November

Mens jeg sitter på toget på vei til å møte barna mine, en tur som tar syv timer, klarer jeg ikke å la være å tenke på den dagen jeg tok et valg som skulle farge meg for bestandig. Det var da jeg innså at jeg var så syk at jeg ikke kunne ta vare på barna, og for å bli frisk så måtte de være hos et menneske som kunne gi dem den tiden og kjærligheten jeg selv ikke en gang maktet å gi meg selv. Derfor samlet jeg sammen sakene deres, bestilte billetter og tok de med på toget til pappaen deres. Den togturen kan ikke beskrives som noe annet enn apatisk. Å ikke vite når jeg fikk se barna mine igjen, og samtidig kjenne at det ikke plaget meg i det hele tatt. Den tanken er rett og slett surrealistisk i dag. Barna visste nok ikke noe da. De trodde de skulle på ferie til bestemoren sin, så for dem så var det nok en fin opplevelse. Jeg for meg var det bare en bekreftelse på hvor syk jeg faktisk var.

Syv timer senere ble jeg møtt av min eksmann, og jeg fikk gitt barna en hadet-klem i det jeg satte meg på toget som umiddelbart reiste tilbake igjen. Jeg gråt, det gjorde jeg, da toget kjørte vekk fra stasjonen. Men jeg hadde ikke ork nok til å ta tak i de følelsene og bedøvet de med sovepiller slik at jeg sovnet hele veien tilbake igjen.

Nå sitter jeg på toget og skal reise samme strekning, bare denne gangen skal jeg møte barna slik at min eksmann slipper å jobbe i 8 timer og så kjøre hele veien til mine foreldre. Barna vet ikke at jeg skal overraske dem, og jeg gleder meg til å se ansiktene deres når jeg kommer av toget på perrongen og de får se mammaen sin. The tables have turned. Jeg er frisk, jeg har tid og jeg har kjærlighet. Jeg skulle bare ønske dette skoleåret kunne bli raskere ferdig slik at jeg kunne tilbragt alle dagene mine med dem, men alt til sin tid. Jeg har mer og mer troen på meg selv og drømmene mine. Jeg ser at jeg utvikler meg og er tryggere på skrivingen min. Jeg ser at jeg har planer, at tekstene mine har begynt å ta form og få sjel. At karakterene er så virkelige at da jeg drepte en av dem her om dagen, så gråt jeg. Og det kjennes sinnssykt godt.

Det er helt over mellom meg og min eksmann. I sommer hadde jeg fortsatt et håp om at vi skulle finne tilbake igjen til hverandre, men det kom til et punkt der jeg så at han har endret seg for mye til en person jeg ikke ønsker å dele livet mitt med. Da jeg begynte på skole i august med ungdommer som er 10 år yngre enn meg, innså jeg at jeg kunne legge kjærlighet og følelser på vent. Helt til jeg først møtte en greker jeg forelsket meg i. 24 år gammel, kjekk, snill, stille. Men det fungerte ikke mellom oss. Jeg var noe heartbroken i ukene etterpå, men det gikk greit, jeg kom over det. Var stort sett ikke ute etter noe nytt helt til enda en ny gutt dukket opp. Vi bygget opp et vennskap som utviklet seg, men han sa helt klart og tydelig at han ikke var ute etter noe forhold. Han var selv akkurat kommet ut av et tre år langt forhold som endte dårlig. Han var heller ikke en player, så da det utviklet seg og endte i et kyss for noen dager siden, hvorpå han så reiste hjem i noen dager for å ta eksamen og alt jeg fikk var en hadet-klem, så kan man mildt sagt si at jeg sto igjen forvirret. Jeg snakket med min eksmann om dette, som hjalp meg å se ting fra denne guttens perspektiv, og etter en del tenketid så har jeg måttet bare innse at det ikke blir oss. Han er ung, og 90% av slike forhold pleier ikke å fungere. Det betyr fortsatt ikke at jeg ikke liker han, for det gjør jeg. Og jeg er villig til å ofre en del for han også, om han ønsker å ta det videre. Men slik jeg ser det nå, så tror jeg vi bare kommer til å være venner, så fremt ikke det ble helt ødelagt etter kysset. Only time will show. Vi kommer uansett veldig bra overens og kan sitte og snakke sammen i flere timer. Han får meg også til å le, og jeg er støl i magen etter å ha vært med han i noen timer!

Depresjonen er forresten gud-skje-lov avverget. (Og la meg bare gjøre oppmerksom på at det er han jeg nevnte over som holdt rundt meg den kvelden jeg innså at jeg holdt på å bli deprimert). Her også snakket jeg med min eksmann som ga meg noen våpen i kampen mot mørket. Jeg har satt opp en struktureringsplan for å ha muligheten til å se fremover og se at jeg når mål. Jeg har også skrevet opp en liste med over 150 idèr til hva jeg kan gjøre hvis jeg skulle føle at ting er litt kjipt. Så jeg føler meg bra og at krisen er avverget.

Nå skal jeg lene meg tilbake og få litt søvn på øyet. Sover selvsagt ikke så godt om natten, det kysset lar ikke tankene mine få være i fred rett og slett. Og snart kan jeg våkne opp og møte de nydelige barna mine.

Jeg gleder meg!