Jeg føler at hver gang jeg sier til meg selv: ”Jeg klarer ikke mer, jeg må gi opp”, eller til og med den underbevisste forprogrammerte tanken ”nå vil jeg dø”, så er dèt det samme som om noen skulle fratatt meg gleden av forsøket til å lykkes. Hvis jeg bare venter ett sekund, lukker øynene og visualiserer meg målet og veien dit: Det er hardt arbeid, og selvfølgelig møter jeg noen hindringer på veien! Men skal jeg virkelig la èn hindring stå i veien for drømmene mine? Hvis jeg snubler, skal jeg bli liggende der og sutre om at ”jeg klarer ikke reise meg opp igjen”? Og blir jeg først liggende der kommer jeg til å dvele over alt jeg ikke får til, og etter hvert vil jeg grave meg dypere … 6 feet under.
Men man har alltid flere enn en utvei. Jeg kan også velge å reise meg opp igjen. Det gjør kanskje vondt. Kanskje noen ler av at jeg falt i første omgang? ”Hva var det jeg sa”, kommer de til å si. Og selv om ingen rekker ut en hånd for å hjelpe meg, setter jeg allikevel en fot foran den andre, reiser meg opp og halter videre. Jeg går forbi de som lo, og de som ikke helt visste hvordan de skulle reagere og heller lot være å gjøre noe i frykt for å gjøre vondt verre. Etter hvert vil sårene gro, og snart vil jeg glemme at jeg falt i det hele tatt. Jeg blir sterkere og lærer.
Hvis man gir opp og bare blir liggende, vil man aldri nå målet. I stedet vil det alltid ligge der foran deg, og man vil for alltid angre på at man ikke prøvde hardere.
Så hva velger man?
Jeg velger å reise meg opp!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar