Vepsestikk

Det gjør så vondt noen ganger. Alt jeg trenger er en tanke som varer i en tiendedelssekund, og da kjenner jeg klumpen. Det som stikker er gode minner fra fantastiske tider jeg har hatt da jeg var kone og fulltidsmamma. Som nå kom jeg på yngstemann sin første dag i barnehagen. Jeg husker ikke selve dagen, men jeg husker friheten jeg kjente om at nå skulle jeg endelig få tid til å følge opp drømmene mine. (På den tiden drev jeg og skrev mye i tillegg til at jeg tok trucklappen for å jobbe på et lager). Jeg lukker øynene og da ser jeg den vesle skapningen min, lille gutten min som så vidt har lært seg å krabbe. Med de litt utstående ørene sine og det tilgjorte elvisgliset. Og da stikker det, fordi jeg vet at jeg aldri kan få den tiden tilbake.

Jeg var faktisk veldig lykkelig på den tiden. Det var like etterpå – da jeg begynte på jobben og traff en kollega med kjærlighetssorg. Han snakket mye om det å elske og han spurte meg hele tiden ”elsker du virkelig mannen din?” Jeg svarte ja hver gang, men noen dager kjente jeg at det var løgn. Det var ikke løgn da jeg sa at jeg var stupforelsket hver gang han kom hjem fra reisejobben sin, men det var løgn når en kjekk gutt dukket opp og jeg ville gitt alt for bare noen sekunder bak lukkede dører med han. Den tiden der. Å gå fra lykke til alvorlig depresjon på under noen dager, det er den sykeste berg og dal banen jeg har vært på. Som regel kunne jeg kjenne igjen tegnene til en depresjon, men denne gangen lå depresjonen på overflaten og var klar til å rive tak i meg som en flodbølge og dra meg under.

Jeg husker så godt hva som utløste det. Først var det altså kollegaen min som stilte meg spørsmål om det å elske hele tiden. Deretter var det økonomien. Vi hadde så dårlig økonomi at når jeg prøvde å snakke med min daværende ektemann om det og han ikke tok det på alvor – da kjente jeg den dype smerten i håndleddene som gjorde at jeg fikk så lyst til å ta en kniv og erstatte smerten med noe mer reelt. Jeg husker jeg snakket med min beste venninne om denne smerten. Hennes ord var ”Du må fortelle han at hans avslappede forhold til penger gjør at du får lyst til å skjære deg!” Det var måten hun sa det på, som et dunk i hodet, som gjorde at jeg snakket med han like etter. Muligens samme kveld, det husker jeg ikke konkret, men han bare brød seg ikke i det hele tatt. Han vendte ryggen til og jeg satt igjen med mer stikking i hånden med følelsen om at alt var min feil. Det var da jeg ga opp. Det var da jeg sa til han at følelsene var borte. At jeg kunne leve med han resten av livet uten å elske han, men ikke uten respekt. Så vi ble enige om å prøve å finne en løsning – å ikke gi opp.

Så la jeg merke til at de andre følelsene mine forsvant. At jeg var likeglad for alt som skjedde. Jeg var fullstendig utbrent og hadde ingenting mer å gi, følte meg bare i veien – og så datt jeg ned i et hull der alt ble mørkt. Og jeg ser tilbake på den tiden som om jeg slo hodet hardt da jeg falt fordi jeg husker ikke mye av det som skjedde.

Og det stikker. Det stikker å vite at da ofret jeg så mye for å få det bedre, mens nå vil jeg ha så mye av det jeg ofret tilbake igjen. Jeg vil faktisk ha økonomiske problemer hvis det betyr at jeg kan få han og mine barn tilbake igjen. Det er vondt å tenke på at jeg aldri vil kunne feire en ekte jul sammen med barna mine lenger. Aldri vil jeg kunne være der og dele hver eneste lille glede med barna mine.

Jeg sa til min eksmann at han måtte ta barna med seg til jeg ble frisk, men jeg presiserte at han ikke måtte kjøpe seg hus der borte, og det gjorde han allikevel. Jeg følte han tok fra meg fremtiden av det å være mor. At uansett hvor langt jeg var villig til å gå for barna mine, så stengte han veien min for at jeg skulle få kunne strekke meg tilbake til dem. Fordi i bunn og grunn har all denne endringen skjedd på bakgrunn at jeg aldri ville bli som min egen mor. En mor som aldri kunne fordi hun hadde for vondt. Vel, jeg kunne men jeg var for lat – det er ikke store forskjellen det. Og man kan ikke bare slutte å være lat. Er man avhengig av data, så er man avhengig. Og jeg ville heller ikke være en utbrent og ulykkelig mor, noe jeg også var. Jeg så for meg at jeg bare skulle ordne opp i dette og etter det kunne jeg være mamma for barna igjen. Men det tok han fra meg.

Jeg har jobbet hardt det siste halve året og jeg har kommet langt med meg selv, men pga hans valg av å kjøpe hus der ute så vil jeg nå aldri kunne være 100% lykkelig. Ikke uten han! Med han så ja, men uten han så er jeg støkk i et lite samfunn fullt av sladder og øyne som skuler uansett hvor du går. Og det er vondt, og det er urettferdig og det stikker.

Jeg tenker på søte eldstejenta som var 1.5 år gammel som gikk tur med lekehunden sin diltende etter – den hun hadde med seg overalt. Eller da hun kastet smokken sin til fiskene. Jeg tenker på da yngstemann var på ferie og hadde på seg verdens søteste lue. Jeg tenker på den tiden like etter han ble født da jeg lå i senga en hel dag og bare gråt av lykke fordi akkurat da… da hadde jeg den beste tiden i livet mitt. Da elsket jeg livet, jeg elsket mannen min, jeg elsket barna mine og jeg var ikke deprimert. Men den lykken forsvant så fort, som når noen slukker et lys. Den var bare ikke der noe mer. Og da tenker jeg på håpet jeg hadde av å flytte nærmere mine foreldre – til mitt hjemsted og fullføre en utdannelse slik at jeg kunne leve lykkelig. Og jeg tenker på gleden av å kjøpe et nytt hus, pusse det opp, flytte inn, søndagsfrokost ute i vårsola, eldstejenta som plukker hestehov, yngstemann som lærer å gå. Alle disse minnene som medisinene har gjemt unna, gitt meg en pause fra så jeg bare kan konsentrere meg om nået – minnene flommer over og jeg kan ikke kontrollere følelsene og jeg vil ha barna inntil meg og legge meg ved siden av de når de sover.

Jeg vil høre ytterdøra gå opp og høre mannen min komme hjem fra jobb og vise han hvor flink jeg har vært til å rydde fordi endelig er jeg så frisk at jeg har overskudd til å gjøre nettopp det. Jeg vil kjenne lukten av kattebæsj i huset fordi vi har glemt å slippe ut katta, eller lete febrilsk etter en av smokkene til lillegutt. Men så kommer jeg på at det kan jeg ikke gjøre fordi minsten er blitt så stor at han ikke bruker smokk og da tenker jeg på hvor fort tiden går og at eldstejenta snart mister sin første tann. Eldstejenta er blitt stor, hun som var så liten da hun ble født, bare 2.5 kilo.

Det er fælt å si det, men jeg føler nesten at alle minnene er bortkasta. Jeg kan ikke glede meg over de lenger fordi da tenker jeg bare på hvor ensom jeg er fordi jeg ikke har noen å dele dem med. Det er vondt og da stikker det.

Da hadde det nesten vært best at kollegaen min aldri hadde begynt på jobb, eller at jeg ikke hadde snakket med bestevenninnen min, eller om jeg bare dreit i meg selv og drømmene mine. Da kunne jeg kanskje fortsatt hatt skattene mine her i dag. Jeg kunne bare visket bort alt. Men de treffer meg av og til, som små vepsestikk.