk for første gang masse oppmerksomhet. Før dèt hadde jeg vært mobbeoffer på barne –og ungdomsskolen. Jeg elsket oppmerksomheten jeg fikk nå. Jeg var blant de populære jentene på skolen og de kjekkeste guttene sendte meg meldinger og sa hvor pen jeg var og at de ville date meg. Jeg hadde til og med en hemmelig beundrer! Jeg fikk etter hvert nummeret til en gutt gjennom en venninne. Han gikk i militæret og jeg endte med å ringe han, og fra da av snakket vi i flere timer hver dag i mange uker. Helt til en kveld i november der han ble drita og kalte meg en jævla hore (på kødd, men allikevel!) Jeg slang på røret (haha, det var på den tiden man faktisk kunne slenge på røret og ikke hadde en knapp å trykke på), og lovet meg selv å ikke ringe han. Jeg hadde det altfor bra med meg selv og hadde altfor mange beundrere til å kaste bort mer tid på han. Så rett før jul var jeg på en weekendleir og skulle lære meg swing. Jeg møtte en annen gutt på kurset og han og jeg fant raskt tonen. Han var så snill, omsorgsfull og omtenksom! Jeg elsket å være i selskapet hans… i begynnelsen. Men så begynte han å sende meg meldinger når vi var fra hverandre – hele tiden – og bare fine ting. Jeg mistet mer og mer motet. Da vi var på kino og han rev lommeboka fra hendene mine og nektet meg å betale, så følte jeg meg bare liten. Selvtilliten min sank på bånn, jeg fortjente vel ikke å bli behandlet som en prinsesse? Jeg var jo mobbeoffer og det må ha vært en grunn til at jeg hadde vært mobbeoffer siden dagen jeg satte mine bein på norsk jord! (Jeg hadde selvfølgelig allerede glemt hvor godt jeg hadde hatt det de siste månedene)
To dager før julaften ringte militærfyren opp igjen og hjertet mitt hoppet. Han ville treffes og som sagt så gjort og jeg falt pladask. Han var en stille fyr, ikke særlig sjarmerende og egentlig gjorde han ikke så mye ut av seg i det hele tatt. Vi tilbrakte noen dager sammen før det ble nyttårsaften. Denne dagen ville jeg være alene, fordi jeg skjønte jeg hadde et viktig valg å foreta meg: Militærduden, eller snille-fyren. Den andre januar var valget tatt, og jeg slo opp med den snille fyren til fordel for han som var stille.
Spol fremover igjen til sånn ca alle kjærestene jeg har hatt før eksmannen min. Alle gangene har jeg vært deprimert og flere av gangene kunne jeg velge mellom the good guy og the bad guy. Jeg valgte alltid the bad guy – han som ikke kom til å behandle meg så bra, fordi jeg fortjente ikke en snille gutt.
Da jeg møtte min eksmann hadde jeg det egentlig helt greit. Jeg hadde flyttet hjemmefra og gikk på internatskole, da min venninne som var på besøk og hadde kjent han i flere år - introduserte meg for ham. Jeg hadde akkurat fått hjertet mitt knust da en fyr jeg likte ble sammen med en jente jeg ikke likte, så jeg var ikke interessert i å bli sammen med noen. Men da jeg møtte han virket han veldig snill. Faktisk så snill at jeg stilte spørsmål ved motivene hans med en gang. Vi datet litt av og på, men jeg følte meg bare ikke klar for en romanse, så jeg knuste hjertet hans hver gang. Jeg gikk fra å ha det helt greit til å ikke finne meg til rette på skolen, og til å hate kroppen min så mye at jeg sluttet nesten helt å spise. Jeg var på bånn igjen. Denne gangen ville jeg bare bli ferdig med skolen, men jeg husker spesielt en episode som jeg ønsker å ta med. Koret jeg sang i skulle synge julesanger i sentrum, og rett før vi skulle begynne ringte telefonen. Det var mamma – farfar hadde gått bort den natten. Jeg falt sammen i en haug og ønsket kun at ett menneske skulle være der – nemlig han jeg hadde datet av og på. Han kastet seg inn i bilen, hentet meg og kjørte meg hjem. Det var så godt å ha han der, for uansett hva han gjorde kunne det ikke bli feil.
Litt over ett år senere begynte vi å date igjen. Jeg hadde det litt bedre på den tiden, men slet fortsatt med en del ting. Heldigvis bodde jeg nå med en venninne jeg kunne snakke med om ting, og det gjorde livet mitt lettere. En kveld inviterte date-duden meg med ut på by’n, og jeg downet en 500 ml tyrker før man kunne sagt simsalabim. Jeg var drita! Og hva gjorde date-duden? Han passet på meg. Han holdt håret tilbake da jeg spøy, ba taxisjåføren kjøre pent i svingene og ikke prøvde han seg på meg heller. Jeg var nå overbevist om at han bare var snill, og ikke hadde andre intensjoner enn at han faktisk bare ville være sammen med meg.
Derfra gikk det fort, og jeg følte at jeg måtte holde på han koste hva det koste vil. Da han hadde møtt mine foreldre og jeg hadde fått streng beskjed om å ikke skremme han vekk, var jeg bare mer bestemt på å ikke la han slippe unna. Så hva skjedde? Jo, jeg ble gravid. Vi flyttet til hjembyen hans og der skulle vi bo. Graviditeten og barsel var et helvete, følelsene mine for eksmannen min forsvant og jeg hadde det jævlig. Jeg torde bare ikke å fortelle det til noen. Man skal jo være lykkelig når man er mamma! Men jeg var ikke det, og ikke elsket jeg datteren min slik en mor skal gjør før hun var nesten ett år. Siden eksmannen min var på reisejobb brukte jeg mye av tiden min til å drømme meg bort. Jeg gikk tur med frøkna og speidet etter kjekke gutter som jeg fantaserte om. Når jeg ser tilbake så hadde alle disse guttene et ordentlig bad-boy utseende. Jeg hadde det virkelig ikke bra med meg selv, og jeg søkte bestandig etter noen som kunne behandle meg som det jeg følte meg. I de periodene eksmannen min var hjemme lot jeg han aldri tro noe annet enn at jeg var stupforelsket i han. Stakkars mannen ante ingenting. Selv i tiden rett før vi giftet oss var jeg vilt betatt av en gutt som var en turist eller lignende. Skikkelig bad-boy jeg fint kunne ha giftet meg med, bare han ikke behandlet meg like fint som eksmannen min! Og bryllupsdagen var en kjempebløff. Jeg husker jeg møtte Mr. Bad-boy i foajeen på hotellet og at jeg fantaserte at jeg bare kastet meg over han. Heldigvis skjedde det aldri, men man skjønner iallfall hva som foregikk i hodet mitt den dagen – alt annet enn min eksmann.
Da jeg igjen falt på bånn i desember i fjor og jeg sa til min eksmann at jeg aldri hadde elsket han, var alle knust. Igjen var jeg så overskygget av det negative at jeg hadde glemt de gode stundene. Vi prøvde å dra til ekteparrådgiver uten at det hjalp. Det var en gutt jeg hadde hatt følelser for tidligere som dukket opp i livet mitt igjen og følelsene blusset opp på nytt, da var det bare en ting å gjøre – å gjøre det slutt med eksmannen. Jeg hadde det jævlig nok med meg selv å spille med, og eksmannen min fortjente noen bedre enn meg. Og så gikk det nedover og nedover og nedover, og resten av den historien kjenner dere til. Men så begynte et nytt kapittel i livet mitt, eller skal jeg heller si en ny bok? Der jeg er nå, der jeg kjenner at jeg er tilstede i mitt eget liv. Jeg lever det ikke for andre, jeg lever det kun for meg selv. Jeg har det kjempebra og jeg vet hvor jeg vil og hva jeg trenger. Jeg vet at jeg er verdifull. Den 4 juli 2011 skrev jeg et innlegg om det å være bra nok. Psykologen hadde spurt meg dette, om jeg ikke bare kunne tenke sånn. Det var for vanskelige da, faktisk helt utenkelig. I dag er det omvendt. I dag vet jeg at jeg er bra nok! I en liten bok jeg leser skrevet av Ellen Hvar som heter Drømmekraft (jeg nevnte at jeg var på et foredrag av henne tidligere), står det skrevet dette: ”Jeg er fullkommen slik jeg er, akkurat her og nå. Det er verken for mye eller for lite av meg. Jeg elsker meg selv mer i dag enn jeg gjorde i går, og jeg behandler meg selv som en som her høyt elsket.”
Det er så vakkert og kunne ikke vært mer sant. Men hvor høyt hadde jeg ikke ledd av det for ett år siden, eller lukket igjen boka og tenkt hvor tåpelig det var?!
Bortsett fra den korte perioden da jeg var 16 år gammel, har jeg vært deprimert fra jeg var 14 år gammel. Hele tiden. Mitt første selvmordsforsøk var da jeg var 14, senere hadde jeg ett da jeg var 17, et sterkt ønske om det da jeg var 19, og siden det bare ønsket at kreften skulle ta meg. Og gjennom alle periodene har jeg søkt etter noen som kunne behandle meg slik jeg følte meg. Da er det ikke lenger vanskelig å forstå det psykologen min sa om at jeg hadde evnen til å forelske meg i en psykopat. Og da er det mye mye enklere å forstå hvorfor jeg i dag har følelser for min eksmann, og hvorfor jeg tør å satse på han. Jeg vet at jeg er verdifull, og jeg vet at jeg fortjener å bli behandlet som en prinsesse. Jeg hva som drar meg ned i gjørma, og jeg vet først og fremst at jeg aldri, aldri, aldri skal ned til et så lavt nivå igjen.
Det er livet altfor godt til!
