Jeg savner deg

Når jeg står opp ved daggry alene i en seng, savner jeg å legge meg inntil deg og nyte de få minuttene før barna våkner. Når frokosten er fortært, og jeg skal balansere tekoppen min fra kjøkkenet til stuebordet, er det ingen som klager over at koppen har for mye te i seg, eller at jeg legger igjen teposene mine overalt.

Når jeg drar på jobb og det går noen timer kan jeg ikke sende mld til deg og spørre hva som blir til middag, og når jeg kommer hjem kan jeg ikke irritere meg over at du enten later deg (har litt deg-tid) i sofaen, eller glede meg over at du har shinet huset uten at jeg ba deg om det. Jeg savner å se deg leke med barna, og det barnlige gliset du får når rampetrolla herjer med pappaen sin. Jeg savner at når jeg hadde en dårlig dag, så var du der og gjorde alt i din makt for at den skulle bli bedre.

Når jeg la meg, pleide du å komme opp samtidig som meg. Jeg irriterte meg alltid over dette før, hva var det jeg tenkte med?

Og jeg savner å ha deg der, som en venn. En som lyttet til det jeg hadde å si. En som kunne se rasjonelt på ting og komme med objektive råd. En som roet meg ned når jeg enten var hissig, hysterisk, sint eller lei meg. Jeg skulle bare ønske jeg kunne vært mer for deg, slik at jeg følte meg verdig nok oss. Jeg skulle ønske jeg hadde følelser for deg, at jeg elsket deg. Du var så god, og enda etter alt jeg har gjort deg, så er du fortsatt et fantastisk menneske.

Det er så mye jeg ikke har lenger, og jeg skulle så gjerne fått alt tilbake. Hadde det bare ikke vært for at jeg er jeg. Men jeg jobber med det.

Gnisten, reise og barn

Jeg har oppdaget gnisten! Du vet… det sekundet to mennesker finner ut at de har mer til felles enn at de bare tar bussen sammen, jobber sammen, går i samme menighet, trener på samme plass. Det sekundet èn sier noe, og den andre responderer med et ufattelig vakkert smil dandert med glitrende øyne.

At jeg ikke har sett det før, og enda har det alltid vært der! Med den ene venninnen på barneskolen tror jeg vi bare oppdaget samtidig at vi begge var ensomme. Med den andre venninnen var det trolig bamsemumsen som gjorde sitt inntog på vennskapet vårt.. Med henne jeg bor med nå var det at vi likte samme mat, og med eksmannen var det omtenksomheten gjennom å støtte vår felles venninne hjem da hu var kav drita. Og lista er lang. Jeg har aldri tenkt over det før, ikke før i dag. I dag var jeg nemlig med noen kollegaer etter jobb. Vi satt rundt et bord og jeg underholdt barnet til den ene sjefen som var der. Tviler på at det var akkurat det som fanget oppmerksomheten hans, men inntil da hadde jeg så vidt fått et smil fra den ene kollegaen min(ikke at han hadde ignorert meg, bare ikke snakket om noe særlig annet enn bøker), men da… da kom gliset, og plutselig gikk han på siden min så jeg slapp å gå alene.. Han viste interesse for et mulig vennskap (og jeg er rimelig sikker på at det ikke er mer, siden han har samboer), og det kjennes veldig godt. Jeg kommer til å bli mer oppmerksom på dette øyeblikket videre, så søtt det er!

Jeg var på kristenleir sist uke og det var noget interessant. Jeg tilbrakte noe tid med en fyr som har utnyttet meg ekstremt mye siden ”vennskapet” vårt tok form, men etter en hendelse jeg ikke orker å gå nærmere innpå (fordi det tar så lang tid å forklare), fikk jeg sagt klart ifra hva jeg mener om han. Jeg har også tatt en ny opprydning på vennelista mi på face, det er alltid frigjørende =D

Fokuset mitt om meg selv og drømmene går noe opp og ned, men nå skjer det også veldig mye her. Både sosialt og privat. Jeg begynner for eksempel på skole om bare en måned, og det gleder jeg meg masse til. Og om bare to lange uker får jeg bruke hele 5 dager sammen med elsklingene mine. Jenta mi skal også få være med meg tilbake til oslo i noen dager, så får vi litt etterlengtet mor og datter tid <3

Jeg driver forresten og planlegger en reise. Jeg har alltid drømt om å reise til Asia, India, Tibet og New Zealand, og før jeg slår meg til ro med livet ønsker jeg å komme forbi det steget som alltid har fått meg til å lengte tilbake. Jeg vil gå pilegrimsreise i Asia, og jeg vil jobbe litt som misjonær, kanskje i Afrika? Jeg ønsker å gi av meg selv, og ikke få annet enn takk og klem tilbake. Eller bare det å se at din tid har ført til at noen andre har fått større livsglede. Jeg vil bruke minst 3 måneder på reisen, men jeg ser for meg at det varer i nærmere ett år.

Jeg lærer også mye av barn for tiden. Barn har den egenskapen at de gjør ting med et helt hjerte, fordi de ikke har lært konsekvensene av handlingene sine. Som voksne mennesker blir vi holdt tilbake fra drømmene våres gjennom en unødig frykt. ”Hva om vi ikke får det til, hva om det ikke er som vi forventet, hva med alt jeg må ofre hvis det ikke en gang er verdt det?” Barn tenker ikke slik, og derfor tror jeg også barn er lykkeligere. Når man er små drømmer en kanskje om å bli musiker, men da tenker man ikke på at for å få et ”ja”, må man først oppleve 100 ”nei”. Kanskje bare ett nei er nok til å gi opp drømmene sine, for da har man opplevd en konsekvens med å følge drømmen sin? Men jeg sier til helvete med konsekvensene! Hvis du står mellom valget å gjøre eller ikke gjøre, og du vet du kommer til å angre resten av ditt liv om du ikke gjør det, så hva venter du på? Hopp i det, eller hopp i havet! Bare ikke la deg selv drukne i alle sorgene over at du aldri fikk det til, før du en gang tok en sjanse og forsøkte.

Frihet

Jeg er blitt utfordret med mange nye tanker i det siste. Det at jeg prøvde å ta mitt eget liv har jeg til nå sett har vært en nødvendighet for at denne endringen skulle skje. Slik har jeg tenkt det hittil ihvertfall. Men for noen dager siden fikk jeg et bilde i hodet mitt fra da jeg satt på doen med en håndfull piller og skulle til å sluke den første ”dosen”. Bare tanken var absurd! Helt fullstendig uforståelig, noe som har gjort at jeg er enda mer gira på livet.

Livet har så mye å gi. Det er så mye der ute jeg ikke vet, og så mye jeg ønsker å lære. Jeg kjenner selv at der jeg på et område pleide å være veldig smart før – opplever jeg nå (gjennom alt som har skjedd), at jeg føler meg rett og slett dum. Men på den annen side har jeg oppdaget mange nye måter å lære på. Jeg bruker sansene til å forstå bedre, og derfor har jeg på en måte blitt smartere.

Jeg tenker også nå mer enn før. Tenker på handlinger, konsekvenser. Ingenting blir gjort uten at det er dypt veloverveid opp og i mente. Dette gjør hverdagen min tryggere. Allikevel kjenner jeg en impuls som skriker til meg at jeg må komme meg vekk. Ut i verden, oppdage den. India, Thailand, New Zealand. Menneskene, kulturene, religionene. Alt er så spennende og det er så mye jeg vil lære. Akkurat nå er det kun samvittigheten min som holder meg igjen, fordi jeg vet at økonomien i skrivende stund fint hadde tillatt reisen. (Om jeg da ikke tenker på å spare til egen bolig.)

Dagene i den nye boligen er ensomme. Jeg merker nå hvor fantastisk det var å bo med min eksmann, og det skjer oftere og oftere at jeg lengter tilbake til han. Og lengselen går forbi savn. Det er han jeg savner, og jeg kjenner en stor sorg i hjertet over det jeg har gått ifra. Dette får meg til å revurdere alt som skjer, men allikevel kan jeg ikke gi meg nå. Jeg er på vei inn i en ny periode i livet mitt, og å stoppe nå, vil være som å kaste vekk alt jeg har ofret for dette. Jeg skal fullføre, og deretter skal jeg kjenne på følelsene mine på nytt. Kjenne om de er sterkere eller ikke. Og så må jeg spørre meg selv noen ganger: Er det han jeg savner, eller er det bare tanken på det?

Men jeg er ikke klar for kjærligheten nå. Det er hyggelig å være betatt av noen, men lenger enn det har jeg ikke mulighet til å forplikte meg. Jeg er ikke klar til å fanges igjen.

Jeg er klar til å gå inn i et forhold igjen, når jeg ser på forholdet som en frihet, og singellivet som et fangenskap. Og der er jeg bare ikke enda!