Det sies at det vanskeligste for et menneske å gjøre er å be om hjelp. Hvorfor er det da slik at når man endelig tør, så skal det være så vanskelig å få den?
For en uke siden opplevde jeg noe som aldri har hendt meg før.
Det var lunsj på skolen, og jeg følte meg litt rar, så jeg bestemte meg for å ta med meg maten ned på rommet mitt og spise der. Da jeg kom ned kjente jeg plutselig at det begynte å bli tungt å puste, og jeg begynte å hyperventilere. Samtidig begynte jeg å skjelve og gråte, og fikk med ett tanker om å selvskade meg igjen.
Jeg var livredd, og for ikke å gjøre noe jeg kom til å angre på senere, samlet jeg sammen alt jeg vet jeg ville ha skjært meg på, puttet det i en pose, og gikk opp for levere det fra meg hos en venn som bor 100 meter unna. Denne vennen har også tidligere sagt at om jeg ikke skulle ha det bra, måtte jeg aldri nøle om å komme til han, fordi han skulle stille opp.
Han åpnet ikke døra da jeg banket på, så sammen med en lapp som sto noe a la «jeg vet ikke hva som skjer, stoler ikke på meg selv nå. Vennligst ta vare på dette, hilsen meg», hang jeg posen på dørhåndtaket hans og gikk tilbake til rommet mitt. Der vekslet jeg mellom å sitte på gulvet og ligge i sengen, inntil en fra skoleledelsen dukket opp.
Hun har ikke peiling på psykologi og er elendig på å takle slike sammenbrudd, så alt hun kunne si var at jeg måtte tenke positivt og at alt kom til å gå bra. Etter hun dro så jeg at jeg hadde fått en melding fra kompisen min:
«Jeg takler faen ikke mer. Nettopp tatt 4 piller for å stresse meg ned. Du trenger å ta deg litt grundig sammen for dette her går ikke an. Har nå vært hos rektor med tinga/lappen og de kommer til å snakke med deg i dag. Ikke kom opp i dag!!!»
Med andre ord, min opplevelse om å be om hjelp ble kastet tilbake i trynet på meg av den eneste jeg følte jeg kunne stole på. (Misforstå meg rett, jeg ville nok gjort det samme selv mtp å gå til ledelsen, men jeg ville aldri skrevet den meldingen, hvis jeg visste en venn av meg allerede lå nede. Da ville jeg tatt det opp med vedkommende ved et senere tidspunkt, når jeg visste h*n var sterkere til å takle det).
Jeg endte med å reise fra skolen… to uker mammapermisjon og en uke vinterferie på andre siden av landet. Jeg tenkte det skulle være enkelt å be om hjelp når jeg først kom hit. Derfor, på den første dagen min (på fredag, for fire dager siden), dro jeg innom kommunehuset der psykologen holder til, men fikk beskjed om å ringe et spesifikt nummer på mandag.
I går ringte jeg nummeret like etter jeg sto opp. Der fikk jeg beskjed om å ta kontakt med fastlegen min og få henvisning. Da jeg forklarte situasjonen min, kunne jeg ringe igjen halv to, hvilket jeg gjorde. Men der ble det bare gjentatt at jeg skulle ringe fastlegen min, eller jeg kunne komme innom i dag. Derfor dro jeg tilbake til psykologen i dag, men ble møtt av en sykepleier som gjentok de samme ordene. Jeg MÅTTE via fastlegen min.
Så i dag ringte jeg fastlegen, satt selvsagt 20 minutter i telefonkø, og snakket med en sekretær som helst skulle vite detaljert hva som er galt. Da jeg sa at jeg trengte en henvisning, sa hun at jeg måtte komme innom for en time. «Kan jeg ikke få det over tlf?», nei, det gikk nok ikke.
Håpløst.
Her er jeg altså i tre uker, ringer desperat etter hjelp, og fastlegen vil at jeg skal vente i tre uker. Med bakgrunn av min psykiske historie syntes jeg det er hårreisende å be et menneske vente, når h*n helt klart sliter allerede.
Uansett, da jeg er svært misfornøyd med det legekontoret fra før, gikk jeg inn på fastlegeordningen for å bytte fastlege. Tenkte jeg kunne bytte til en fastlege her ute, så slapp jeg å reise 50 mil for henvisningen. Men da jeg gikk inn på hjemmesiden, så jeg at samtlige leger hadde fulle plasser. Jeg ringte derfor legevakta, og de sa at jeg bare måtte ringe fastlegekontoret her ute, og håpe de hadde en ledig time.
Frustrert og gråtende la jeg på i det min eksmann kom inn og lurte på hva som var galt. Da jeg forklarte ståa ble han like frustrert som meg, og ringte selv til psykologen her ute. Han gikk inn i et annet rom, så jeg hørte ikke hva som ble sagt. Resultatet derimot var at han til slutt kom ut og sa at jeg kunne komme inn til time om 10 dager.
Jeg er selvsagt lettet over dette, selv om jeg aller helst skulle fått time nå, men det er bedre enn ingenting.
Jeg bare forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å få seg hjelp, når man helt klart trenger det! Hvorfor må man vi fastlegen, som ikke kan hjelpe deg i det hele tatt, og få en henvisning som kan ta flere måneder. Og dette gjelder i flere tilfeller: Hvorfor må man via fastlegen for å gå til kiropraktor? Kan det ikke være så enkelt som: Er du syk gå til legen, har du vondt gå til kiroprektor/fysio, er du psykisk nedbrutt gå til psykolog?
Min opplevelse av å svelge stoltheten og be om hjelp, går tydeligvis til helvete. Man lurer nesten på hva helsenorge prøver å oppnå, når den eneste måten å få hjelp på dagen er et mislykket selvmordsforsøk som sender deg rett på psykiatrisk?
- Å nei, så du har ikke lyst til å ta livet ditt? Vent i 3 måneder, så får du time hos psykolog, og i mellomtiden kan du jo bare prøve å tenke positivt!
Ja, for det gikk jo så fint sist...
