Epikrise

Jeg har det bra og bedre enn det. Livet er fantastisk og deilig. Om jeg skal bruke et stikkord så velger jeg utvikling, fordi ikke en dag går uten at jeg blir bedre kjent med hvem jeg er og prøver å fremheve det som er bra. Om dagen er jeg fullstendig hektet på Derren Brown. Har egentlig vært det lenge bare nå vil jeg finne ut hvordan han gjør sakene sine. Derfor driver jeg nå og utvikler hukommelsen til å kunne huske en kortstokk. Selv om målet er å klare det like raskt som han, så er jeg realistisk og forventer at det aldri kommer til å gå. Men vi hadde ikke lest om Columbus, Michelangelo, Aristoteles og andre historiske folk hvis "aldri" var en del av vokabularet.

Derren Brown har også virkelig åpnet øynene mine for realiteten. Hvor lett vi mennesker er å manipulere, spesielt om vi er sårbare. Det er noen ganske sterke ord og med stor svelging av stolthet jeg nå skal skrive det du får lese i neste setningen: Jeg tror ikke på Gud.

Sånn, jeg sa det. En gang til: JEG tror ikke på Gud.

Jeg TROR ikke på Gud.

Jeg tror IKKE på Gud

Jeg tror ikke PÅ Gud

Jeg tror ikke på GUD. Veldig rart å høre meg si det. Jeg mistet troen da jeg var 14 år også, men da var jeg bare sint på gud. Denne gangen er jeg enkelt og greit blitt en ateist. Jeg tror ikke på himmelen, helvete, mediumer, spådommer, healing, krystaller, seanser, tarot, spøkelser ... you name it. Jeg tror at om vi setter oss i en situasjon der vi blir mottakelige for frykt og på den måten svekker fornuften, så kan man også overbevise seg selv om at tilfeldige ting som skjer er overnaturlig. En venninne spurte meg om hvordan dette fikk meg til å føle. På den ene siden føler jeg meg lurt, men på den andre siden så har troen vært styrkende når jeg har vært svak. Og det er utrolig merkelig å høre på de kristne sangene og gruppene som har betydd mye for meg. Når jeg hører på de nå så kjennes de merkelig, men jeg er allikevel glad for at de en gang har gitt meg gode følelser. Så jeg hører på dem fortsatt, bare nå er de fine sanger med fine tekster og that's it.

Jeg innrømmer det, jeg er hjernevaska! Eller renvaska? Derren Brown - the man! HAN tror jeg på. Check him out =)

Jeg har selvtillit! Åh, det er så fint å si det og av en eller annen grunn høres det finere ut på engelsk: I have confidence! Det er fint det. Her om dagen så jeg en kjekk gutt som satt og smilte til meg og etter litt smiling til hverandre ga jeg han nummeret mitt. Han har ikke ringt tilbake, men det gjør ingenting. Bare det faktum at jeg faktisk gjorde det i det hele tatt blåser meg litt overende i dag. Og det bringer meg til nytt om eksmannen min, hvilket det egentlig ikke er noe nytt å fortelle om i det hele tatt. Jeg har fortsatt lyst til å gå tilbake til han, men jeg har satt det hele på vent. Jeg ser at han ikke er lykkelig. Han gjør ting han aldri ellers ville ha gjort og han er rett og slett ikke gode, gamle, snille X. Han er det mot meg og barna, men jeg vil ikke fortelle noe mer enn at han er bare ikke klar for et forhold nå. Jeg tror på et forhold mellom oss, men lenger frem i tiden når han er mer glad i livet. Når han har funnet igjen sin herlige personlighet som jeg vet han har der en plass. Inntil da så gir jeg han den tiden han trenger.

Jeg har hatt siste time hos psykolog. Det var veldig fint og hadde jeg hatt nok penger skulle jeg sendt den mannen noen blomster eller noe. Han mente han ikke hadde gjort så mye for at jeg skulle bli bedre, men at jeg har en indre styrke (husker de snakket mye om det inne på psykiatrisk - at jeg har en indre styrke) som jeg har hentet frem. Han har ikke gitt meg noen diagnoser, men heller fjerna de jeg fikk da jeg var inne på psykiatrisk. Der inne ble jeg diagnostisert som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og med adhd. Han mente jeg i dag ikke viste noen tegn til en personlighetsforstyrrelse og heller for ett år siden så hadde jeg enkelt og greit havnet i en livskrise som jeg taklet veldig dårlig. Med den kunnskapen jeg har i om meg selv og mine reaksjoner så er jeg enig i det. Jeg vet nå hvilke symptomer jeg skal se etter for å hindre en evt breakdown og med den kunnskapen i hende så føler jeg at jeg har en veldig lys fremtid foran meg. Ift adhd'en så har jeg muligens nevnt det før, men hvis ikke eller om det er blitt glemt så sier jeg det igjen: Jeg har ikke ADHD. En ekspert innenfor feltet hadde sett på resultatene mine og sagt at jeg bare er smart, men understimulert. Psykologen min spurte om jeg deretter ville fortsette og utrede adhd for å være helt sikker, eller bare slå meg til ro med at jeg er smart. Jeg tenker heller smart enn adhd, så på bakgrunn av det så driver jeg derfor og tester hukommelsen nå. Jeg driver og lærer å stole på meg selv. En gang har noen fortalt meg eller lært bort til meg at sånn og sånn er det og en eller annen plass så er det blitt lagret oppi hjernen min. Jeg må bare lære meg hvordan jeg skal hente fram denne informasjonen. Derren Brown snakker en del om dette her med underbevissthet og det er den jeg driver og utforsker nå. Syntes også hypnose er veldig interessant og prøver å lære meg noen teknikker. Håper kanskje å kunne lære meg enkel hypnose, så da passer det veldig fint at jeg skal gå på folkehøyskole til høsten og har skaffet meg noen fine forsøkskaniner derfra :-p

Når jeg ser tilbake så er det så enormt mye jeg har lært om meg selv at jeg kunne skrevet en bok om det. Jeg bruker også dette nå når jeg har venner som ikke har det bra selv. Jeg prøver ikke å hjelpe dem på en psykisk måte fordi det er ikke mitt område, men jeg forstår at når de er syke og utfører handlinger som for de rundt virker helt absurd eller ikke noe de vanligvis ville ha gjort, så skjønner jeg det! Asså, det er deilig å stå i en dusj og kjenne vannet renne på en. Å gå i regnet når det bøtter ned er derimot ikke like kult. Da løper man for å komme seg under et tak (man løper jo ikke fra en dusj). Om noen kaster vann på en person en sommerdag blir man kanskje litt irritert. Og hvis du holder på å drukne så tar du ikke livet med ro og nyter vannet rundt deg. Du er i en ekstrem situasjon og reagerer med å gjøre ekstreme ting. Selv om noen mennesker har den egenskapen at de alltid klarer å holde hodet kaldt, så er det noen som ikke takler press så veldig bra. Jeg er et sånt menneske og det er flere av vennene mine også. Bestevenninnen min har det feks ikke bra og har gjort noen ting i det siste jeg kunne ha tatt personlig om jeg ikke hadde kjent henne så bra som jeg gjør. Men det går greit, det gjør ingenting. Hun har det ikke bra. Ja, det er jævlig å stå på sidelinjen og kunne gjøre nada for å hjelpe henne, men heldigvis vet jeg at hun en dag kommer til å bli bra og sin gode seg igjen. Min eksmann, jeg vil ikke fortelle hva det er han gjør, men han har sagt selv at noe av det liker han ikke at han gjør i det hele tatt. Det er allikevel umulig for meg å bli sur på han når jeg vet at han aldri ville gjort det ellers. Det går greit!

Okey, jeg avslutter her ellers så blir jeg aldri ferdig.

Her er en liten indianerlegende som kan gi litt ettertanke: En kveld satt en gammel indianer og snakket med sitt barnebarn. Han fortalte ham om en kamp som foregår inne i oss mennesker.

Han sa, «Gutten min, det foregår en kamp mellom to ulver inni oss alle.»

«Den ene ulven er ond. Den representerer sinne, misunnelse, sjalusi, anger, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, bitterhet, mindreverdighet, løgner, falsk stolthet og ego.»

«Den andre ulven er god. Den representerer glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet, sannhet, medlidenhet og tro.»

Barnebarnet tenkte på dette i noen minutter før han spurte bestefaren «Hvilken av ulvene vinner kampen?»

Den gamle indianeren så alvorlig på barnebarnet og svarte, «Den du mater…»