Eksmannen min spurte meg i dag om jeg kunne tenke meg å bli sammen med han igjen, og svaret er: ”Ja”.
Jeg lengter ofte tilbake til den tryggheten han ga meg. Men jeg vet at jeg ikke er et sterkt nok menneske enda. Jeg er fortsatt svak for de gamle uvanene mine, men en uvane har jeg klart å vende om i det minste: Jeg føyer meg ikke lenger for mine foreldre.
Men jeg føyer fortsatt mine venner. Det er altfor enkelt for meg å manipulere, og jeg bruker enormt mye energi på å ikke være egoistisk, og heller lytte til deres ønsker. Så jeg vet at om jeg hadde gått tilbake igjen til han, så ville jeg fortsatt utnyttet han.
Følelsene mine for han er fortsatt uendret. Ja, de er der når han er i nærheten, men så fort jeg treffer en som vekker min interesse blir han raskt lagt på skyggesiden.
Han er et altfor godt menneske til at jeg skal kunne gå tilbake igjen til han.
tirsdag 19. juli 2011
onsdag 13. juli 2011
En tankevekker
Jeg fikk en virkelig tenkevekker sist uke.
Som jeg har nevnt tidligere er jeg oppvokst med å gjøre som jeg blir bedt om, og det har resultert i at jeg føyer meg lett for å gjøre andre glad. Men en stor grunn til min egen personlige revolusjon er nettopp det at jeg nå har begynt å sette ned foten, for det er mitt liv og jeg lever det som jeg vil! Dette har ført til en del kleine og kalde situasjoner med min familie, fordi dette her er nytt for oss alle. Jeg får dårlig samvittighet når jeg ber mamma om å ikke komme med rådene sine, og mamma føler at hun har gjort noe galt bare hun åpner munnen.
Jeg snakket med min søster her om dagen som poengterte: ”Mamma er ikke imot deg, hun bare vet ikke hvordan hun skal reagere”. (Dette kom etter en situasjon der jeg følte at mamma hadde stengt meg ute, noe som bare var en misforståelse som kom frem senere).
Og det er nettopp det. Vi vet ikke hvordan vi skal håndtere denne nye situasjonen. Det hadde vært enkelt å bare si ”kan ikke dere bare behandle meg som søsknene mine”, men greia er at i 26 år har de styrt og kontrollert meg, og det er ikke noe man bare kan legge fra seg. De er redd for å gjøre feil, fordi da kanskje blir jeg deprimert igjen (usannsynlig fordi jeg er mye bedre, men jeg skjønner dem). Men siden det de gjør er nytt, så føles det feil fordi det er ikke slik de har pleid å gjøre det.
Litt vanskelig å forklare, men det viktigste er at det ga meg en oppvekker og gjorde ting mye enklere å forstå.
Som jeg har nevnt tidligere er jeg oppvokst med å gjøre som jeg blir bedt om, og det har resultert i at jeg føyer meg lett for å gjøre andre glad. Men en stor grunn til min egen personlige revolusjon er nettopp det at jeg nå har begynt å sette ned foten, for det er mitt liv og jeg lever det som jeg vil! Dette har ført til en del kleine og kalde situasjoner med min familie, fordi dette her er nytt for oss alle. Jeg får dårlig samvittighet når jeg ber mamma om å ikke komme med rådene sine, og mamma føler at hun har gjort noe galt bare hun åpner munnen.
Jeg snakket med min søster her om dagen som poengterte: ”Mamma er ikke imot deg, hun bare vet ikke hvordan hun skal reagere”. (Dette kom etter en situasjon der jeg følte at mamma hadde stengt meg ute, noe som bare var en misforståelse som kom frem senere).
Og det er nettopp det. Vi vet ikke hvordan vi skal håndtere denne nye situasjonen. Det hadde vært enkelt å bare si ”kan ikke dere bare behandle meg som søsknene mine”, men greia er at i 26 år har de styrt og kontrollert meg, og det er ikke noe man bare kan legge fra seg. De er redd for å gjøre feil, fordi da kanskje blir jeg deprimert igjen (usannsynlig fordi jeg er mye bedre, men jeg skjønner dem). Men siden det de gjør er nytt, så føles det feil fordi det er ikke slik de har pleid å gjøre det.
Litt vanskelig å forklare, men det viktigste er at det ga meg en oppvekker og gjorde ting mye enklere å forstå.
tirsdag 12. juli 2011
Når du faller
Jeg føler at hver gang jeg sier til meg selv: ”Jeg klarer ikke mer, jeg må gi opp”, eller til og med den underbevisste forprogrammerte tanken ”nå vil jeg dø”, så er dèt det samme som om noen skulle fratatt meg gleden av forsøket til å lykkes. Hvis jeg bare venter ett sekund, lukker øynene og visualiserer meg målet og veien dit: Det er hardt arbeid, og selvfølgelig møter jeg noen hindringer på veien! Men skal jeg virkelig la èn hindring stå i veien for drømmene mine? Hvis jeg snubler, skal jeg bli liggende der og sutre om at ”jeg klarer ikke reise meg opp igjen”? Og blir jeg først liggende der kommer jeg til å dvele over alt jeg ikke får til, og etter hvert vil jeg grave meg dypere … 6 feet under.
Men man har alltid flere enn en utvei. Jeg kan også velge å reise meg opp igjen. Det gjør kanskje vondt. Kanskje noen ler av at jeg falt i første omgang? ”Hva var det jeg sa”, kommer de til å si. Og selv om ingen rekker ut en hånd for å hjelpe meg, setter jeg allikevel en fot foran den andre, reiser meg opp og halter videre. Jeg går forbi de som lo, og de som ikke helt visste hvordan de skulle reagere og heller lot være å gjøre noe i frykt for å gjøre vondt verre. Etter hvert vil sårene gro, og snart vil jeg glemme at jeg falt i det hele tatt. Jeg blir sterkere og lærer.
Hvis man gir opp og bare blir liggende, vil man aldri nå målet. I stedet vil det alltid ligge der foran deg, og man vil for alltid angre på at man ikke prøvde hardere.
Så hva velger man?
Jeg velger å reise meg opp!
Men man har alltid flere enn en utvei. Jeg kan også velge å reise meg opp igjen. Det gjør kanskje vondt. Kanskje noen ler av at jeg falt i første omgang? ”Hva var det jeg sa”, kommer de til å si. Og selv om ingen rekker ut en hånd for å hjelpe meg, setter jeg allikevel en fot foran den andre, reiser meg opp og halter videre. Jeg går forbi de som lo, og de som ikke helt visste hvordan de skulle reagere og heller lot være å gjøre noe i frykt for å gjøre vondt verre. Etter hvert vil sårene gro, og snart vil jeg glemme at jeg falt i det hele tatt. Jeg blir sterkere og lærer.
Hvis man gir opp og bare blir liggende, vil man aldri nå målet. I stedet vil det alltid ligge der foran deg, og man vil for alltid angre på at man ikke prøvde hardere.
Så hva velger man?
Jeg velger å reise meg opp!
søndag 10. juli 2011
Jeg har det bedre
Jeg prøvde å finne på en mer fantasifull overskift, men jeg syntes dette sier det som trengs.
Visningen jeg skulle på i siste innlegg gikk veldig bra. De forrige visningene var litt sånn: "Her er gangen, kjøkkenet, badet og det er rommet som skal leies ut". Men dit jeg dro ble jeg møtt av en hyggelig jente som kom med den samme setningen, etterfulgt av "vil du ha litt te?". Jeg sier ikke nei takk til det, så hun lagde meg te og vi ble sittende og snakke i en times tid. Vi hadde ganske mye til felles: Begge to liker å ha det rolig rundt seg (les: ingen tv), men har ingenting imot musikk. Vi spiser samme mat (les igjen: lavkarbo) og er begge skorpioner. Jeg nevnte ganske raskt at jeg hadde to barn, men for en gangs skyld viste jeg frem et bilde av begge barna, så hun fikk et positivt blikk på dem med en gang. Etterpå sa jeg at jeg ikke kjente til området og spurte om hun ville vise meg rundt, noe hun gjerne ville gjøre. Så etter å ha vist meg rundt i området i tre kvarter gikk vi like greit helt bort til Aker Brygge og tilbake igjen. På tilbaketuren stoppet hun derimot og sa: "Jeg har en visning i morgen, men syntes du er såppass hyggelig at jeg gjerne vil ha deg som leieboer. Når kan du flytte inn?" Jeg ble så glad at jeg hoppet og frydet litt, og måtte be om jeg fikk gi henne en klem. Utpå kvelden, etter å ha hentet en del ting, satt jeg i sengen på det nye rommet mitt og kjente hvordan tilværelsen lettet seg. Jeg kjente meg 10 kilo lettere og merket at smilet vendte tilbake.
Så svaret på sist innlegg - om lykken kan påtvinges - slapp jeg heldigvis å finne ut. Lykken fant meg først, og det er jeg veldig glad for.
Visningen jeg skulle på i siste innlegg gikk veldig bra. De forrige visningene var litt sånn: "Her er gangen, kjøkkenet, badet og det er rommet som skal leies ut". Men dit jeg dro ble jeg møtt av en hyggelig jente som kom med den samme setningen, etterfulgt av "vil du ha litt te?". Jeg sier ikke nei takk til det, så hun lagde meg te og vi ble sittende og snakke i en times tid. Vi hadde ganske mye til felles: Begge to liker å ha det rolig rundt seg (les: ingen tv), men har ingenting imot musikk. Vi spiser samme mat (les igjen: lavkarbo) og er begge skorpioner. Jeg nevnte ganske raskt at jeg hadde to barn, men for en gangs skyld viste jeg frem et bilde av begge barna, så hun fikk et positivt blikk på dem med en gang. Etterpå sa jeg at jeg ikke kjente til området og spurte om hun ville vise meg rundt, noe hun gjerne ville gjøre. Så etter å ha vist meg rundt i området i tre kvarter gikk vi like greit helt bort til Aker Brygge og tilbake igjen. På tilbaketuren stoppet hun derimot og sa: "Jeg har en visning i morgen, men syntes du er såppass hyggelig at jeg gjerne vil ha deg som leieboer. Når kan du flytte inn?" Jeg ble så glad at jeg hoppet og frydet litt, og måtte be om jeg fikk gi henne en klem. Utpå kvelden, etter å ha hentet en del ting, satt jeg i sengen på det nye rommet mitt og kjente hvordan tilværelsen lettet seg. Jeg kjente meg 10 kilo lettere og merket at smilet vendte tilbake.
Så svaret på sist innlegg - om lykken kan påtvinges - slapp jeg heldigvis å finne ut. Lykken fant meg først, og det er jeg veldig glad for.
mandag 4. juli 2011
Kan lykke påtvinges?
Lykken uteblir, og dagene snegler seg forbi. Jeg føler at jeg har mistet fokuset på målene mine, og om jeg skulle gått tilbake til den gamle hverdagen, ville den gamle meg fulgt med på et blunk.
Dette er utrolig vanskelig. Jeg prøver å bli bedre – en hyggeligere venn, en mer effektiv ansatt, en mer ettergivende mamma for mine barn, men alt faller så lett tilbake. Psykologen min sa i går at jeg bare måtte si til meg selv at jeg er god nok. Men det er som en normalvektig person som ser seg selv i speilet og ser bare dobbelthaken, den slappe magen eller den rare nesen. Så lenge h*n ikke er fornøyd med seg selv, så spiller det virkelig ingen rolle hva noen andre skulle mene, eller?
Jeg tenkte jeg skulle prøve å fokusere på det jeg har, men etter noen minutter kom jeg på at jeg har ingenting. Jeg hadde en plass å bo, men den er blitt solgt. Jeg har vært på flere visninger, og den eneste plassen som ønsket meg var rene hasjplantasjen, så det var uaktuelt. Jeg har en bil, men den forsvinner i løpet av juli. Jeg har en jobb, men der går jeg rundt og frykter konstant for at jeg ikke er ønsket som ansatt – sjefene hinter til det nå og da og nevner prøvetiden min titt og ofte. Jeg har en kropp jeg ikke liker å se i speilet, og kroppen i seg selv er ikke enig i at jeg skal drive med idretten jeg elsker, fordi nå begynner den å faile. (Strekk i skulderen, svake håndledd osv). Barna mine er 50 mil unna og jeg savner de til månen og tilbake og ut igjen. Jeg er kjempeglad i kattene mine, men de får jeg ikke beholde mellom flyttingene. Til og med gitaren min har fått knekt en streng, og akkurat nå har jeg ikke råd til å kjøpe ny.
Jeg har jo dataen min da, så noen timer klarer jeg å slå unna på det lille rommet mitt med en seng og en kommode.
Mamma fortsetter å gneldre forresten, prøver å bestemme fortsatt og det er slitsomt. Jeg krysser fingrene for at hun en dag skjønner at jeg ikke kan føyes av henne lenger. Nå venter enda en visning. Jeg har ikke tall på hvor mange visninger jeg har vært på, men for hvert nei kjenner jeg at jeg synker enda lengre ned. Tenk om jeg ikke finner en plass å bo. Ordner det seg alltid for snille piker til slutt?
Og er det så enkelt at jeg bare kan lytte til psykologen og tro at jeg bare er god nok? Er det alt som skal til?
Dette er utrolig vanskelig. Jeg prøver å bli bedre – en hyggeligere venn, en mer effektiv ansatt, en mer ettergivende mamma for mine barn, men alt faller så lett tilbake. Psykologen min sa i går at jeg bare måtte si til meg selv at jeg er god nok. Men det er som en normalvektig person som ser seg selv i speilet og ser bare dobbelthaken, den slappe magen eller den rare nesen. Så lenge h*n ikke er fornøyd med seg selv, så spiller det virkelig ingen rolle hva noen andre skulle mene, eller?
Jeg tenkte jeg skulle prøve å fokusere på det jeg har, men etter noen minutter kom jeg på at jeg har ingenting. Jeg hadde en plass å bo, men den er blitt solgt. Jeg har vært på flere visninger, og den eneste plassen som ønsket meg var rene hasjplantasjen, så det var uaktuelt. Jeg har en bil, men den forsvinner i løpet av juli. Jeg har en jobb, men der går jeg rundt og frykter konstant for at jeg ikke er ønsket som ansatt – sjefene hinter til det nå og da og nevner prøvetiden min titt og ofte. Jeg har en kropp jeg ikke liker å se i speilet, og kroppen i seg selv er ikke enig i at jeg skal drive med idretten jeg elsker, fordi nå begynner den å faile. (Strekk i skulderen, svake håndledd osv). Barna mine er 50 mil unna og jeg savner de til månen og tilbake og ut igjen. Jeg er kjempeglad i kattene mine, men de får jeg ikke beholde mellom flyttingene. Til og med gitaren min har fått knekt en streng, og akkurat nå har jeg ikke råd til å kjøpe ny.
Jeg har jo dataen min da, så noen timer klarer jeg å slå unna på det lille rommet mitt med en seng og en kommode.
Mamma fortsetter å gneldre forresten, prøver å bestemme fortsatt og det er slitsomt. Jeg krysser fingrene for at hun en dag skjønner at jeg ikke kan føyes av henne lenger. Nå venter enda en visning. Jeg har ikke tall på hvor mange visninger jeg har vært på, men for hvert nei kjenner jeg at jeg synker enda lengre ned. Tenk om jeg ikke finner en plass å bo. Ordner det seg alltid for snille piker til slutt?
Og er det så enkelt at jeg bare kan lytte til psykologen og tro at jeg bare er god nok? Er det alt som skal til?
Abonner på:
Innlegg (Atom)