Kan lykke påtvinges?

Lykken uteblir, og dagene snegler seg forbi. Jeg føler at jeg har mistet fokuset på målene mine, og om jeg skulle gått tilbake til den gamle hverdagen, ville den gamle meg fulgt med på et blunk.

Dette er utrolig vanskelig. Jeg prøver å bli bedre – en hyggeligere venn, en mer effektiv ansatt, en mer ettergivende mamma for mine barn, men alt faller så lett tilbake. Psykologen min sa i går at jeg bare måtte si til meg selv at jeg er god nok. Men det er som en normalvektig person som ser seg selv i speilet og ser bare dobbelthaken, den slappe magen eller den rare nesen. Så lenge h*n ikke er fornøyd med seg selv, så spiller det virkelig ingen rolle hva noen andre skulle mene, eller?

Jeg tenkte jeg skulle prøve å fokusere på det jeg har, men etter noen minutter kom jeg på at jeg har ingenting. Jeg hadde en plass å bo, men den er blitt solgt. Jeg har vært på flere visninger, og den eneste plassen som ønsket meg var rene hasjplantasjen, så det var uaktuelt. Jeg har en bil, men den forsvinner i løpet av juli. Jeg har en jobb, men der går jeg rundt og frykter konstant for at jeg ikke er ønsket som ansatt – sjefene hinter til det nå og da og nevner prøvetiden min titt og ofte. Jeg har en kropp jeg ikke liker å se i speilet, og kroppen i seg selv er ikke enig i at jeg skal drive med idretten jeg elsker, fordi nå begynner den å faile. (Strekk i skulderen, svake håndledd osv). Barna mine er 50 mil unna og jeg savner de til månen og tilbake og ut igjen. Jeg er kjempeglad i kattene mine, men de får jeg ikke beholde mellom flyttingene. Til og med gitaren min har fått knekt en streng, og akkurat nå har jeg ikke råd til å kjøpe ny.

Jeg har jo dataen min da, så noen timer klarer jeg å slå unna på det lille rommet mitt med en seng og en kommode.

Mamma fortsetter å gneldre forresten, prøver å bestemme fortsatt og det er slitsomt. Jeg krysser fingrene for at hun en dag skjønner at jeg ikke kan føyes av henne lenger. Nå venter enda en visning. Jeg har ikke tall på hvor mange visninger jeg har vært på, men for hvert nei kjenner jeg at jeg synker enda lengre ned. Tenk om jeg ikke finner en plass å bo. Ordner det seg alltid for snille piker til slutt?

Og er det så enkelt at jeg bare kan lytte til psykologen og tro at jeg bare er god nok? Er det alt som skal til?