Hvorfor skal det være så vanskelig å føle seg lykkelig, verdsatt, og det å bety noe for noen?
Jeg sitter her sykmeldt, delvis fordi jeg er syk med magekatarr, men også fordi jeg syntes det er ufattelig deilig å slippe å være et medmenneske i noen dager. Jeg føler at jeg gir så enormt mye av meg selv. Virkelig mye. Jeg lytter til mine venner, trøster dem, bruker energi på å sette meg inn i deres situasjon og hverdag, slik at jeg kan forstå dem og dermed hjelpe dem bedre. Dette er selvsagt en helt normal ting å gjøre, men dess eldre jeg blir, dess oftere erfarer jeg at de samme personene trekker seg helt tilbake. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi de tror de er en byrde for meg, eller kanskje jeg faktisk ikke er en så god venn som jeg innbiller meg at jeg er. Uansett hva forklaringen er, så gjør det bare så uendelig vondt.
Jeg er ensom. Jeg er omringet av folk i alle kanter, men må allikevel mase meg til selskap. Jeg inviterer meg selv på besøk hos andre, ringer venner, sender meldinger, tar kontakt. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde telefonen min stått helt stille, og det gjør vondt. Det gjør vondt å tenke at det ikke er noen som bryr seg like mye om meg, slik jeg bryr meg om dem. Det gjør vondt å aldri bli bedt med ut, om det så er en filmkveld, eller en tur på byen. Min siste invitasjon kom fra min egen mor. Før det igjen, vet jeg ikke.
Nå har det seg slik at samtlige av mine venner sliter med depresjon, eller andre psykiske lidelser. Jeg har gitt opp å prøve å finne ut hvorfor det er slike mennesker som tiltrekker meg. Jeg føler meg veldig komfortabel rundt disse menneskene. Vi kan ha en hel samtale sammen, uten å si ett eneste ord. Hvis jeg forsøker å holde en samtale med noen som har hatt livet sitt servert på gullfat, føles det som h*n snakker gresk, og jeg snakker kinesisk. Det går bare ikke.
Grunnen til at dette plager meg så mye, at jeg må skrive det ut, er fordi det ser ut som om dette er et mønster som gjentar seg. Da ser det som regel slik ut:
> Jeg møter en ny person, som jeg får en veldig god kjemi med.
> Han, eller hun og jeg bruker masse tid sammen. Vi blir godt kjent, og har det veldig fint.
> Jeg kommer til det punktet der jeg har delt "hele" livet mitt med vedkommende. De godtar meg for den jeg er (ser det ut til), og jeg føler meg trygg i deres selskap. Opplevelsen er gjensidig, innbiller jeg meg.
> Med ett svarer ikke vedkommende på mail, meldinger, telefoner osv. (Nå høres det kanskje ut som jeg bombarderer vedkommende med slikt, men jeg gjør ikke det. Tror jeg.
> Vi ender med et svært overfladisk forhold, og som regel ebber hele vennskapet ut i et ingenting.
Nå har det altså skjedd igjen. Dette er andre gangen på ett år, og enda faktumet er tydelig, så er det enda bare i ferd med å skje. For to uker siden snakket vi sammen hele tiden, nå svarer han svært overflødig på meldinger, om han gjør det i det hele tatt. Og det gjør så vondt, og stikker så hardt at jeg bare vil legge meg ned og gråte. Eller aller helst stenge meg inne i leiligheten min, slik at ingen kan såre meg igjen, - men slikt går faktisk ikke når man er mor.
Jeg har blitt utrolig glad i han også, og det forundrer meg hvor mye man kan bry seg om et menneske, når man bare har kjent det i ca 10 uker (eller deromkring). Personen før han var en arbeidskollega. I vintertidene var jeg kjempemasse hos henne. Vi snakket sammen om løst og fast, og plutselig dukker hun opp på jobb en dag, og alt jeg får er et "hei". Ok, det var litt overdrevent. Vi snakker sammen enda, men det blir med det overflødige. Hun har fortalt meg at det er psykisk, at det ikke har noe med meg å gjøre. Det sa han også. Det har alle de andre også sagt, som jeg har mistet kontakten med. Oftest uten en forklaring, men når mønsteret er så definert, så tydelig, så kan jeg ikke unngå å tenke at det er meg. Det er min feil. Det er noe jeg sier, eller noe jeg gjør. Det er selvsagt en grunn til at folk tror jeg er et viktig menneske i livet deres, før de skyr meg som pesten.
Men hva er det da? Jeg har kalt denne bloggen veien til lykke, fordi jeg vil bryte ut av de destruktive mønstrene mine, for å bli et bedre menneske. Men jeg vet jo ikke hva jeg gjør galt? Hvorfor mister jeg de personene jeg er glad i? Det samme med potensielle kjærester (som jeg egentlig hadd gitt opp å finne). Hvorfor viker de unna, når jeg endelig har blitt komfortabel å være rundt dem?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar