Waiting

An erroneous embrace craving intimacy
long nights capture thoughts indefinitely
sweet sounds of pure ecstasy
poor in to my ears like words from a melody

soaring dreams
in broken seems
redeems
the extremity
of the possibility

of
him
and
I

in future sharing
boldly daring
tearing
my heart
unbearing
despairing

persevering
in a battle of two hearts in coexistence
staying near but keeping distance
and waiting
contemplating
of this equating up for berating

lie still
say nothing
let the heart speak
blushing

November

Mens jeg sitter på toget på vei til å møte barna mine, en tur som tar syv timer, klarer jeg ikke å la være å tenke på den dagen jeg tok et valg som skulle farge meg for bestandig. Det var da jeg innså at jeg var så syk at jeg ikke kunne ta vare på barna, og for å bli frisk så måtte de være hos et menneske som kunne gi dem den tiden og kjærligheten jeg selv ikke en gang maktet å gi meg selv. Derfor samlet jeg sammen sakene deres, bestilte billetter og tok de med på toget til pappaen deres. Den togturen kan ikke beskrives som noe annet enn apatisk. Å ikke vite når jeg fikk se barna mine igjen, og samtidig kjenne at det ikke plaget meg i det hele tatt. Den tanken er rett og slett surrealistisk i dag. Barna visste nok ikke noe da. De trodde de skulle på ferie til bestemoren sin, så for dem så var det nok en fin opplevelse. Jeg for meg var det bare en bekreftelse på hvor syk jeg faktisk var.

Syv timer senere ble jeg møtt av min eksmann, og jeg fikk gitt barna en hadet-klem i det jeg satte meg på toget som umiddelbart reiste tilbake igjen. Jeg gråt, det gjorde jeg, da toget kjørte vekk fra stasjonen. Men jeg hadde ikke ork nok til å ta tak i de følelsene og bedøvet de med sovepiller slik at jeg sovnet hele veien tilbake igjen.

Nå sitter jeg på toget og skal reise samme strekning, bare denne gangen skal jeg møte barna slik at min eksmann slipper å jobbe i 8 timer og så kjøre hele veien til mine foreldre. Barna vet ikke at jeg skal overraske dem, og jeg gleder meg til å se ansiktene deres når jeg kommer av toget på perrongen og de får se mammaen sin. The tables have turned. Jeg er frisk, jeg har tid og jeg har kjærlighet. Jeg skulle bare ønske dette skoleåret kunne bli raskere ferdig slik at jeg kunne tilbragt alle dagene mine med dem, men alt til sin tid. Jeg har mer og mer troen på meg selv og drømmene mine. Jeg ser at jeg utvikler meg og er tryggere på skrivingen min. Jeg ser at jeg har planer, at tekstene mine har begynt å ta form og få sjel. At karakterene er så virkelige at da jeg drepte en av dem her om dagen, så gråt jeg. Og det kjennes sinnssykt godt.

Det er helt over mellom meg og min eksmann. I sommer hadde jeg fortsatt et håp om at vi skulle finne tilbake igjen til hverandre, men det kom til et punkt der jeg så at han har endret seg for mye til en person jeg ikke ønsker å dele livet mitt med. Da jeg begynte på skole i august med ungdommer som er 10 år yngre enn meg, innså jeg at jeg kunne legge kjærlighet og følelser på vent. Helt til jeg først møtte en greker jeg forelsket meg i. 24 år gammel, kjekk, snill, stille. Men det fungerte ikke mellom oss. Jeg var noe heartbroken i ukene etterpå, men det gikk greit, jeg kom over det. Var stort sett ikke ute etter noe nytt helt til enda en ny gutt dukket opp. Vi bygget opp et vennskap som utviklet seg, men han sa helt klart og tydelig at han ikke var ute etter noe forhold. Han var selv akkurat kommet ut av et tre år langt forhold som endte dårlig. Han var heller ikke en player, så da det utviklet seg og endte i et kyss for noen dager siden, hvorpå han så reiste hjem i noen dager for å ta eksamen og alt jeg fikk var en hadet-klem, så kan man mildt sagt si at jeg sto igjen forvirret. Jeg snakket med min eksmann om dette, som hjalp meg å se ting fra denne guttens perspektiv, og etter en del tenketid så har jeg måttet bare innse at det ikke blir oss. Han er ung, og 90% av slike forhold pleier ikke å fungere. Det betyr fortsatt ikke at jeg ikke liker han, for det gjør jeg. Og jeg er villig til å ofre en del for han også, om han ønsker å ta det videre. Men slik jeg ser det nå, så tror jeg vi bare kommer til å være venner, så fremt ikke det ble helt ødelagt etter kysset. Only time will show. Vi kommer uansett veldig bra overens og kan sitte og snakke sammen i flere timer. Han får meg også til å le, og jeg er støl i magen etter å ha vært med han i noen timer!

Depresjonen er forresten gud-skje-lov avverget. (Og la meg bare gjøre oppmerksom på at det er han jeg nevnte over som holdt rundt meg den kvelden jeg innså at jeg holdt på å bli deprimert). Her også snakket jeg med min eksmann som ga meg noen våpen i kampen mot mørket. Jeg har satt opp en struktureringsplan for å ha muligheten til å se fremover og se at jeg når mål. Jeg har også skrevet opp en liste med over 150 idèr til hva jeg kan gjøre hvis jeg skulle føle at ting er litt kjipt. Så jeg føler meg bra og at krisen er avverget.

Nå skal jeg lene meg tilbake og få litt søvn på øyet. Sover selvsagt ikke så godt om natten, det kysset lar ikke tankene mine få være i fred rett og slett. Og snart kan jeg våkne opp og møte de nydelige barna mine.

Jeg gleder meg!

Det var som bare faen

I det siste har jeg oppført meg veldig merkelig, og den siste uken har det fullstendig eskalert. I går ble det også klart for meg hvorfor jeg oppfører meg slik. Hvorfor jeg skyver bort vennene mine, hvorfor jeg plutselig får adrenalin-kick og vil dra på joggetur. Hvorfor jeg ble så jævlig nervøs før audition i går. Hvorfor jeg plutselig får lyst på røyk, drikker oftere, vil skjære meg, får hjerneteppe, klarer ikke å se løsninger, klarer ikke se fremover, og er fullstendig avhengig av de menneskene her på skolen som vil være i samme rom som meg uten at de behøver å snakke.

Det var på denne tiden for nøyaktig 2 år siden at jeg hadde det slik sist. Bare da skjønte jeg det ikke før det var for sent. Desember 2010 hadde jeg ingen følelser igjen og jeg skjønte ingenting. Nå klarer jeg i det minste å være glad. Nå har jeg også jævlig dårlig samvittighet fordi jeg har gått rundt og tenkt de siste par ukene at folk rundt meg har blitt så rare. Men det er ikke de som er rare, det er jeg som er rar, det er jeg som har endret meg. Alle de andre er jo bare de samme menneskene som de alltid har vært.

Men hva i helvete gjør jeg nå? Jeg hadde en ringerunde med psykologer i sommer, men ingen var ledige og jeg var for frisk til å bli henvist. Nå får jeg nok en henvisning, men jeg er fortsatt for frisk til at det skal ta mindre enn 3 måneder å få svar. Det er det som er så jævla dritt med det norske helsevesenet: Om man ønsker hjelp når man skjønner at man trenger det, må man faktisk gjøre seg sykere for å få den!

Jeg NEKTER å bli sykere. Nå skal jeg ta denne ved rota og dra den opp før den får noe som helst grobunn. Jeg har ligget våken i nesten hele natt og tenkt og fundert på hvordan jeg skal klare dette her. Jeg vet jeg må svelge stoltheten og snakke med ledelsen på skolen. Ikke at de får gjort så mye, men de blir i det minste klar over det. Bare sånn…. HVIS jeg skulle bli verre.

Jeg kan i det minste se det positive at jeg fanget det opp nå. Nå som jeg fortsatt gleder meg til å se barna, at jeg savner de, at jeg fortsatt kan le. Jeg ser ikke ut som en zombie og i går sendte jeg til og med en melding til en kompis her på skolen: «Jeg trenger deg». Han har holdt rundt meg i hele natt, og akkurat nå er det akkurat det jeg trenger, bare å bli holdt. Han er en god fyr forresten, ung – ingen følelser for han, men jeg er blitt veldig glad i han på utrolig kort tid.

Følelsesmessig er jeg verken betatt eller forelsket i noen nå. Det er bra for min egen del fordi jeg tror ikke jeg hadde taklet alt det dramaet som kjærligheten har å by på når jeg har det sånn. Det er kun plass til kjærlighet i livet mitt når jeg har det 100% bra.

Crappy timing at dette skulle komme nå, men hvis jeg vender på det, - kanskje det er akkurat hva jeg trenger? Kanskje om ett år når jeg er med barna så opplever jeg det samme igjen og da vet jeg kanskje bedre hvordan jeg skal kjempe i mot. Nå må jeg bare prøve å huske hva som gjorde at jeg ble frisk i første omgang, og siden gamle-meg driver og presser seg innpå, så virker det som om hun har blokkert de minnene. Akkurat nå husker jeg bare hvor jævlig det er å være deprimert, og det er en skremmende, skremmende tanke.

Epikrise

Jeg har det bra og bedre enn det. Livet er fantastisk og deilig. Om jeg skal bruke et stikkord så velger jeg utvikling, fordi ikke en dag går uten at jeg blir bedre kjent med hvem jeg er og prøver å fremheve det som er bra. Om dagen er jeg fullstendig hektet på Derren Brown. Har egentlig vært det lenge bare nå vil jeg finne ut hvordan han gjør sakene sine. Derfor driver jeg nå og utvikler hukommelsen til å kunne huske en kortstokk. Selv om målet er å klare det like raskt som han, så er jeg realistisk og forventer at det aldri kommer til å gå. Men vi hadde ikke lest om Columbus, Michelangelo, Aristoteles og andre historiske folk hvis "aldri" var en del av vokabularet.

Derren Brown har også virkelig åpnet øynene mine for realiteten. Hvor lett vi mennesker er å manipulere, spesielt om vi er sårbare. Det er noen ganske sterke ord og med stor svelging av stolthet jeg nå skal skrive det du får lese i neste setningen: Jeg tror ikke på Gud.

Sånn, jeg sa det. En gang til: JEG tror ikke på Gud.

Jeg TROR ikke på Gud.

Jeg tror IKKE på Gud

Jeg tror ikke PÅ Gud

Jeg tror ikke på GUD. Veldig rart å høre meg si det. Jeg mistet troen da jeg var 14 år også, men da var jeg bare sint på gud. Denne gangen er jeg enkelt og greit blitt en ateist. Jeg tror ikke på himmelen, helvete, mediumer, spådommer, healing, krystaller, seanser, tarot, spøkelser ... you name it. Jeg tror at om vi setter oss i en situasjon der vi blir mottakelige for frykt og på den måten svekker fornuften, så kan man også overbevise seg selv om at tilfeldige ting som skjer er overnaturlig. En venninne spurte meg om hvordan dette fikk meg til å føle. På den ene siden føler jeg meg lurt, men på den andre siden så har troen vært styrkende når jeg har vært svak. Og det er utrolig merkelig å høre på de kristne sangene og gruppene som har betydd mye for meg. Når jeg hører på de nå så kjennes de merkelig, men jeg er allikevel glad for at de en gang har gitt meg gode følelser. Så jeg hører på dem fortsatt, bare nå er de fine sanger med fine tekster og that's it.

Jeg innrømmer det, jeg er hjernevaska! Eller renvaska? Derren Brown - the man! HAN tror jeg på. Check him out =)

Jeg har selvtillit! Åh, det er så fint å si det og av en eller annen grunn høres det finere ut på engelsk: I have confidence! Det er fint det. Her om dagen så jeg en kjekk gutt som satt og smilte til meg og etter litt smiling til hverandre ga jeg han nummeret mitt. Han har ikke ringt tilbake, men det gjør ingenting. Bare det faktum at jeg faktisk gjorde det i det hele tatt blåser meg litt overende i dag. Og det bringer meg til nytt om eksmannen min, hvilket det egentlig ikke er noe nytt å fortelle om i det hele tatt. Jeg har fortsatt lyst til å gå tilbake til han, men jeg har satt det hele på vent. Jeg ser at han ikke er lykkelig. Han gjør ting han aldri ellers ville ha gjort og han er rett og slett ikke gode, gamle, snille X. Han er det mot meg og barna, men jeg vil ikke fortelle noe mer enn at han er bare ikke klar for et forhold nå. Jeg tror på et forhold mellom oss, men lenger frem i tiden når han er mer glad i livet. Når han har funnet igjen sin herlige personlighet som jeg vet han har der en plass. Inntil da så gir jeg han den tiden han trenger.

Jeg har hatt siste time hos psykolog. Det var veldig fint og hadde jeg hatt nok penger skulle jeg sendt den mannen noen blomster eller noe. Han mente han ikke hadde gjort så mye for at jeg skulle bli bedre, men at jeg har en indre styrke (husker de snakket mye om det inne på psykiatrisk - at jeg har en indre styrke) som jeg har hentet frem. Han har ikke gitt meg noen diagnoser, men heller fjerna de jeg fikk da jeg var inne på psykiatrisk. Der inne ble jeg diagnostisert som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og med adhd. Han mente jeg i dag ikke viste noen tegn til en personlighetsforstyrrelse og heller for ett år siden så hadde jeg enkelt og greit havnet i en livskrise som jeg taklet veldig dårlig. Med den kunnskapen jeg har i om meg selv og mine reaksjoner så er jeg enig i det. Jeg vet nå hvilke symptomer jeg skal se etter for å hindre en evt breakdown og med den kunnskapen i hende så føler jeg at jeg har en veldig lys fremtid foran meg. Ift adhd'en så har jeg muligens nevnt det før, men hvis ikke eller om det er blitt glemt så sier jeg det igjen: Jeg har ikke ADHD. En ekspert innenfor feltet hadde sett på resultatene mine og sagt at jeg bare er smart, men understimulert. Psykologen min spurte om jeg deretter ville fortsette og utrede adhd for å være helt sikker, eller bare slå meg til ro med at jeg er smart. Jeg tenker heller smart enn adhd, så på bakgrunn av det så driver jeg derfor og tester hukommelsen nå. Jeg driver og lærer å stole på meg selv. En gang har noen fortalt meg eller lært bort til meg at sånn og sånn er det og en eller annen plass så er det blitt lagret oppi hjernen min. Jeg må bare lære meg hvordan jeg skal hente fram denne informasjonen. Derren Brown snakker en del om dette her med underbevissthet og det er den jeg driver og utforsker nå. Syntes også hypnose er veldig interessant og prøver å lære meg noen teknikker. Håper kanskje å kunne lære meg enkel hypnose, så da passer det veldig fint at jeg skal gå på folkehøyskole til høsten og har skaffet meg noen fine forsøkskaniner derfra :-p

Når jeg ser tilbake så er det så enormt mye jeg har lært om meg selv at jeg kunne skrevet en bok om det. Jeg bruker også dette nå når jeg har venner som ikke har det bra selv. Jeg prøver ikke å hjelpe dem på en psykisk måte fordi det er ikke mitt område, men jeg forstår at når de er syke og utfører handlinger som for de rundt virker helt absurd eller ikke noe de vanligvis ville ha gjort, så skjønner jeg det! Asså, det er deilig å stå i en dusj og kjenne vannet renne på en. Å gå i regnet når det bøtter ned er derimot ikke like kult. Da løper man for å komme seg under et tak (man løper jo ikke fra en dusj). Om noen kaster vann på en person en sommerdag blir man kanskje litt irritert. Og hvis du holder på å drukne så tar du ikke livet med ro og nyter vannet rundt deg. Du er i en ekstrem situasjon og reagerer med å gjøre ekstreme ting. Selv om noen mennesker har den egenskapen at de alltid klarer å holde hodet kaldt, så er det noen som ikke takler press så veldig bra. Jeg er et sånt menneske og det er flere av vennene mine også. Bestevenninnen min har det feks ikke bra og har gjort noen ting i det siste jeg kunne ha tatt personlig om jeg ikke hadde kjent henne så bra som jeg gjør. Men det går greit, det gjør ingenting. Hun har det ikke bra. Ja, det er jævlig å stå på sidelinjen og kunne gjøre nada for å hjelpe henne, men heldigvis vet jeg at hun en dag kommer til å bli bra og sin gode seg igjen. Min eksmann, jeg vil ikke fortelle hva det er han gjør, men han har sagt selv at noe av det liker han ikke at han gjør i det hele tatt. Det er allikevel umulig for meg å bli sur på han når jeg vet at han aldri ville gjort det ellers. Det går greit!

Okey, jeg avslutter her ellers så blir jeg aldri ferdig.

Her er en liten indianerlegende som kan gi litt ettertanke: En kveld satt en gammel indianer og snakket med sitt barnebarn. Han fortalte ham om en kamp som foregår inne i oss mennesker.

Han sa, «Gutten min, det foregår en kamp mellom to ulver inni oss alle.»

«Den ene ulven er ond. Den representerer sinne, misunnelse, sjalusi, anger, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, bitterhet, mindreverdighet, løgner, falsk stolthet og ego.»

«Den andre ulven er god. Den representerer glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet, sannhet, medlidenhet og tro.»

Barnebarnet tenkte på dette i noen minutter før han spurte bestefaren «Hvilken av ulvene vinner kampen?»

Den gamle indianeren så alvorlig på barnebarnet og svarte, «Den du mater…»

Valg

Hvor lett hadde ikke livet vært hvis noen kunne gi deg svarene til alle dine problemer? Når du står med to løsninger og den ene tar deg en vei, mens den andre tar deg en helt annen. To løsninger som er så vidt forskjellige at det er helt avgjørende at du velger rett for å kunne leve et vellykket liv. (Selv om vellykket i sin forstand er et ord som kan sammenlignes med ordet ”normal”, med tanke på at vellykket og normal er to ord som ikke kan defineres og har forskjellig betydning fra menneske til menneske). I mitt tilfelle betyr det å ha et vellykket liv å faktisk trives i hverdagen og å stå opp om morgenen og glede deg til det dagen kan bringe. Det har ingenting med hva jeg tjener, men hvor lykkelig jeg er ved arbeidsdagens slutt.

Jeg hadde det så greit for meg. Plan A, B osv til F. Alt var KLART og jeg visste hvordan jeg skulle gjøre ting. Derfor, da plan A ikke gikk som det skulle (dvs å komme inn på en skole i oslo), så var det greit. Kjipt i noen dager, men jeg gikk videre til plan B og det gikk i boks. Jeg skulle gå forfatterlinje og lære å skrive skikkelig. Men så, samme dag som jeg hadde betalt for skoleplassen min, så får jeg beskjed om at søsterskolen til plan A har gitt meg en plass på den samme linjen jeg søkte. Flott og jeg fikk et kjempekick, men så kom nedturen når jeg fant ut at skolen ligger i Tvedestrand – langt unna barna mine!

Derfor sitter jeg nå i tenkeboksen. Hva gjør jeg? I Tvedestrand kan jeg leve ut drømmen min om å stå på en scene og kunne tilegne meg nok kunnskap slik at jeg etter hvert kan lære det bort og leve av å være musikkpedagog. Etter ett år i Tvedestrand kan jeg gå videre til andre året i Oslo. Og det er jo tross alt dette jeg drømte om. I tillegg er det bare plass til 10 elever og jeg har fått en av de plassene! Beløpet på skoleåret utgjør 40 000 kroner, og det er heller ikke så gæli, men skolen i Tv.strand er ikke en fagskole, så om jeg ikke kommer videre til andre året i Oslo, så blir det året nesten litt bortkastet er jeg redd. Men dette sier jeg utifra den informasjonen jeg fikk da jeg ringte dit i går og spurte hva slags skoleår det er. Svaret var at det er det jeg allerede har gjort dette året. Det er et forberedende skoleår. Så om jeg går der er fremtiden min veldig usikker. Det er ikke en internatskole, så jeg må finne en hybel pluss ha en bil (for å kunne reise til Bergen av og til). Linja jeg har kommet inn på er helt ny, så jeg er usikker på om jeg vil være en forsøkskanin. Og viktigst av alt – om jeg skulle gå der og så komme videre til andre året i Oslo, så får jeg ikke med meg min datters første skoleår. Dette var jeg altså forberedt på da jeg ga alt for å komme inn på plan A før jeg fikk høre at jeg ikke komme inn. Så da jeg ikke kom inn på plan A, men på plan B ringte jeg min datter. Hun lurte på når mamma skal flytte og da svarte jeg ”helt sikkert når du begynner på skolen”.

Så har vi da altså plan B, der jeg allerede har fått skoleplass og betalt for skoleplassen. Med plan B kommer jeg til å fokusere et helt år på skriving med mulighet for å ta skuespillerteknikk som valgfag (to fluer i en smekk?). Året er avslappende og det er studietur til Hollywood. Det er internatskole, så jeg slipper å tenke på mat og seng. Kommer derimot til å måtte sove på dobbeltrom med en jeg ikke kjenner og så privat som jeg liker å være (les:einstøing), så kan det bli en kjempeutfordring. Skoleåret koster 80 000 kroner og jeg har allerede problemer med å få full støtte fra lånekassen. Om jeg ikke får full støtte, så får jeg heller ingen studietur. Fremtiden her er også usikker, men siden jeg allerede står med en fot innenfor Cappelen, så er jeg lengre der enn noen andre plasser. Jeg er også helt sikker på at jeg er flink til å skrive, enkelt og greit fordi jeg bor med verdens mest kritiske jente som alltid finner noe å rakke ned på, bortsett fra skrivingen min og den syntes hun er utrolig bra. Så må det også sies at om en måned har hun fullført bachelor i litteraturvitenskap. Og så selvsagt, skoleåret varer bare ett år som betyr at jeg da kan flytte til barna mine og holde det jeg har lovet ovenfor datteren min.

Så har vi han kompisen min som jeg snakket med i går som mente at alt dette måtte være skjebnen. At jeg kom inn på skole A bare noen timer etter jeg hadde betalt for skole B. Som om noen sa til meg ”du er god nok til å bli sanger og stå på en scene, men du får så mye mer utbytte av å skrive!” og da kommer argumenten min frem og tenker: ”men her blir jeg bare testa for å finne ut hvor langt jeg er villig til å gå for å få dette”. Og så kommer samvittigheten min frem og spør om jeg virkelig vil ofre dette?

AAAAAAAAAAAAAAAAAARGHHHHHHHHHHHH

Og det er sikkert en haug flere punkt jeg kunne ramset opp.

Jeg er jo dritstolt for at jeg faktisk er kommet inn på skole A! Det er jo STORT. Men noen ganger må man svelge stoltheten sin og er det en ting jeg har lært mye om det siste året så er det nettopp det.

Så akkurat nå heller jeg ca 80% mot plan B. Det er kun ett menneske til jeg vil snakke med og det er læreren min på skole A og høre hva hun sier. Hvorfor jeg ikke kom inn i Oslo og hvorfor jeg kom inn i Tvedestrand. Jeg tror nesten jeg kommer til å trenge en forsikring om at hvis jeg går ett år i Tv,strand, så er jeg garantert andre året i Oslo! Men hvor sannsynlig er vel det?

Ikke lette greier dette her.

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg vil, for både hodet og hjertet snakker til meg i begge tilfellene. Og da gjenstår det bare at noen kan sende ned et svar til meg.

Vepsestikk

Det gjør så vondt noen ganger. Alt jeg trenger er en tanke som varer i en tiendedelssekund, og da kjenner jeg klumpen. Det som stikker er gode minner fra fantastiske tider jeg har hatt da jeg var kone og fulltidsmamma. Som nå kom jeg på yngstemann sin første dag i barnehagen. Jeg husker ikke selve dagen, men jeg husker friheten jeg kjente om at nå skulle jeg endelig få tid til å følge opp drømmene mine. (På den tiden drev jeg og skrev mye i tillegg til at jeg tok trucklappen for å jobbe på et lager). Jeg lukker øynene og da ser jeg den vesle skapningen min, lille gutten min som så vidt har lært seg å krabbe. Med de litt utstående ørene sine og det tilgjorte elvisgliset. Og da stikker det, fordi jeg vet at jeg aldri kan få den tiden tilbake.

Jeg var faktisk veldig lykkelig på den tiden. Det var like etterpå – da jeg begynte på jobben og traff en kollega med kjærlighetssorg. Han snakket mye om det å elske og han spurte meg hele tiden ”elsker du virkelig mannen din?” Jeg svarte ja hver gang, men noen dager kjente jeg at det var løgn. Det var ikke løgn da jeg sa at jeg var stupforelsket hver gang han kom hjem fra reisejobben sin, men det var løgn når en kjekk gutt dukket opp og jeg ville gitt alt for bare noen sekunder bak lukkede dører med han. Den tiden der. Å gå fra lykke til alvorlig depresjon på under noen dager, det er den sykeste berg og dal banen jeg har vært på. Som regel kunne jeg kjenne igjen tegnene til en depresjon, men denne gangen lå depresjonen på overflaten og var klar til å rive tak i meg som en flodbølge og dra meg under.

Jeg husker så godt hva som utløste det. Først var det altså kollegaen min som stilte meg spørsmål om det å elske hele tiden. Deretter var det økonomien. Vi hadde så dårlig økonomi at når jeg prøvde å snakke med min daværende ektemann om det og han ikke tok det på alvor – da kjente jeg den dype smerten i håndleddene som gjorde at jeg fikk så lyst til å ta en kniv og erstatte smerten med noe mer reelt. Jeg husker jeg snakket med min beste venninne om denne smerten. Hennes ord var ”Du må fortelle han at hans avslappede forhold til penger gjør at du får lyst til å skjære deg!” Det var måten hun sa det på, som et dunk i hodet, som gjorde at jeg snakket med han like etter. Muligens samme kveld, det husker jeg ikke konkret, men han bare brød seg ikke i det hele tatt. Han vendte ryggen til og jeg satt igjen med mer stikking i hånden med følelsen om at alt var min feil. Det var da jeg ga opp. Det var da jeg sa til han at følelsene var borte. At jeg kunne leve med han resten av livet uten å elske han, men ikke uten respekt. Så vi ble enige om å prøve å finne en løsning – å ikke gi opp.

Så la jeg merke til at de andre følelsene mine forsvant. At jeg var likeglad for alt som skjedde. Jeg var fullstendig utbrent og hadde ingenting mer å gi, følte meg bare i veien – og så datt jeg ned i et hull der alt ble mørkt. Og jeg ser tilbake på den tiden som om jeg slo hodet hardt da jeg falt fordi jeg husker ikke mye av det som skjedde.

Og det stikker. Det stikker å vite at da ofret jeg så mye for å få det bedre, mens nå vil jeg ha så mye av det jeg ofret tilbake igjen. Jeg vil faktisk ha økonomiske problemer hvis det betyr at jeg kan få han og mine barn tilbake igjen. Det er vondt å tenke på at jeg aldri vil kunne feire en ekte jul sammen med barna mine lenger. Aldri vil jeg kunne være der og dele hver eneste lille glede med barna mine.

Jeg sa til min eksmann at han måtte ta barna med seg til jeg ble frisk, men jeg presiserte at han ikke måtte kjøpe seg hus der borte, og det gjorde han allikevel. Jeg følte han tok fra meg fremtiden av det å være mor. At uansett hvor langt jeg var villig til å gå for barna mine, så stengte han veien min for at jeg skulle få kunne strekke meg tilbake til dem. Fordi i bunn og grunn har all denne endringen skjedd på bakgrunn at jeg aldri ville bli som min egen mor. En mor som aldri kunne fordi hun hadde for vondt. Vel, jeg kunne men jeg var for lat – det er ikke store forskjellen det. Og man kan ikke bare slutte å være lat. Er man avhengig av data, så er man avhengig. Og jeg ville heller ikke være en utbrent og ulykkelig mor, noe jeg også var. Jeg så for meg at jeg bare skulle ordne opp i dette og etter det kunne jeg være mamma for barna igjen. Men det tok han fra meg.

Jeg har jobbet hardt det siste halve året og jeg har kommet langt med meg selv, men pga hans valg av å kjøpe hus der ute så vil jeg nå aldri kunne være 100% lykkelig. Ikke uten han! Med han så ja, men uten han så er jeg støkk i et lite samfunn fullt av sladder og øyne som skuler uansett hvor du går. Og det er vondt, og det er urettferdig og det stikker.

Jeg tenker på søte eldstejenta som var 1.5 år gammel som gikk tur med lekehunden sin diltende etter – den hun hadde med seg overalt. Eller da hun kastet smokken sin til fiskene. Jeg tenker på da yngstemann var på ferie og hadde på seg verdens søteste lue. Jeg tenker på den tiden like etter han ble født da jeg lå i senga en hel dag og bare gråt av lykke fordi akkurat da… da hadde jeg den beste tiden i livet mitt. Da elsket jeg livet, jeg elsket mannen min, jeg elsket barna mine og jeg var ikke deprimert. Men den lykken forsvant så fort, som når noen slukker et lys. Den var bare ikke der noe mer. Og da tenker jeg på håpet jeg hadde av å flytte nærmere mine foreldre – til mitt hjemsted og fullføre en utdannelse slik at jeg kunne leve lykkelig. Og jeg tenker på gleden av å kjøpe et nytt hus, pusse det opp, flytte inn, søndagsfrokost ute i vårsola, eldstejenta som plukker hestehov, yngstemann som lærer å gå. Alle disse minnene som medisinene har gjemt unna, gitt meg en pause fra så jeg bare kan konsentrere meg om nået – minnene flommer over og jeg kan ikke kontrollere følelsene og jeg vil ha barna inntil meg og legge meg ved siden av de når de sover.

Jeg vil høre ytterdøra gå opp og høre mannen min komme hjem fra jobb og vise han hvor flink jeg har vært til å rydde fordi endelig er jeg så frisk at jeg har overskudd til å gjøre nettopp det. Jeg vil kjenne lukten av kattebæsj i huset fordi vi har glemt å slippe ut katta, eller lete febrilsk etter en av smokkene til lillegutt. Men så kommer jeg på at det kan jeg ikke gjøre fordi minsten er blitt så stor at han ikke bruker smokk og da tenker jeg på hvor fort tiden går og at eldstejenta snart mister sin første tann. Eldstejenta er blitt stor, hun som var så liten da hun ble født, bare 2.5 kilo.

Det er fælt å si det, men jeg føler nesten at alle minnene er bortkasta. Jeg kan ikke glede meg over de lenger fordi da tenker jeg bare på hvor ensom jeg er fordi jeg ikke har noen å dele dem med. Det er vondt og da stikker det.

Da hadde det nesten vært best at kollegaen min aldri hadde begynt på jobb, eller at jeg ikke hadde snakket med bestevenninnen min, eller om jeg bare dreit i meg selv og drømmene mine. Da kunne jeg kanskje fortsatt hatt skattene mine her i dag. Jeg kunne bare visket bort alt. Men de treffer meg av og til, som små vepsestikk.

Kjærligheten og hverdagen

Da jeg begynte denne bloggen lovte jeg meg selv å aldri skrive hvis jeg ikke hadde det bra. På den måten skulle jeg slutte å fòre problemene mine og prøve å ”skrive de ut”. Det er noe jeg har hatt en vane av å gjøre tidligere: Å skrive ned det som plager meg, og når jeg har fått det ned på papiret så er det som om det er glemt – selv om det fortsatt er der.

Som dere har merket (hvem enn dere er), så har det vært stille her en stund. Mye har skjedd, og jeg kan skrive litt oppdatering av det som opptok meg tidligere, nemlig det at min eksmann og jeg skulle prøve på nytt.

Nå har alle historier hver sin side og dette er min, spør dere han så utarter det seg nok litt annerledes. Dette har i hvert fall skjedd:

Siden nettet ikke virker og jeg ikke får sjekket det siste innlegget mitt, så gjetter jeg det at det siste jeg skrev var i november. I november virket alltid veldig fint og koselig. Både han og jeg snakket med hverandre jevnlig på telefon og snakket om fremtiden. Om hvordan vi gledet oss til å date igjen – selvfølgelig alt til sin tid. Men når jeg var der i midten av november og også en uke før jul merket jeg allikevel at når vi var sammen så tok han avstand fra meg. Hverdagslig var det greit, men med en gang ungene hadde lagt seg satte han seg på den ene siden av sofaen og jeg på andre. I desember nærmest unngikk han meg og jeg ante ugler i mosen. En kveld han var ute og han hadde lagt igjen mobilen (faktisk på lille julaften), benyttet jeg sjansen til å bekrefte eller avkrefte mistankene mine, og dessverre så hadde jeg rett. Melding sendt senest dagen før med en annen jente. Detaljene er ikke viktig, men jeg var uansett knust. Jeg ringte en kompis som nylig hadde gjennomgått noe lignende og fikk noen trøstende ord fra han. Han ga meg rådet om at jeg skulle late som ingenting og vente med å si noe før jeg skulle reise hjem andre juledag, men det var umulig. Julemorgen – mens barna koste seg med julestrømpen sin foran tv’en og eksmannen og jeg dro oss i senga, sa jeg det. Rett som det var. Long story short nektet jeg å godta det han sa, at han hadde null følelser for meg. De neste dagene var tøffe og jeg levde i en tåke der jeg overbeviste meg selv om at tid skulle ordne alt. To uker senere fikk vi snakket sammen på nytt og denne gangen sa han at alt håp var ute og at følelsene for denne jenta hadde blitt sterkere. Igjen var jeg knust og jeg gråt og ville ikke tro det. Men sånn var det bare.

Nå en måned senere så er jeg tilbake til der at om jeg bare gir han mer tid så vil han til slutt se at vi har faktisk noe. Jeg kjenner det når jeg er med han, men jeg ser det på han at det ikke er gjensidig. Og i de sekundene jeg oppfatter det bli jeg alltid fylt med vemod, fordi det meste av tiden oppfører vi oss som før – som to stykker som er veldig gode venner med det lille ekstra. Ja, det er merkelig.

Spørsmål om fremtiden dukker opp. Hver dag spør eldstemann om når jeg jeg skal flytte ut der de bor nå, men jeg har ikke noe konkret svar. Ikke vet jeg noe om utdanning eller skoler eller hvor jeg kommer inn. Jeg bare vet at dess oftere jeg er på skolen, dess mer vil jeg jobbe med musikk. Jeg hadde også en hovedrolle i en kortfilm i januar og det ga masse mersmak. Kjempemoro! I tillegg har jeg gradvis trappet ned på medisinene og har til nå ikke tatt en pille på snart to uker. Merker veldig godt abstinensene som kjennes som om det lyner inni hodet mitt. Det er ikke smertefullt, bare utrolig ubehagelig.

Så sånn er nå dagene. Sikkert masse mer jeg kan skrive, men ingenting jeg komme på i farta. Jeg har det i hvert fall helt greit og det er vel viktigst.