Da jeg begynte denne bloggen lovte jeg meg selv å aldri skrive hvis jeg ikke hadde det bra. På den måten skulle jeg slutte å fòre problemene mine og prøve å ”skrive de ut”. Det er noe jeg har hatt en vane av å gjøre tidligere: Å skrive ned det som plager meg, og når jeg har fått det ned på papiret så er det som om det er glemt – selv om det fortsatt er der.
Som dere har merket (hvem enn dere er), så har det vært stille her en stund. Mye har skjedd, og jeg kan skrive litt oppdatering av det som opptok meg tidligere, nemlig det at min eksmann og jeg skulle prøve på nytt.
Nå har alle historier hver sin side og dette er min, spør dere han så utarter det seg nok litt annerledes. Dette har i hvert fall skjedd:
Siden nettet ikke virker og jeg ikke får sjekket det siste innlegget mitt, så gjetter jeg det at det siste jeg skrev var i november. I november virket alltid veldig fint og koselig. Både han og jeg snakket med hverandre jevnlig på telefon og snakket om fremtiden. Om hvordan vi gledet oss til å date igjen – selvfølgelig alt til sin tid. Men når jeg var der i midten av november og også en uke før jul merket jeg allikevel at når vi var sammen så tok han avstand fra meg. Hverdagslig var det greit, men med en gang ungene hadde lagt seg satte han seg på den ene siden av sofaen og jeg på andre. I desember nærmest unngikk han meg og jeg ante ugler i mosen. En kveld han var ute og han hadde lagt igjen mobilen (faktisk på lille julaften), benyttet jeg sjansen til å bekrefte eller avkrefte mistankene mine, og dessverre så hadde jeg rett. Melding sendt senest dagen før med en annen jente. Detaljene er ikke viktig, men jeg var uansett knust. Jeg ringte en kompis som nylig hadde gjennomgått noe lignende og fikk noen trøstende ord fra han. Han ga meg rådet om at jeg skulle late som ingenting og vente med å si noe før jeg skulle reise hjem andre juledag, men det var umulig. Julemorgen – mens barna koste seg med julestrømpen sin foran tv’en og eksmannen og jeg dro oss i senga, sa jeg det. Rett som det var. Long story short nektet jeg å godta det han sa, at han hadde null følelser for meg. De neste dagene var tøffe og jeg levde i en tåke der jeg overbeviste meg selv om at tid skulle ordne alt. To uker senere fikk vi snakket sammen på nytt og denne gangen sa han at alt håp var ute og at følelsene for denne jenta hadde blitt sterkere. Igjen var jeg knust og jeg gråt og ville ikke tro det. Men sånn var det bare.
Nå en måned senere så er jeg tilbake til der at om jeg bare gir han mer tid så vil han til slutt se at vi har faktisk noe. Jeg kjenner det når jeg er med han, men jeg ser det på han at det ikke er gjensidig. Og i de sekundene jeg oppfatter det bli jeg alltid fylt med vemod, fordi det meste av tiden oppfører vi oss som før – som to stykker som er veldig gode venner med det lille ekstra. Ja, det er merkelig.
Spørsmål om fremtiden dukker opp. Hver dag spør eldstemann om når jeg jeg skal flytte ut der de bor nå, men jeg har ikke noe konkret svar. Ikke vet jeg noe om utdanning eller skoler eller hvor jeg kommer inn. Jeg bare vet at dess oftere jeg er på skolen, dess mer vil jeg jobbe med musikk. Jeg hadde også en hovedrolle i en kortfilm i januar og det ga masse mersmak. Kjempemoro! I tillegg har jeg gradvis trappet ned på medisinene og har til nå ikke tatt en pille på snart to uker. Merker veldig godt abstinensene som kjennes som om det lyner inni hodet mitt. Det er ikke smertefullt, bare utrolig ubehagelig.
Så sånn er nå dagene. Sikkert masse mer jeg kan skrive, men ingenting jeg komme på i farta. Jeg har det i hvert fall helt greit og det er vel viktigst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar