Home is where the heart is

Home is where the heart is.

Jeg har tenkt mye på dette uttrykket I det siste. Stedet jeg bor er en veldig kjedelig plass. Det er lite å finne på, lite som er åpent, og de fleste som vil finne på noe, (annet enn å bli drita), ender opp med å trene.

Så hvorfor bor jeg her? Hvorfor utsetter jeg meg selv for denne kjedsomheten dag ut, og dag inn? Hvorfor bor jeg på en plass, der de aller fleste som vet hvem jeg er, har bestemt seg for at jeg er en forferdelig person?

Jeg har lært å akseptere omgivelsene mine. For at jeg skulle finne lykken her i kommunen, måtte jeg bestemme meg for at livet er hva jeg gjør det til. I stedet for å hate stedet for dets mangel på spenning, lærte jeg å like det for dets vakre natur. Jeg ble nødt til å finne ut hvem som brydde seg om meg, og trekke de nærmere til meg. For meg handlet det om tillit, og om hjertevarme.

Denne helgen traff jeg en gutt (ingen potensiell kjæreste, bare for å ha det sagt). Han er fra Australia, og bor her for å jobbe. Han hater det her, og er blitt deprimert. Og det er så synd å se, for jeg ser han er en gutt som har hatt store gleder i livet. Han er ung, bare 22 år, men har allerede opplevd de fleste hjørner i verden. Han er en slik gutt som sannsynligvis lar seg utnytte, kun for at de rundt han skal ha det bra.
Jeg prøvde å fortelle han at kommunen er en fin plass, om man tør å gå litt utenfor døra hans. Jeg fikk stort sett ikke sagt så mye mer enn det, før veiene våres skiltes igjen. Og jeg kjenner at jeg egentlig er litt irritert på meg selv, på at jeg ikke greide å formidle mer enn akkurat den kjedelige setningen. At jeg ikke fortalte han at livet er hva man gjør det til. At det er ikke kommunen man liker, men menneskene i den. De vakre stedene. Han sa han liker natur, og å gå på turer, så jeg sa jeg kunne ta han med ut på det jeg mener er en av Norges vakreste plasser, som ligger rett her ute. Det ville han gjerne.
Før vi skilte vei, tok han mobilen min, gikk inn på min facebook, og la seg selv til som venn. Han har enda ikke addet meg, og jeg kjenner det ligger en liten bekymring der for at jeg kanskje har skremt han litt bort. At jeg kanskje virket litt kjæreste – desperat. Han fortalte meg at han hadde en kjæreste, langt unna, så jeg vet ikke. Bekymringen bunner i at han virket som en veldig «down – to – earth» type. På en slik måte han setter pris på livet, og jeg merket at da jeg snakket med han, så ga han livet mitt nesten mer verdi. Veldig vanskelig å forklare, men jeg krysser fingrene for at det bare er nettet hans som ikke virker, og at jeg får muligheten til å fortelle han alt dette her. Med tanke på at han reiser mye, vil det kanskje komme til nytte for en dag allikevel?

Jeg har spart noe til sist, ikke fordi det ikke var så viktig, tvert imot, men fordi dette ikke gjaldt han. Home is where the heart is.
Barna mine. Å herregud så mye kjærlighet jeg har for de to rakkerfantene! Uansett hvor i verden vi er, så vil de alltid holde hjertet mitt i hånden. Den dagen de reiser ut i verden, kjenner jeg at jeg gruer meg til. Det vil føles som de tar med seg hele essensen i den jeg er. Når jeg er med dem, har jeg det bra. Når de er hos pappaen sin, lengter jeg etter dem hele tiden. Jeg vet at om far dems hadde pakket sakene sine og flyttet til en annen plass, hadde jeg ikke nølt ett sekund med å bli med.

Da jeg først flyttet ut hit, og fikk min lille leilighet, tok det lang tid før barna kalte dette her «hjem». I begynnelsen var det huset til bestemoren sin som var hjem, deretter huset til pappaen. Men nå sier de «skal vi være hjemme hos deg, mamma?», og da kjenner jeg meg stolt, for da vet jeg at de har litt av hjertene sine her også. At jeg har klart å skape et hjem til dem. Det kjenns veldig godt.
Men også når jeg er på reise uten barna, og møter på familie og gode venner, så føler jeg meg fortsatt hjemme der. Når et menneske får deg til å føle seg hjemme, da vet du at du er hos rett person.

Home is where the heart is, and my heart is home with you.