Jeg er pesten sjæl

Hvorfor skal det være så vanskelig å føle seg lykkelig, verdsatt, og det å bety noe for noen?

Jeg sitter her sykmeldt, delvis fordi jeg er syk med magekatarr, men også fordi jeg syntes det er ufattelig deilig å slippe å være et medmenneske i noen dager. Jeg føler at jeg gir så enormt mye av meg selv. Virkelig mye. Jeg lytter til mine venner, trøster dem, bruker energi på å sette meg inn i deres situasjon og hverdag, slik at jeg kan forstå dem og dermed hjelpe dem bedre. Dette er selvsagt en helt normal ting å gjøre, men dess eldre jeg blir, dess oftere erfarer jeg at de samme personene trekker seg helt tilbake. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi de tror de er en byrde for meg, eller kanskje jeg faktisk ikke er en så god venn som jeg innbiller meg at jeg er. Uansett hva forklaringen er, så gjør det bare så uendelig vondt.

Jeg er ensom. Jeg er omringet av folk i alle kanter, men må allikevel mase meg til selskap. Jeg inviterer meg selv på besøk hos andre, ringer venner, sender meldinger, tar kontakt. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde telefonen min stått helt stille, og det gjør vondt. Det gjør vondt å tenke at det ikke er noen som bryr seg like mye om meg, slik jeg bryr meg om dem. Det gjør vondt å aldri bli bedt med ut, om det så er en filmkveld, eller en tur på byen. Min siste invitasjon kom fra min egen mor. Før det igjen, vet jeg ikke.

Nå har det seg slik at samtlige av mine venner sliter med depresjon, eller andre psykiske lidelser. Jeg har gitt opp å prøve å finne ut hvorfor det er slike mennesker som tiltrekker meg. Jeg føler meg veldig komfortabel rundt disse menneskene. Vi kan ha en hel samtale sammen, uten å si ett eneste ord. Hvis jeg forsøker å holde en samtale med noen som har hatt livet sitt servert på gullfat, føles det som h*n snakker gresk, og jeg snakker kinesisk. Det går bare ikke.

Grunnen til at dette plager meg så mye, at jeg må skrive det ut, er fordi det ser ut som om dette er et mønster som gjentar seg. Da ser det som regel slik ut:
> Jeg møter en ny person, som jeg får en veldig god kjemi med.
> Han, eller hun og jeg bruker masse tid sammen. Vi blir godt kjent, og har det veldig fint.
> Jeg kommer til det punktet der jeg har delt "hele" livet mitt med vedkommende. De godtar meg for den jeg er (ser det ut til), og jeg føler meg trygg i deres selskap. Opplevelsen er gjensidig, innbiller jeg meg.
> Med ett svarer ikke vedkommende på mail, meldinger, telefoner osv. (Nå høres det kanskje ut som jeg bombarderer vedkommende med slikt, men jeg gjør ikke det. Tror jeg.
> Vi ender med et svært overfladisk forhold, og som regel ebber hele vennskapet ut i et ingenting.

Nå har det altså skjedd igjen. Dette er andre gangen på ett år, og enda faktumet er tydelig, så er det enda bare i ferd med å skje. For to uker siden snakket vi sammen hele tiden, nå svarer han svært overflødig på meldinger, om han gjør det i det hele tatt. Og det gjør så vondt, og stikker så hardt at jeg bare vil legge meg ned og gråte. Eller aller helst stenge meg inne i leiligheten min, slik at ingen kan såre meg igjen, - men slikt går faktisk ikke når man er mor.
Jeg har blitt utrolig glad i han også, og det forundrer meg hvor mye man kan bry seg om et menneske, når man bare har kjent det i ca 10 uker (eller deromkring). Personen før han var en arbeidskollega. I vintertidene var jeg kjempemasse hos henne. Vi snakket sammen om løst og fast, og plutselig dukker hun opp på jobb en dag, og alt jeg får er et "hei". Ok, det var litt overdrevent. Vi snakker sammen enda, men det blir med det overflødige. Hun har fortalt meg at det er psykisk, at det ikke har noe med meg å gjøre. Det sa han også. Det har alle de andre også sagt, som jeg har mistet kontakten med. Oftest uten en forklaring, men når mønsteret er så definert, så tydelig, så kan jeg ikke unngå å tenke at det er meg. Det er min feil. Det er noe jeg sier, eller noe jeg gjør. Det er selvsagt en grunn til at folk tror jeg er et viktig menneske i livet deres, før de skyr meg som pesten.

Men hva er det da? Jeg har kalt denne bloggen veien til lykke, fordi jeg vil bryte ut av de destruktive mønstrene mine, for å bli et bedre menneske. Men jeg vet jo ikke hva jeg gjør galt? Hvorfor mister jeg de personene jeg er glad i? Det samme med potensielle kjærester (som jeg egentlig hadd gitt opp å finne). Hvorfor viker de unna, når jeg endelig har blitt komfortabel å være rundt dem?

Å være sterk når alle andre rundt deg er syke

Av og til, er det vondt å være menneske, enda det ikke er noe som helst som er galt. Du har en stabil økonomi, tak over hodet, kommer over ens med alle, bil, glade barn, en bra jobb, osv. Så hvorfor har jeg det vondt? Fordi nesten alle jeg kjenner har det helt for jævlig om dagen. Iallfall de som jeg teller som nære venner.

Det gjør så vondt å stå på utsiden, og ikke få lov til å hjelpe. Eller bo så langt unna, at det å hjelpe til er fysisk umulig.

En nær venninne våknet i sommer opp fra koma. Det første hun fikk vite var at hun hadde overlevd et alvorlig selvmordsforsøk, mens kjæresten hennes lykkes. Hun ble siktet for medvirkning til selvmord. Siden dette har hun kjempet seg fra dag til dag. Skal hun fortsette, eller skal hun gi opp? Sist jeg fikk kontakt med henne lå hun innlagt på sykehuset igjen, etter en psykotisk hendelse. Hun skulle bli avhørt, da de var usikre på om skadene på kroppen hennes var noe hun klarte å gjøre selv, eller om det var noen som hadde gjort det mot henne. Hun er psykotisk. Min gode, herlige, en gang friske venninne som bor på andre siden av landet, og som ikke er sterk nok til å ta imot besøk, er psykotisk. Og hva kan jeg gjøre for henne? Ikke en dritt

Min venninne (dette er en annen venninne) gjennom 15 år ligger nå på utredning for grensepsykose. Hun har hatt det tøft siden 22 juli, 2011, da hun plutselig utviklet angst. Siden da har hun blitt verre, og det siste 1.5 året har hun vært inn og ut av DPS, etter utallige selvmordsforsøk. Hun også bor på andre siden av landet, men vi holder telefonkontakt. Det er allikevel vondt å ikke kunne stille opp mer.

En venninne på jobb har også sitt og stri med. Nå sist har hun fått beskjed at hun kanskje ikke får beholde jobben sin, så hun føler seg ubrukelig. Greit nok, ikke det verste som kan skje, men heller ikke så moro å vite at venninnen din sitter på do og gråter halve arbeidsdagen, og hvis du forlater arbeidsstasjonen, så mister sikkert du også jobben. En kompis har slitt med psyken i over 10 år. Han har hatt en bra periode de siste 5 årene, men falt ned igjen i høst. Igjen, andre siden av landet. Igjen, ingenting jeg kan gjøre.

Og til slutt enda en kompis som fikk vite at en person som står han svært nær døde i helgen. Den avdøde var fastboende i et annet land, så han må reise vekk for å delta i begravelsen. Saken er bare at han er vokst opp til å «tro» at menn gråter ikke. Så i stedet for å gråte, så gjør han ting som er verre. Mye verre. Som han selv sier: Jeg kommer til å gjøre mye dumt når jeg er ute av Norge…

Og jeg? Nei jeg har stabil økonomi, glade barn, en bil som fungerer, en bra jobb, osv… og jeg kjenner at jeg hater det.

Tror jeg kommer til å skrive mer om akkurat dette...